Baruch de Spinoza

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Baruch de Spinoza
Baruch de Spinoza
Født 24. november 1632
Amsterdam
Død 21. februar 1677
den Haag

Benedictus de Spinoza (født 24. november 1632 i Amsterdam i Nederland, død i 21. februar 1677 i den Haag), kalt Baruch Spinoza i synagogeprotokollene og kjent som Bento de Spinoza eller Bento d'Espiñoza i samfunnet han vokste opp i, blir sammen med René Descartes og Gottfried Wilhelm Freiherr von Leibniz regnet som en av de store rasjonalistene i filosofien på 1600-tallet. Han var også med på å legge et grunnlag for moderne bibelkritikk. I motsetning til Descartes gikk han ikke inn for en dualistisk verdensanskuelse, men var monistisk ved det at han betraktet altet som et eneste hele og betegnet det som «substans» (nøytral monisme).

Spinoza viste betydelig vitenskapelig begavelse, men bredden og viktigheten i hans arbeid ble ikke fullt forstått før etter hans død. Hans magnum opos, hans fremste verk, utgitt posthum, Ethica («Etikken»), hvor han gikk imot Descartes' sjel-legeme-dualisme. Det skaffet ham anerkjennelse som en av de viktigste bidragsytere til Vestens filosofi. Filosofen Hegel uttalte om alle samtidige filosofer at «Du er enten spinoziker, eller ikke filosof i det hele tatt.»[1]

Spinoza vokste opp i et nederlandsk, jødisk samfunn. Med tiden utviklet han meget kontroversielle ideer om riktigheten i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og det guddommeliges vesen. De jødisk lederne utsendte cherem (en form for bannlysing) mot ham, noe som utestengte ham fra det jødiske samfunnet. Hans bøker ble også forbudt av den katolske kirke. Spinoza levde et stille liv ved å slipe optiske linser, avslo æresbevisninger de som kom ham til hele livet, inkludert prestisjefylt akademiske posisjoner, og ga familiearven videre til sin søster. Han døde 44 år gammel, muligens av tuberkulose eller annen sykdom i lungene grunnet de fine glasstøvet han pustet inn i sitt yrke. Han er gravlagt i den kristne kirkegården Nieuwe Kerk i Haag.[2]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Baruch de Spinoza ble født inn i en spansk-portugisisk sefardisk familie i Amsterdam, som ga ham en ortodoks jødisk oppdragelse og utdannelse. Sommeren 1656 ble han utstøtt av det jødiske samfunnet for sin kjetterske oppfatning om at gud er en mekanisme av naturen og universet og at bibelen er et metaforisk og allegorisk verk som blir brukt til å undervise om Guds natur. Begge disse påstandene er basert på en form for cartesianisme. Etterpå tok han i bruk fornavnet Benedictus – den latinske formen av det hebraiske navnet Baruch og det spanskportugisiske navnet Bento.

Han var 24 år da han ble innkalt til synagogens eldste, som ville vite om det var riktig at han hadde uttalt at Gud muligens har et legeme, at sjelen rett og slett er liv, og at Det gamle testamente ikke sier noe om evig liv. Spinoza svarte trolig bekreftende på dette, for han ble utstøtt av menigheten, og forbannelsen lest over ham, mens stearinlysene ble slukket ett for ett (som symbol på hans åndelige død), og shofar, bukkehornet, sendte ut klagende toner i bakgrunnen. I forbannelsen het det at man forgjeves hadde forsøkt å vende ham borte fra kjetteriet, og at han derfor kjennes skyldig. Det øverste råd har bannlyst ham: «Med englenes fordømmelse og helgnenes dom bannlyser vi, forbanner og utstøter vi Baruch de Spinoza. La ham være forbannet ved dag og forbannet ved natt, la ham være forbannet når han går til hvile og forbannet når han står opp, forbannet når han går ut og forbannet når han kommer inn. Måtte Gud aldri mer gi ham tilgivelse eller kjennes ved ham, måtte Guds vrede og mishag fra nå av lyse mot dette mennesket, avsky ham med alle de forbannelser som nevnes i Toraen, og utslette hans navn fra jordens overflate. Måtte Gud avskjære ham fra alle Israels stammer, så han kan lide vondt. Så advares de alle hermed mot å ha samkvem med ham i skrift, ingen må tjene ham, være under samme tak som ham, ingen må gå ham nærmere enn fire alen, og ingen må lese noe dokument som er skrevet med hans hånd eller diktert av ham». Denne forbannelse rammet også andre jødiske kjettere, som lett kunne gå helt til grunne, siden de vanskelig ble godtatt i et kristent samfunn og dermed falt helt utenfor. Spinoza var utdannet optiker og ser ut til å ha klart seg bra.

Spinoza valgte å leve et liv i ensomhet og tjente til livets opphold ved å slipe og polere linser til briller, mikroskoper og teleskoper, noe som på den tiden var et nytt yrke. Likevel gjorde skriftene ham berømt. Men da han ble tilbudt et professorat i filosofi ved universitetet i Heidelberg i 1673, takket han nei da han uforstyrret ville vie seg til sin egen tenkning.

Spinoza regnes som den første lærde av betydning som undersøkte «De hellige skrifter» som historiske dokumenter. Han oppfattet det problematiske ved forfatterspørsmålet, og anså skriftene som bestemt av sin tids intellektuelle begrensninger. Med dette innledet Spinoza den historisk-kritiske metode som kom for fullt på 1800- og 1900-tallet.

Ved sin død i 1677 var han engasjert i en oversettelse av Det gamle testamentet til hollandsk. Den litterære og historiske kritikken av Bibelen beskjeftiget seg med de historiske omstendighetene den bibelske kanon oppstod under. Den er konsentrert om tre temaer: Litterær struktur, datering og forfatterskap.

Spinonza forsøkte å studere Bibelen lidenskapsløst. Utfallet av denne tilnærmingen var at han blant annet daterte mange av bøkene i Det gamle testamente senere enn hva som var tradisjonell oppfatning. Spinozas arbeider regnes som en forløper til bibelkritikken.

Spinoza døde av en lungelidelse som han mente han hadde pådratt seg på grunn av alt glasstøvet han pustet inn når han slipte linser.

«Teologisk-politisk avhandling» ble utgitt anonymt i 1670 og ble fordømt i 1674 på grunn av sitt kontroversielle syn på Bibelen og kristen teologi. Som følge av fordømmelsen, avstod Spinoza fra å gi ut flere av sine verkene.

«Etikken» (1677) ble utgitt etter at hans død; som del av «Opera posthuma», hvilket ble redigert av hans venner. Til tross for navnet, boken dekker i virkeligheten en lang rekke grunnleggende filosofiske spørsmål i tillegg til de etiske. Spinoza forkaster i dette verket Descartes' dualisme til fordel for en panteisme.

Som så mange andre av de mest kjente filosofene var Spinoza en ekte polyhistor. Han ble oppdratt til å tale spansk og portugisisk så vel som hollandsk og hebraisk. Videre skrev han på latin. I tillegg til å være bibelforsker fordypet han seg i matematikken og i det man kalte den «nye vitenskapen». Herunder studerte han først og fremst arbeidene til Kopernicus, Kepler, Galileo, Thomas Hobbes og Descartes.

Spinozas profesjonelle forhold til mikroskoper og teleskoper gjorde at han var forut sin tid i forståelsen av de nye teknologiske mulighetene som lå i den nye vitenskapen. Man kan hevde at han i sin filosofi forsøkte å forene alle disse tingene og deres implikasjoner til et integrert og ordnet hele.

I opposisjon til cartesisk dualisme[rediger | rediger kilde]

Spinoza var imponert over den nye vitenskapen som vokste frem i hans samtid, og han aksepterte Descartes' oppfatning om at den rette måten å bygge opp et vitenskapelig kunnskapsunivers på, var å starte med premisser man ikke kunne tvile på, for så å bruke logikken til å utlede konsekvenser av disse.

Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie. Descartes oppfattet menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjektene selv, består av materielle objekter som de observerer.

Denne delingen av naturen i to enheter, ånd og materie – subjekt og objekt – den observerende og det observerte, ble en del av måten vestens mennesker betraktet verden på. Mellom Descartes og det tjuende århundre var det få filosofer som avvek fra den cartesiske dualismen.

Er Gud overflødig?[rediger | rediger kilde]

Spinozas studiekammer

Spinoza så at det var noen grunnleggende problemer som Decartes' filosofi ikke løste. Hvis virkeligheten består av to forskjellige substanser som er klart adskilte, en materiell substans og en åndelig substans – materie og ånd – hvordan er det da mulig for ånden å bevege materien i rommet? Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det tjuende århundre en annen tenkemåte ble utbredt.

For Spinoza fantes det også andre problemer som var like viktige. Han var et dypt moralsk menneske med et religiøst sinn, og dette førte til at han fikk en rekke vanskeligheter med den nye vitenskapen. Hvis virkeligheten tilsvarer et deduktivt system hvor alt som er eller hender, kan utledes med logisk nødvendighet fra selvinnlysende premisser, er det da i det hele tatt plass for moralske valg eller den frie vilje? Spinoza stilte videre spørsmål om hvordan det kan eksistere en fri vilje hvis alt er vitenskapelig bestemt. Og hvilken plass er det for Gud i et slikt system?

Hvis alt som skjer i universet, kan forklares ut fra vitenskapelige lover og matematiske ligninger, virket det for Spinoza som om menneskene ikke lenger hadde bruk for gud som en del av forklaringen. Han blir stående utenfor hele systemet, han blir overflødig. Spinoza trodde ikke på mirakler, for Gud manifesterer seg gjennom naturlovene. Opphever han naturlovene i et mirakel, har han opphevet seg selv.

Fra 1600-tallet til 1900-tallet var det mange som ble opprørte over slike spørsmål. Isaac Newtons svar var at Gud hadde skapt universet, at han hadde overlatt det til seg selv og latt det fungere ifølge de lover han hadde nedlagt i det, og som menneskene nå oppdager som vitenskapelige lover.

Dette holdt ikke for Spinoza som trengte en gud som gjennomtrengte alt og som var allstedsværende. Men det spørsmålet han måtte ta stilling til, var om det var plass for en slik Gud i et deduktivt og deterministisk system.

Avvisning av dualismen[rediger | rediger kilde]

Spinozas løsning på disse problemene startet med en avvisning av den grunnleggende cartesiske premiss: Han ville ikke godta den fundamentale distinksjonen mellom ånd og materie. Av Descartes, sa han, har vi lært at Gud eksisterer og at han er et uendelig og fullkomment vesen. Men hvis Gud er uendelig, så kan han ikke ha grenser, for hvis han hadde det, ville han være endelig.

Følgelig finnes det ingenting som Gud ikke er. Derfor kan det for eksempel ikke være slik at Gud er noe, og verden noe helt annet, for dette ville bety at man begrenset Guds væren. Dette betyr at Gud må ha den samme utstrekning som alt som eksisterer.

Det finnes også en annen god cartesisk grunn til at det må være slik, mener Spinoza. Descartes hadde definert substans som det som ikke trenger noe utenfor seg selv for å eksistere. Men Spinoza pekte på totaliteten av alt som eksisterer, er det eneste som ikke har noe utenfor seg selv. Innen denne helheten må man forklare alt det man ønsker å forstå.

Spinoza utleder at våre forklaringer i hvert fall til en viss grad er slik at man knytter ting sammen med andre ting. Den eneste enheten hvor dette ikke gjelder eller kan være tilfelle, er totaliteten av alt. Den må ganske enkelt være i og for seg selv, uten å være forklart ved noe annet, uten forbindelse med noe annet, for noe annet eksisterer ikke.

For Spinoza betyr dette at totaliteten er det som er den eneste sanne substansen, det eneste som eksisterer i seg selv («Causa sui»), den eneste årsak uten årsak. Det er dette Spinoza mener menneskene forstår med Gud. Dette er derfor en annen grunn til at Gud må være ekvivalent med alt, hevdet Spinoza.

Causa sui[rediger | rediger kilde]

Det latinske uttrykket «Causa sui» betyr «årsak i seg selv», og refererer som beskrevet ovenfor til noe som skapes og eksisterer i seg selv. Dette konseptet var sentralt foruten i Spinozas arbeider, også viktig hos Sigmund Freud og Ernest Becker, hvor det knyttes opp til hensikter eller mål et objekt kan tilskrive seg selv.

I Freuds og Beckers henseende brukes begrepet gjerne som en tilstand av udødelighet, hvor mening kan skapes og vedlikeholdes etter fysiologiske prosesser har sluttet å fungere. I tradisjonell vestlig teisme, kan ikke Gud bli skapt, derav er Gud enten selvskapt («Causa sui») eller uten årsak. Dermed unngår man å havne i en uendelig regress, som for eksempel i Det kosmologiske gudsbevisets kausalforklaring.

Gud er verden[rediger | rediger kilde]

Malstrømgalakse

For Spinoza betyr denne tilnærmingen at enten kosmos beskrives ved religiøse begreper eller ved hjelp av planeter og andre materielle objekter, så beskrives den samme tingen. Noen kategorier er abstrakte eller mentale, andre er materielle, men de er bare to forskjellige måter å beskrive det samme fenomenet på. Den samme eksisterende enheten blir betraktet ut fra to forskjellige synsvinkler. Dermed ansees ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Han er verden.

Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza, dette til tross for at vi er endelige og ikke uendelige skapninger.

Med dette sikter Spinoza til hvordan han anser menneskene for å både være våre fysiske legemer, men vi er også våre sjeler, og dette er ikke to forskjellige enheter, de utgjør en og samme person. Det er som om legemet er sjelens ytre form, som det heter i et gammelt jødisk uttrykk.

Den frie vilje[rediger | rediger kilde]

Spinozas guddommeliggjøring av naturen fikk enorm betydning for den romantiske bevegelsen på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. For de intellektuelle i denne bevegelsen ble han en skytshelgen. Til forskjell fra romantikerne mente Spinoza at enkeltmenneskenes handlinger var bestemt av faktorer utenfor dets kontroll, men ikke på en plump mekanisk måte.

Spinozas tanker på dette området foregriper Sigmund Freud. Han sier at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet, ikke i betydning av å gjøre oss til frie aktører, men ved å gi oss forståelse og innsikt og på denne måten få oss til å akseptere tingene slik de er.

Spinoza var den første i Europa som fremsatte denne ideen. Men samtidig, og til forskjell fra Freud, hevdet han at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge Spinoza bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil presumptivt hjelpe oss å leve med dem.

Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker, «sub specie aeternitatis», blir ofte benyttet fremdeles.

En stor visjon[rediger | rediger kilde]

«Teologisk-politisk avhandling»[rediger | rediger kilde]

Balanse, perspektiv, toleranse – dette er konsekvensene av den sosiale siden av Spinozas filosofi, konsekvenser som er innlemmet i hans politiske filosofi. En av bøkene han publiserte mens han levde, «Teologisk-politisk avhandling», har som sitt primære siktemål å forsvare ytringsfriheten. (Den latinske tittelen på denne avhandlingen, «Tractatus Theologico-politicus», ble etterlignet av Ludwig Wittgenstein i det tjuende århundre, da han kalte sin første bok «Tractatus Logico-philosophicus».)

Spinoza hevdet at ytringsfriheten ikke var uforenlig med offentlig orden, men at den tvert om var nødvendig for å sikre denne orden. Dette synet er nå en naturlig del av liberal tenkning, men Spinoza var den første som formulerte det i et moderne språk. Etter å ha slått fast at i et samfunn basert på et fornuftig styresett «kan ethvert menneske tenke hva det vil, og si hva det tenker», kommer han frem til hovedpoenget: «De som virkelig truer freden, er de som, i et fritt samfunn vil begrense tankens frihet, en frihet de er ute av stand til å slavebinde».

Derav: «Statens mål er frihet».

«Etikken»[rediger | rediger kilde]

Spinozas hovedverk «Etikken» (1677) er komponert som en lærebok i geometri. Hvert bevis begynner med de nødvendige definisjonene og aksiomene, og så følger selve argumentasjonen som vanligvis slutter med bokstavene QED. QED er forkortelse for «quod erat demonstrandum» , «hvilket skulle bevises», som er trykt etter hvert bevis i Euklids håndbok i geometri, «Elementer», som ble skrevet på 200-tallet f.Kr.

Denne tilnærmingen er i overensstemmelse med Spinozas cartesiske overbevisning om at den rette måten å forstå verden på, er å anvende matematikkens metoder på virkeligheten. «Etikken» blir gjerne fremstilt som et av de fremste eksemplene på en filosofs forsøk på å forstå alt ved hjelp av et enkelt, enhetlig tankesystem.

Den euklidiske grunnstrukturen i et verk av slikt omfang, gjør lesningen relativt vrien. Sannheten er at de fleste av de logiske slutningene bare følger hvis leseren godtar visse antagelser som var vanlig å akseptere på Spinozas tid, men som det ikke lengre er vanlig å godta, som for eksempel at Guds eksistens er selvinnlysende.

Målt med vår samtids målestokk, presenterer ikke «Etikken» logiske bevis i det hele tatt. Bokens virkelige betydning ligger ikke i den detaljerte utarbeidelsen av bevisene, men i konklusjonene, i den sammenfattede visjonen.

En innflytelsesrik person[rediger | rediger kilde]

Spinoza er den største panteisten blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer.

Selv om Spinoza var den første store filosofen som fulgte Descartes, forkastet han den cartesiske dualismen, en avvisning som ikke ble vanlig før i det tjuende århundre.

Han var den første store filosofen som gjorde ytringsfriheten til et grunnleggende spørsmål, en generasjon før Locke. Og hans distanserte, men likevel edle, nesten mystiske holdning til våre personlige problemers plass i den store helheten har vært til hjelp og trøst for mange som har befunnet seg i vanskeligheter.

Den store bredden i perspektivene har hatt betydning for mange mennesker. Det er mange filosofer som har beundret ham, som for eksempel Hegel, Schopenhauer, Nietzsche og Bertrand Russell. Russell skrev om Spinoza at han var «den edleste og mest tiltalende av de store filosofene. Det finnes noen som har overgått ham intellektuelt, men etisk sett er han den største».

Det er ikke bare filosofer som har vært fascinert av ham, store tenkere på andre områder, som Freud og Einstein og store kunstnere som Goethe og George Eliot. Det er ikke bare i vestens filosofihistorie han har en sentral posisjon, han har også en betydelig plass i vestens kultur.

Også en omstridt skikkelse[rediger | rediger kilde]

Ettersom Spinoza som regel sa det han mente om kristen teologi, uansett hvor kontroversielt det var, ble han betraktet som den personifiserte ugudelighet av mange av sine samtidige. Spinoza har blant annet blitt kalt både «den største kristne» og «den største ateisten».

Han hevdet at gud og naturen er to navn for den samme virkelighet, nemlig den usammensatte substansen som ligger under universet og som alle mindre entiteter bare er modus eller modifikasjoner av. Han hevdet at «Deus sive Natura» (Gud eller Naturen) er et vesen med uendelig mange egenskaper, og at utbredelse og tanke var to av disse.

Hans skildring av eksistensens natur kan sies å behandle de fysiske og mentale universene som to ulike og parallelle underunivers som verken overlapper eller samhandler med hverandre. Denne formuleringen er en historisk signifikant panpsykisk løsning på kropp og sjel-problemet som er kjent som nøytral monisme.

Spinoza var en gjennomgående determinist som mente at absolutt alt som hender skjer som resultat av nødvendighet. For ham var menneskelig handling helt ut regelbunden, og frihet er å forstå at vi er regelbundne og å forstå hvorfor vi går fram som vi gjør. Frihet er altså ikke muligheten til å si «nei» til det som skjer med oss, men muligheten til å si «ja» og å fullt ut forstå hvorfor ting må skje på den måten.

Spinozas filosofi har mye til felles med stoisismen, men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Verkliste[rediger | rediger kilde]

  • Tractatus de intellectus emendatione (Om forbedring av forståelsen) (1662)[3]
  • Renati Descartes principiorum philosophiae mori geometrico domonstrata (Descartes' filosofiske prinsipper) (1663)
  • Tractatus theologico-politicus (1670)[4]
  • B. de S. Opera postuma (1677)
    • Tractatus Politicus (1677)
    • Ethica Ordine Geometrico Demonstrata (Etikken) (1677)[5]
    • De intellectus emendatione (1677)
    • Hebraisk grammatikk» (1677)
  • Brevis tractatus de deo et homine eiusque felicitate (Kort avhandling om Gud, mennesket og dets velvære) (1852)

Av ham[rediger | rediger kilde]

  • Spinoza, B. Abhandlung über die Verbesserung des Verstandes. utgave ved Wolfgang Bartuschat. Hamburg: Meiner, 2003 ISBN 3-7873-1643-4
  • Etikk – bevist på geometrisk vis. Oversatt og med et innledende essay av Ragnar Hertzberg Næss. Bokklubbene, 2002. ISBN 82-525-3738-3 ISBN 82-530-2430-4
  • Etikk : i utvalg. oversatt fra latin med forord, en innføring i Spinozas filosofi, kommentar og biografisk skisse av Guttorm Fløistad. Pax, 1976 ISBN 82-530-0079-0
  • Spinoza [Utvalg]. indledning, oversættelse og noter ved Oskar Borgman Hansen. København: Rosinante, 2000. ISBN 87-621-0123-4

Om ham[rediger | rediger kilde]

  • Boscherini, Emilia Giancotti. Lexicon Spinozanum. La Haye, 1970. (Archives internationales d'histoire des idees ; 28)
  • Fredriksson, Gunnar. Spinoza. Oktober, 2000. ISBN 82-7094-897-7
  • Næss, Arne. Det frie menneske : en innføring i Spinozas filosofi. Kagge, 1999 og fl utg. ISBN 82-489-0514-4
  • Næss, Arne; og Guttorm Fløistad. Spinoza's etikk : Systematiske rekonstruksjoner : (Foreløbig utkast). Oslo, 1963-64 – 3 b

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hegel's History of Philosophy. Books.google.com.
  2. ^ de Spinoza, Benedictus; Hessing, Siegfried (1977): Speculum Spinozanum, 1677-1977. Routledge & Kegan Paul. 828.
  3. ^ Project Gutenberg Entry: http://gutenberg.net/etext/1016
  4. ^ Engelsk oversettelse fra Prosjekt Gutenberg: Del 1, Del 2, Del 3, Del 4
  5. ^ engelsk oversettelse fra Prosjekt Gutenberg: http://gutenberg.net/etext/3800

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Baruch Spinoza – bilder, video eller lyd