Origenes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kirkefaderen Origenes

Origenes Adamantios (gresk: Ὠριγένης Ōrigénēs) (ca. 185254) ble født i Alexandria i Egypt, og var en av oldkirkens største teologer.

Origines var elev av Clemens av Alexandria og begynte å skrive omkring år 215. Han skrev svært mange verk og ble omstridt både i sin samtid og senere i kirkens historie. Han er mest kjent for sitt apologetiske verk Contra Celsum (Mot Celsus), den første tekstkritiske synopse Hexapla og kirkens første systematiske teologi, Peri Archon/De Principiis (Om de første prinsipper).

Ett av hans mest omstridte lærepunkter er læren om alle tings gjenopprettelse (gr. apokastasis ton panton), jf. Apostlenes gjerninger 3,21. Origenes utla en lære hvor alle ting ville bli «tilbakestilt» av Gud, og Guds kjærlighet og tålmodighet ville seire til slutt. Selv Satan vil ifølge Origenes bli frelst til slutt.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Origens kom fra en kristen familie, og i hjemmet fikk han undervisningen til å bli en grammaticus. Origenes hadde en sterk glød for å lære og forstå, dette gjaldt også hans forhold til martyriet, trolig grunnet farens skjebne. Keiser Septimius Severus som hersket over Egypt på denne tiden forbød i år 202 omvendelse til kristendommen. Da Origenes var 17 år gammel, ble faren arrestert og senere henrettet. Av denne grunn mistet familien sine besittelser, men ved hjelp fra en velstående dame fikk Origenes midler til å studere videre. Som et resultat av familiens skjebne ivret Origenes nå mer og mer for sitt virke, og han ble allerede i en alder av 18 ansatt som lærer ved kirkens konvertitt-skole i Alexandria. Hans hengivelse til religionen og prinsippet rundt askese førte til at han kastrerte seg selv. Ung og ambisiøs bestemte Origenes seg for å vie hele sitt liv til en ren kristendomsundervisning, som følge av dette solgte han alle sine bøker – en beslutning han senere kom til å angre. Eusebius siterer et Origenes-brev:

«Jeg hadde bestemt meg for å ofre meg for Ordet – Guds Logos. Men det kom ofte heretikere til meg og like ofte folk som hadde gresk dannelse – de som kalles filosofer. Jeg innså at jeg måtte lære å undersøke deres påstander og læresetninger for å kunne veie dem med tanke på sannheten. Jeg etterlignet dermed Pantenes, som før meg hadde maktet å gi skolerte grekere en grundig forberedelse.»

Videre brøt Origenes med den kirkelige undervisningen av konvertitter, og han begynte å undervise ved den frie filosofi-skolen i Alexandria, grunnlagt av Pantenes som ble etterfulgt av Clemens. Grunnlaget for å kunne undervise i den «greske dannelse» (filosofi), hadde Origenes fått fra en av tidens mest ansette grammaticuser, nemlig grekeren Ammonios Sakkas. Sakkas var også Plotins lærer. Er det da mulig at den kristne platoniker Origenes, og nyplatonismens grunnlegger Plotin, kjente hverandre? De lærde strides om dette.

Det var trolig noe helt nytt i kirken da Origenes hevdet at visst varte straffen i helvete lenge, men siden det ikke finnes straff, uten i den hensikt å frelse, ville selv den verste helvetesstraffen en gang gå over, og de fordømte angre og bli frelst. Gregor av Nyssa var blant de som lot seg overbevise av Origenes om alle menneskers og demoners endelige frelse, men på det femte og de etterfølgende konsiler ble Origenes og hans tilhengere Didymus og Evagrius Pontikus[1] lyst i bann for denne lærens skyld. På 500-tallet ble denne læren likeledes fordømt da den hadde vunnet tilslutning blant munkene i Palestina. Den hadde aldri mange tilhengere, og etter det femte allmenne konsil i 533 var motstanden mot den evigvarende helvetespinen brutt i flere århundrer.[2]

Kirkefedre og teologer flest regnet med at kjønnsforskjellen ville bestå når de døde gjenoppstod, men Origenes og Gregor av Nazianz benektet dette. På 500-tallet forfektet munker av hans skole i Palestina at de oppstandnes legemer ville være kuleformede. Denne læren ble imidlertid bannlyst på en synode i Konstantinopel i 543.[3]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Evagrius (Ponticus), Robert Edward Sinkewicz (2003): Evagrius of Pontus: the Greek ascetic corpus, Google Books
  2. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 141), forlaget Dreyer, Oslo 1995, ISBN 82-504-2256-2
  3. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 128-9)