Michel de Montaigne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michel de Montaigne
Michel de Montaigne
Michel Eyquem de Montaigne
Født 28. februar 1533
Château de Montaigne
Død 13. september 1592 (59 år)
Château de Montaigne
Yrke Forfatter, statsmann
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Signatur
Michel de Montaignes signatur

Michel Eyquem de Montaigne (28. februar 153313. september 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, en av de mest innflytelsesrike i den franske renessanse, kjent for sin popularisering essayet som en litterær sjanger. Han var den som første gang brukte betegnelsen essay (direkte oversatt fra franske essaier som «forsøk, skisse, eksperiment, øvelse»)[1][2] på sine litterære tekster.

Hans uanstrengte dyktighet i blande alvorlige intellektuelle øvelser med uformelle anekdoter[3] og selvbiografisk — og hans store bok Essais inneholdt, til denne dag, en del av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet. Han har blitt oversatt til mange språk, blant annet flere ganger til norsk.[4] Montaigne hadde en direkte påvirkning på forfattere og skribenter over hele verden, inkludert René Descartes,[5] Blaise Pascal, Jean-Jacques Rousseau, Albert Hirschman, William Hazlitt,[6] Ralph Waldo Emerson, Friedrich Nietzsche, Stefan Zweig, Eric Hoffer,[7] Isaac Asimov, og muligens også på de senere verkene til William Shakespeare.

I sin egen tid var Montaigne beundret mer som en statsmann enn som en forfatter og tenker. Tendensen i hans essayer tenderte til å gjøre sidesprang til anekdoter og personlige funderinger som ble sett på som ugunstig for egnet stil enn som en nyvinning, og hans erklæring om at «Jeg er selv emnet for min bok» ble sett på av hans samtidige som nytelsessyk. Med tiden ble Montaigne imidlertid anerkjent som legemliggjøringen, kanskje mer enn noen annen forfatter i hans tid, av ånden til den selvstendige tvil som begynte å framstå på denne tiden. Han er kjent for sin bemerkning «Que sçay-je?» («Hva er jeg vet?»; på mellomfransk; moderne fransk «Que sais-je?»). Bemerkelsesverdig moderne for dagens lesere forsøkte Montaigne å undersøke verden gjennom linsene av det eneste han ubetinget stolte på, sin egen bedømmelse. Mye av dagens litterære sakprosa har funnet inspirasjon hos Montaigne og skribenter av alle typer fortsetter å lese ham for hans mesterlige balanse mellom intellektuell kunnskap og personlig fortellerevne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Château de Montaigne, et hus bygget på landet som en gang var eid av Montaignes familie. Hans opprinnelige familieslott eksisterer ikke lenger, skjønt Montaignes tårn hvor han skrev i, står fortsatt.

Michel de Montaigne ble født i Périgord nær Bordeaux. Der hadde faren, adelsmannen og kjøpmannen Pierre Eyquem kjøpt og pusset opp slottet «Château de Montai», og da han ble adlet tok han også navn etter slottet. Moren, Antoinette, kom fra en rik spansk familie som hadde flyktet fra hjemlandet for å slippe unna inkvisisjonen. Michel ble oppdratt i tråd med ideer faren hadde fra den italienske humanisme: Man måtte kunne latin for å få tilgang til kunnskap, og den beste måten å lære på var ikke pugging og lekselesing, men rett og slett samtaler med en privatlærer. Faren leide en latinlærer fra Tyskland til å undervise Michel. Til og med tjenerskapet måtte lære seg latin som de skulle bruke når de henvendte seg til den unge Michel. Fram til han var seks år hørte Michel derfor nesten bare latin, men da kunne han også snakke latin flytende.

Da Michel som 7-åring begynte på skole fant han seg derfor ikke helt til rette med den tradisjonelle klasseromsundervisningen.

Montaigne arvet et dommerembede av sin onkel i 1555, og satt i stillingen i femten år. Den 28. februar 1571, på sin 38-årsdag, frasa han seg sine offentlige verv og trakk seg tilbake til slottet Montaigne.

I et av slottets tårn innredet han et arbeidsværelse, og her arbeidet han på sine essays fram til sin død i 1592. I denne perioden isolerte han seg ikke til slottet, men var også på reiser. Enkelte spesialister mener at Montaigne hadde en skeptisk krise i midten av 1570-årene, mens andre hevder at skeptisismen er en del av essayformen. I perioden 1580 til 1582 var han på reise i Tyskland og Italia. Mens han var i Italia ble Montaigne kalt tilbake av den franske kongen som utnevnte ham til borgermester av Bordeaux, hvor han satt i to perioder.

Mens særlig «Første bok» inneholder kommentarer av eksempler og anekdoter fra klassiske kilder, henter han utover i forfatterskapet stadig ofte stoffet fra egen erfaring: fra reisen til Italia i tidlig på 1580-tallet og fra arbeidet som diplomat og forhandler mellom fraksjonene under religionskrigene på 80-tallet. Han er fri for fordommer. Han veier for og mot, og synes å se på verden og alle dens aspekter med uhildede øyne.

Forsvar for Raymond Sebond er Montaignes lengste essay, her drøfter han spørsmålet om trossannhetene kan demonstreres med rasjonelle argumenter.[8]

Montaigne var blant de første i litteraturhistorien som skrev i jeg-form med et språk som virker forbausende moderne. Mange har påpekt at Motaigne skriver «moderne», at språket hans virker friskt og nytt. Det har sammenheng med at det moderne franske språket stabiliserte seg på Montaignes tid etter perioder med gammelfransk og mellomfransk. Stilen er preget av latinsk syntaks; lange perioder med løst forbundne ledd. Montaigne skriver setninger som snor seg fram med en konklusjon eller presisering på slutten. Montaigne var ikke opptatt av retorikk og logikk, men kort og konsis dagligtale.[8]

I 2008 ble den norske oversettelsen av Montaignes samlede essays på 1742 tekstsider sluttført. Beate Vibe var ansvarlig for oversettelsen. Kirsti Sellevold har sammen med Birger Huse vært fagkonsulent og språkvasker.

Oversatte sitater[rediger | rediger kilde]

Michel de Montaigne
  • «Jeg taler sannhet, ikke så mye som jeg ville, men så mye som jeg tør. Og jeg tør litt mer ettersom jeg blir eldre.»
  • «Bevisstheten om sin egen uvitenhet er et av de fineste og sikreste tegn på god dømmekraft.»
  • «Når jeg leker med katten min er det ikke godt å si om ikke den leker mer med meg enn jeg med den.»

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Franske utgivelser
  • 1580 Les Essais I
  • 1580 Les Essais II
  • 1588 Les Essais III (samt omfattende revisjoner av de to første bøkene)
  • 1588 Les Essais I (Omfattende revisjon av boken)
  • 1588 Les Essais II (Omfattende revisjon av boken)
Norske oversettelser

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Essay», Bokmålsordboka
  2. ^ «Essay», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Hans anekdoter er «uformelle» kun i framtoningen; Montaigne skrev: «Verken mine anekdoter eller mine sitater er alltid benyttet kun som eksempler, for autoritet, eller for utsmykking... De bærer ofte utenfor emnet under diskusjonen, frø for en rikere og mer dristig sak, og de gir gjenklang til en mer delikat tone». Jf. Michel de Montaigne: Essais, Pléiade, Paris (red. A. Thibaudet) 1937, Bd. 1, kapittel 40, s. 252. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen.
  4. ^ Montaigne, Michel de (1979): Essais, oversatt med etterord av Asbjørn Aarnes, Thorleifs Dahls kulturbibliotek Oslo: Aschehoug
  5. ^ Buckley, Michael J. (1990): At the Origins of Modern Atheism, Yale UP, s. 69.
  6. ^ Kinnaird, John, Hazlitt, William (1978): Critic of Power, Columbia University Press, s. 274.
  7. ^ Hoffer, Eric (2005): Truth Imagined, memoer, Hopewell Publications.
  8. ^ a b Dvergsdal, Arne (18. september 2008): «Montaigne – Essayets bestefar», Dagbladet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]