Det kategoriske imperativ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785.

Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.

Universallovformuleringen[rediger | rediger kilde]

Kants første formulering av det kategoriske imperativ, universallovformuleringen, sier

Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov

En «maksime» blir av Kant definert som «den grunnsetning subjektet handler etter».

Dette utsagnet er syntetisk a priori. Dette er fordi handlingsregelen ikke springer ut fra erfaring. Selv hevder Kant at de allmene lover man skal teste sine grunnsetninger mot bare er et ideal og kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det kategoriske imperativ har liten praktisk nytte.

Naturlovformuleringen[rediger | rediger kilde]

På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen.

Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlov

Her er altså de almene frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med med allmenne naturlover.

Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket.

Humanitetsformuleringen[rediger | rediger kilde]

Den såkalte humanitetsformuleringen sier at

Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel

Her må «menneskeheten» forstås som «menneskelige egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker».

En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre kun som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilken formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås.

Kilde[rediger | rediger kilde]

Saugstad, Jens og Serck-Hanssen, Camilla (2006). «Immanuel Kant». I: Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie (red. Ariansen Per, Bostad Inga, Mathisen Steinar, Rabbås Øyvind), s. 127-132. Unipub, Oslo. ISBN 82-91670-52-8.

Se også[rediger | rediger kilde]