Peter Abelard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Peter Abelard
Peter Abelard
Født 1079
Le Pallet nær Nantes
Død 21. april 1142 (62 eller 63 år)
Kirken Saint-Marcel nær Chalon-sur-Saône
Samboer Héloïse d’Argenteuil
Foreldre Lord Berengar

Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079; død 21 april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker og poet, og en betydelig tidligskolastiker.

Abelard underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris. Flere hundreår før opplysningstida hevdet Abaelard fornuftens forrang, ikke bare i filosofien, men også i trosspørsmål. På grunn av disse og andre omstridte synspunkter var livet hans preget av en lang rekke kontroverser.

Mest interessant i dag er en omfangsrik korrespondanse og hans teologiske disputter med blant annet Bernhard av Clairvaux. Det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Heloise, «årtusenets kjærlighetshistorie», fortsetter også å fengsle.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Abelard ble født inn i en lavadelig familie. Han studerte de klassiske filosofer tidlig og oppgav etterhvert sitt krav på arv og ridderskap for å studere filosofi. Han begynte å reise og studerte etterhvert hos Roscelin, den første skolastiker, og realisten Wilhelm av Champeux. Med Wilhelm førte han en diskusjon om universalieproblemet og tvang ham på den måten å modifisere sitt syn. I 1114 ble Abelard lærer i Paris og privatlærer for Heloise. De fikk sønnen Astralabius sammen og giftet seg. Abelard fikk ordnet det slik at Heloise ble nonne i klosteret Notre-Dame d’Argenteuil. Hennes onkel, domprost Fulbert, tok dette som et tegn på at Abelard ville ha Heloise av veien, og lot ham kastrere. Dypt krenket trakk Abelard seg tilbake til klosteret St. Denis. Han hadde fortsatt et godt ry, og snart kunne han undervise igjen.

Abelard var en debattglad herre og fikk snart problemer med klosterbrødrene og andre. I 1121 var han ved konsilet i Soissons der han egenhendig måtte brenne sitt skrift Theologia Summi Boni. Etter ytterligere problemer grunnla han et kloster i Nogent-sur-Seine i dagens Champagne-Ardenne som han snart viet til Paraklet, «trøsteren», dvs den hellige ånd. Snart strømmet studentene igjen til den berømte læreren. Men Abelard fikk nye problemer, det var også krig i Champagne, og han lot seg velge til abbed i det avsidesliggende klosteret Saint-Gildas-en-Rhuys i Bretagne. I mellomtiden hadde abbed Suger av Saint-Denis fordrevet nonnene fra sitt kloster Argenteuil, der Heloise nå var blitt priorinne. Abelard gav dem derfor Paraklet-klosteret og tok på seg overoppsynet med deres åndelige liv; skrev salmer, prekener og ordensregler for dem. Men i sitt eget kloster fikk Abelard problemer, blant annet fordi han forsøkte å innføre nye ordenregler, og ble utsatt for flere attentatforsøk.

Gravmonumentet over Heloise og Abelard, tegning fra 1800-tallet

Tilslutt gav han opp klosterlivet og begynte å underviste ved kirka Saint-Hilaire. Biskopen av Paris hadde overoppsynet, men han var syk og klarte ikke å følge opp, så Abelard kunne undervise uforstyrret. Snart fikk han en rekke elever fra hele verden, mange av dem var blant dagens berømtheter, eksempelvis de senere pavene Celestinus II, Celestin III og Alexander III. Undervisningsmaterialet var Abelards egne verk, først og fremst Ethica og Theologia Scholarium, men han skrev også nye, blant annet en omfangsrik kommentarer til Romerbrevet.

Abelards suksess gikk ikke upåaktet hen, cistersienserabbeden Bernhard av Clairveux hevdet at enkelte av Abelards skrifter var kjetterske, og etter at flere forsøk på forsoning gikk skeis, innklaget Bernhard ham for kjetteri ved konsilet i Sens 25. mai 1141. Abelard forsøkte å appellere, men til ingen nytte, pave Innocens II dømte ham til kloster og evig taushet og verkene hans ble offentlig brent i Roma.

Abelard var uansett syk og døde året etter. Heloise fikk overført liket hans til Paraklet-klosteret. Hun selv døde i 1164 og hadde arrangert det slik at hun ble gravlagt i hans grav. Etter at klosteret ble nedlagt under den franske revolusjonen, ble levningene deres brakt til Paris. I 1817 ble de bisatt på Père Lachaise i Paris.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Abelard ogHeloise i et manuskript til Roseromanen (1300-tallet)

Abelard er en representant for den alexandrinske skole innen teologien i vest. Han fant kartagoskolens premisser for rigide, derfor begynte han å hente elementer fra den alexandrinske tradisjon – som er mer forankret i akadamiske metaforer (kunnskap og erkjennelse). Han reagerte på syndesoningslæren til Anselm (den som er mest utbredt i dette landet, kan en si), og foreslo den subjektive forsoningslære som du kan lese om her (søk etter abelard). Den er typisk alexandrinsk i det at Kristi handling på korset blir et eksempel til inspirasjon og oppbyggelse. «Ved å se på Kristus endres vårt sinn og holdning.» Jesus som læreren. Jesus var «en ny Sokrates». Kristi kors blir middel til å erkjenne Guds vilje og vesen.

Likesom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker kunne utløse en innsikt og erkjennelse i den han spurte; likeledes utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud.

Det falske forhold til Gud fra menneskets side består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet. Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi.

Det kan derfor finnes elementer fra alle skolene innenfor en teologisk tradisjon, de er ikke utelukkende begrenset til et enkelt kirkesamfunn.

Problemet til Abelards forsoningslære er at den er subjektiv, Kristi frelsesgjerning har ingen objektiv virkning i forhold til frelseshistorien. Allikevel i en del protestantiske miljøer er en variant av Abelards teori gjeldende. Det er i møte med den korsfestede at man røres til anger og omvendelse. I virkeligheten setter man ikke frelsens ontologiske betydning høyt nok.

Korset har nesten fått en motsatt betydning av det den opprinnelig hadde. Korset betød jo opphavlig at døden var overvunnet, at dødens makt var blitt til intet, livets triumf. Det var derfor at de tidlige kristne plasserte kors på sine graver. I dag, derimot, er korset for de fleste synonymt med døden, sammen med kirkegårdene tegnet på intetheten. På samme måte ble Jesus som opprinnelig var heroisk og triumferende forvandlet til det lidende og henvisnede bilde av en feilet idealist, offeret. Sønnen korsfestet ved den sadistiske Faders vrede.

Man gjør Gud fader til en sten, en sadist og tillegger ham sosiomorfe karakteristikker. Guds rettferdighet blir en menneskelig rettferdighet, og dette med en merkelig dragning mot hevnen, menneskets stadige synd krever en tilsvarende uendelig ofring som bare korsfestelsen av sønnen kan tilfredsstille. Sønnen ble pint og drept for å tilfredsstille Faderen, for å demme opp for en Guddommelig vrede.

Abelard lyktes kanskje ikke helt men vi må gjøre et forsøk. Vi må huske på den virkelige forsoningen. Vi må huske på Kristi seier over dødsriket, tilbudt alle mennesker, ikke som en despot, men som fullendelsen av væren og personlig fellesskap i det treenige liv som mennesket er kallet til å ta del i gjennom helliggjørelsen allerede i dette liv.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.»
  • «Mennesket er kallet til å ta del i gjennom helligjørelsen allerede i dette liv.»
  • «Foruten er troens venn, ikke dens fiende.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter King: Peter Abelard i Stanford Encyclopedia of Philosophy 2004
  • Rolf Schönberger (red.): Oppføring i Alcuin. Infothek zur Scholastik, Regensburg.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pierre Abelard – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Petrus Abaelardus – Originaltekster