Niccolò Machiavelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Niccolò di Bernando dei Machiavelli
Niccolò di Bernando dei Machiavelli
Machiavellis signatur
Født 3. mai 1469
Firenze
Død 21. juni 1527 (58 år)
Firenze
Far Q823072
Bror Q15851280
Yrke Forfatter
Statsviter
Filosof
Historiker
Politiker
Statsborger i Florentiner


Niccolò di Bernando dei Machiavelli (født 3. mai 1469, død 21. juni 1527) var en italiensk forfatter, statsmann, diplomat og filosof. Han levde i Firenze i renessanseperioden og var en av denne periodens mest sentrale personer. Han regnes av mange som statsvitenskapens far. Hans mest kjente verk som forfatter var Fyrsten som ble utgitt i 1532, fem år etter hans død.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Machiavelli var sønn av advokaten Bernardo di Niccolò Machiavelli og Bartolommea di Stefano Nelli. Slekten Machiavelli var gammel florentinsk adel, kjent siden forfaren Ottaviano (som levde rundt 1260) tok parti i det politiske maktspillet, men ættens makt hadde blitt utvannet.

I 1504 innledet Machiavelli studier i grammatikk, aritmetikk og latin hos den da kjente latinforskeren Paolo da Roncigliones, ved det man tror var universitetet i Firenze. Han fordypet seg i studier av antikke forfattere.

Slekten Medici mistet den florentinske makten i 1494, og samme år gjorde Machiavelli karriere innen statsforvaltningen. Han ble andre kansler og dermed det florentinske byråkratiets andre overhode. Han etterfulgte Adriani i den posten, som samme år ble kansler. Han skaffet seg da stor praktisk kunnskap om militære og utenrikspolitiske spørsmål, som han skulle få nytte av senere i sitt forfatterskap. Girolamo Savonarola styrte republikken til han i 1498 ble brent på bål. I denne perioden befant Machiavelli seg i sentrum for det politiske spillet, både innad i den florentinske republikken og utenrikspolitisk, samt for pavevalget i den katolske kirken. Republikken utnevnte ham til diplomat, og han reiste i egenskap av dette til Frankrike i 1500, 1504 og 1510 for å forhandle med Ludvig XII og kardinalen av Rouen. I 1508 ble han sendt til keiser Maximilians hoff i Bolzano. Han ble kjent med pave Alexander VIs sønn, Cesare Borgia i 1502 under et oppdrag som envoyé i Romagna. Denne Borgia skulle bli mye brukt som eksempel i boken Fyrsten.

Da Medici gjenerobret makten i Firenze i 1512 mistet Machiavelli i en alder av 43 år sin stilling som politiker og diplomat. Han ble dømt til fengsel for konspirasjon, og der ble han torturert og unngikk dødsstraff med en hårsbredd.

I 1513 ble Medicéeren Leo X valgt til pave og Machiavelli ble løslatt før desember samme år, trolig etter pavens ordre. Etter dette dedikerte han seg kun til forfatterskapet, og trakk seg tilbake til sitt landsted San Casciano. Samme år som han ble sluppet fri skal han ha skrevet Fyrsten. Medici hyrte ham i 1519 inn til en utredning om en ny konstitusjon i Firenze og Machiavelli publiserte derfor en avhandling under tittelen Discorso sopra il riformare lo stato di Firenze (Avhandling om staten Firenze reformering). Året etter fikk han i oppdrag å skrive et historieverk om Firenze.

Machiavelli giftet seg i 1501 med adelsdamen Marietta Corsini, og han fikk fem barn med henne. Han ligger begravet i Basilica di Santa Croce i Firenze.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Den siste utgaven av Fyrsten var dedisert til Lorenzo de' Medici som regjerte Firenze fra 1513 til 1519.

Fyrsten[rediger | rediger kilde]

I dag er kanskje Machiavelli mest kjent for behandlingen av makt-begrepet som man finner i boken Fyrsten. Boken er skrevet som en tale til en kommende fyrste og fremstår som en praktisk håndbok for ledere (et fyrstespeil – derav navnet) som en filosofisk drøfting av begrepet makt.

Bokens tilnærming til makt er like aktuell i dag som på 1500-tallet, selv om tankene om temaet både den gang og nå blir kritisert av enkelte for å være kyniske. Machiavelli er tydelig på at en makthaver har rett til å bruke alle midler i statens interesse, men dette forutsetter en uklanderlig personlig moral, og at statens interesser og fyrstens personlige interesser må holdes skarpt adskilt.

Utsagnet «hensikten helliger midlet» blir ofte tillagt Machiavelli, men det er ikke et sitat av ham, snarere en av flere mulige, og kanskje en noe ekstrem tolkning av hans verk Fyrsten som overser viktige elementer i hans drøfting.

Machiavellis egentlige hensikt med Fyrsten var ikke så åpenbar på overflaten. Machiavelli var republikaner - han mente personlig at det beste for de italienske bystater ikke var fyrsteveldet, men den republikanske styreformen. Dette fremkommer ikke i boken, men enkelte av hans sentrale råd til fyrsten av Firenze er egnet til å fremme det republikanske mål.

  • Han fraråder frikostighet og tilråder bedrag for å sikre seg folkets støtte. Men samtidig er Machiavelli klar over at et tidligere pro-republikansk kuppforsøk slo feil på grunn av befolkningens passivitet - noe som skyldtes fyrstens frikostighet.
  • Han går inn for at befolkningen bevæpnes, selv om han vet at florentinerne er klart pro-demokratiske og klart misfornøyd med fyrstesystemet.
  • Han oppfordret fyrsten til å bosette seg i den byen han erobrer. Dette var i strid med Medicis vanlige politikk om å residere utenfor byen. Bor man inne i byen, er faren for å bli styrtet av opprørere eller en borgermilitia større.

Andre verk[rediger | rediger kilde]

Trolig ville det vært vanskelig å finne noen som åpent erkjenner at han har latt seg influere av Fyrsten. Hans avhandlinger (med titlene Discorsi), har i stedet mange henvist til, som John Locke og Charles Montesquieu. Det Fyrsten mangler av etiske standpunkt finnes i høyere grad i disse. Discorsi sopra la Prima Deca di Tito Livio er en avhandling om Livius, hvor Machiavelli uttrykker sympatier med republikkanisme og kritikk mot pontifikatet. Kontrasten mot idealen man kan lese ut av Fyrsten er så iøynefallende at de ikke kan overses når de leses, om forfatterens intensjon skal tas med i betraktningen.

Sven-Eric Liedman anser at Machiavellis politiske teorier kan sammenfattes i tre punkter:

  • Menneskets natur er uforanderlig: den er selvisk, aggressiv, grådig og maktlysten, men har behov for trygghet og sikkerhet.
  • Historien er relativ: uten noen merkbar filosofisk eller historievitenskapelig innsikt mener Machiavelli at forutsetningene skifter, og derfor mangler historievitenskapelige analogier, eller idealer hentet fra antikken.
  • En separasjon mellom samfunnsmoralen og fyrstens moral: medborgernes moral bør faststilles av fyrsten, som kun bør ha nasjonens interesse i sinne.

Liedman sammenligner ham med Marsilius fra Padua, og legger hans idéer til de forutsetninger som også førte til reformasjonen: bruddet mellom kirken og staten, og en framvoksende borgerklasse med den endrede sosioøkonomiske situasjonen som dette innebar.[1]

Andre verk Machiavelli skrev som ennå leses er den kyniske komedien Mandragola og et historieverk om Firenze.

Machiavellis betydning[rediger | rediger kilde]

Niccolò di Bernando dei Machiavelli

Machiavellis verk er noen av de viktigste kildene til renessansens politiske idéverden. Han sammenlignes ofte med sin venn Francesco Guicciardini, som var minst like desillusjonert, og som også skrev et historieverk om Firenze.

Sett i et idéhistorisk perspektiv settes Machiavelli vanligvis i relasjon til renessansens brudd med det middelalderske teokratiske statsbegrepet som bygget på Augustinus' Gudsstaten. Legitimeringen av staten ble stadig mer sekularisert, og krevde nye forklaringer i forbindelse med at pontifikatets stat i enda høyere grad begynte å bli sett som en verden i verden, eller underordnet kongedømmet, men i samtlige tilfeller fratatt den verdslige makten. Ut fra dette perspektivet har Machiavelli iblant fått æren for å ha grunnlagt den moderne statsvitenskapen.

Det finnes ulike oppfattninger om hvor dyptgående og på hvilken måte hans konkrete idéer har blitt en del av vestens politiske idéhistorie. Ifølge John Pocock med fler ligger idéene bak såvel Fyrsten som Discorso til grunn for den amerikanske konstitusjonen. Bertrand Russell mener at Machiavelli i Discorsi tar opp idéer i Platons Statsmannen og utvikler teorien om maktbalansen, og at han dermed er en viktig bakgrunn for liberalismens intellektuelle arv. Liedman på sin side ser likheter mellom Machiavelli og Thomas Hobbes, og lar spørsmålet om hvorvidt disse er forbilder for den moderne totalitære staten stå åpent.[2]

”Machiavellisme”, et eponym som betyr despotisme, antyder imidlertid den tradisjonelle tilnærmingen til Machiavelli.

Psykologi[rediger | rediger kilde]

Machiavellisme er også en term som noen psykologer anvender for å beskrive en persons tilbøyelighet til å være følelsesmessig kald og uberørt, som har en tendens stille seg over konvensjonell moral ved å bedra og manipulere andre. På 1960-tallet utviklet Richard Christie og Florence L. Geis en test for å måle en persons nivå av machiavellianisme.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Biografier
Verk av Machiavelli
  • Discorso sopra le cose di Pisa, 1499
  • Del modo di trattare i popoli della Valdichiana ribellati, 1502
  • Del modo tenuto dal duca Valentino nell' ammazzare Vitellozzo Vitelli, Oliverotto da Fermo, etc., 1502
  • Discorso sopra la provisione del danaro, 1502
  • Decennale primo, 1506
  • Ritratti delle cose dell'Alemagna, 15081512
  • Decennale secondo, 1509
  • Ritratti delle cose di Francia, 1510
  • Discorsi sopra la prima deca di Tito Livio, 3 vol., 15121517
  • Il Principe, 1513 (Fyrsten)
  • Andria, 1513 (?)
  • Mandragola,
  • Della lingua (dialog), 1514
  • Clizia, 1515 (?)
  • Belfagor arcidiavolo, 1515
  • Asino d'oro, 1517
  • Dell'arte della guerra, 15191520
  • Discorso sopra il riformare lo stato di Firenze, 1520
  • Sommario delle cose della citta di Lucca, 1520
  • Vita di Castruccio Castracani da Lucca, 1520
  • Istorie fiorentine, 8 bøker, 15211525
  • Frammenti storici, 1525.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Liedman, a.a., s.87-91
  2. ^ Liedman, a.a., s.7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Niccolò Machiavelli – originaltekster av og om forfatteren