Carl von Linné

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl von Linné
Carl von Linné
Født Sverige 23. mai 1707
Råshult, Sverige
Død 10. januar 1778 (70 år)
Uppsala, Sverige
Ektefelle Sara Elisabeth (Lisa) Moraea
Yrke Naturforsker og lege

Blomsten linnea (Linnaea borealis) er oppkalt etter Linné. Han selv omtalte den som «min blomma».

Carl von Linné (født 13. maisve./ 23. mai 1707greg. i Råshult, død 10. januar 1778 i Uppsala) var en betydningsfull svensk naturforsker og lege. Linné er mest kjent for å være den moderne taksonomiens far. Han klassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og innførte nomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er de fremdeles i bruk i biologien.

Navn[rediger | rediger kilde]

Carl ble født i en tid da det ennå var forholdsvis uvanlig å ha etternavn. Carls far het opprinnelig Nils Ingemarsson, der Ingemarsson var et patronym, ikke noe slektsnavn. Da Nils skrev seg inn ved Lunds universitet, trengte han imidlertid et etternavn, og laget seg et slektsnavn som var inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård. Han latiniserte det svenske ordet lind til Linnaeus (som delvis også ble skrevet Linnæus).

Carls svenske navn var dermed Carl Nilsson Linnaeus. På de fleste av hans publikasjoner brukte han den latiniserte formen Carolus Linnaeus (som pleide å stå i genitiv, altså Caroli Linnaei). Etter at han ble adlet i 1761, tok han navnet Carl von Linné. På noen av publikasjonene er dette i sin tur latinisert til Carolus a Linne. Navnet han i dag vanligvis blir omtalt under, er Carl von Linné (i hvert fall på blant annet svensk, norsk og tysk). I den biologiske systematikken (og på engelsk) bruker man derimot formen Carolus Linnaeus. I angivelser av vitenskapelige artsnavn forkortes navnet hans ofte kort og godt til «L.» (Dermed er Linné den eneste autoriteten som kan forkortes ned til én bokstav.)

Carl von Linnés signatur

Biografi[rediger | rediger kilde]

Carl von Linnés hjem i Uppsala
Carl von Linnés hage i Uppsala

Carl ble født i mai 1707 på Råshult i Småland som det første av Nils Ingemarsson Linnaeus og prestedatteren Christina Brodersonias fem barn. Hun var bare 18 år da Carl kom til verden.[1] Christinas mor var Maren Jørgensdatter, morfaren var presten Jørgen Simonsen (død 1692) og hans mor igjen var Johanne Pedersdatter som i 1622 ble brent som heks i Stavanger. Maren Jørgensdatters bror Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739 i Skien) er stamfar for den norske slekten Wesseltoft.

Nils Ingemarsson Linnaeus var prest og ivrig hagedyrker, og vekket sønnens interesse for planter. Også hans lærere støttet ham i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap.

Linné studerte medisin i Lund (under Kilian Stobæus) og Uppsala, men gjorde også blant annet botaniske studier og begynte å forelese om botanikk. Han gjennomførte flere ekspedisjoner i Sverige, blant annet til Lappland. Reisene hans resulterte ikke bare i botaniske avhandlinger på latin, men også i populære reiseskildringer på svensk.

Linnés reise i Lappland[rediger | rediger kilde]

Reisen begynte den 12. mai 1732, da Linné gav seg i vei alene, ridende mot Lappland hvor han ble i fem måneder. Reiseskildringen utkom etter at han returnerte, og var svært omfattende. I tillegg til observasjoner av naturen, interesserte Linné seg òg for samisk kultur, og beskrev samenes livsvilkår inngående.

Det viktigste resultatet av reisen til Lappland var allikevel de botaniske studiene som ble til Flora Lapponica. Den lapplandske vegetasjonen var på denne tiden relativt ukjent. Vekstene som Olof Rudbeck hadde innsamlet under sin reise i Tornedalen, hadde blitt ødelagt under en omfattende brann som herjet Uppsala i 1702. Med Flora Lapponica, som ble offentliggjort i 1737, fikk man kunnskap om disse ukjente områdene.[2]

Dalarna 1734[rediger | rediger kilde]

Linné kom første gang til Dalarna for å feire jul i Falun i 1733. Under en julefest traff han gruvelegens datter, sin kommende hustru, Sara Elisabeth Moraea. På den tiden besøkte han også Bergslagens gruver og jernverk. Dalarnas landshøvding, Nils Reuterholm, hadde hørt om Linnés Lapplandsreise og hadde blitt imponert av den, så han foreslo en lignende reise gjennom Dalarna.[3]

Øland og Gotland 1741[rediger | rediger kilde]

Reisen gikk på hesteryggen, og han viste stor interesse for runesteiner. På reisen kom han til Vetlanda den 23. juni og noterer seg to runesteiner på kirkegården. Dagen derpå var han kommet til Växjö og gjør opptegnelser om domkirken, som året før hadde blitt herjet av brann og under Linnés besøk var «ett bedrövligt spektakel». Han gjorde dessuten en beskrivelse av Sankt Sigfrids klesdrakt. Kalmar nådde han den 28. mai, hvor han ble utsatt for storm, men anvendte tiden til å beskrive kirken, som «var täck och ägde sköna skrudar».

Den 1. juni gikk han i land på Öland, overnattet den 4. juni i prestegården i Resmo for endelig den 6. juni å nå frem til Smeby. Smebys kirke var så spesiell at Linné aldri hadde sett maken. Han skriver at kirken med sine små vinduer var ganske mørk og snart kunne få tilhørerne til å falle i søvn. Den 7. juni var en søndag, og da gikk han i kirke i Ås. Den 9. juni noterer han seg runesteiner i Sandby og Gårdby. Dagen etter besøkte han stedet Runsten og kunne notere enda en runestein. Denne ansås for å være en av stedets severdigheter. I Långlöt den 10. juni noterer han i dagboken om hele to helsebringende kilder på kirkegården:

«Vattnet kan drickas av sjukligt folk uti åtskilliga passioner, allenast brunnen blev väl rensad, och man ej alltför kräsmagad fruktade för sådan mineral, som insmugit sig av lik och dödas kroppar.»

I Bredsätra den 11. juni kommer planteinteressen frem, og Linné skriver om ødekapellet i Kläppinge at det på gulvet vokste scandix seminbus hispidis.[4] Persnäs besøkte han den 12. juni, og den 14. juni, som var den fjerde søndag efter Trinitatis, deltok han i gudstjenesten i Högby. Han noterte enda en runestein på kirkegården der. Efter tre uker på Øland seilte så Linné til Gotland.[5]

Linnés Skånska Resa, utgitt 1751

Skåne 1749[rediger | rediger kilde]

Denne reisen begynte med vogn i Uppsala, byen som hadde vært hans hjem i mange år. Søndag den 7. mai hadde han nådd Växjö, hvor han skildrer hvordan erkebiskopen, «högvördige herr doktor Henric Benzelius», innvier hr. doktor Olof Osander til biskop i Växjö stift. Pinsedagen 14. mai hørte han en fin preken i Virestad, og på annendagen møtte han igjen sitt kjære Stenbrohult. I dagboken skriver han med vemod om hvordan de som han kjente for 20 år siden, nå var blitt gamle: «De gingo nu med grå hår och vita skägg, utlevde, och en ny värld hade kommit i stället».

Den 17. mai reiste Linné fra Stenbrohult mot målet Loshult i Skåne, og var atter i Stenbrohult den 2. august. Under hjemreisen til Uppsala gjorde han opphold i Ryssby i Sunnerbo, hvor hans svoger, Johan Collin, var sogneprest. På turen videre nordpå passerte han Jönköping, hvor han besøkte sin slektning, presten C. Tiliander. Via Gränna og Vadstena kom Linné endelig tilbake til Uppsala.[6]

Opphold i grevskapet Holland[rediger | rediger kilde]

Utsikt mot Hartekamp fra kanalen «Leidse trekvaart». Det er lite igjen av den Hortus Cliffortianus som Linnaeus kjente.

Fra 1735 til 1738 oppholdt Linné seg i flere europeiske land, men hovedsakelig Nederland, hvor han ble tildelt sin doktorgrad i medisin fra universitetet i Harderwijk. Under sitt opphold i Nederland ble Linné kjent med mange vitenskapsfolk og fikk tilgang til mange store plantesamlinger og dyrehager. Det var her han begynte å arbeide med systematikk. Årene resulterte i en rekke publikasjoner, blant annet den første utgaven av Systema naturae.

I to år, fra 13. september 1735 til 7. oktober 1737, bodde Linné på George Cliffords private sommerresidens Hartekamp i Heemstede vest for Amsterdam i grevskapet Holland. Clifford var en rik handelsmann fra Amsterdam med en egen botanisk hage og dyrehage, og dessuten en kjenning av den nederlandske legen og vitenskapsmannen Herman Boerhaave. Clifford delte Boerhaaves sterke interesse for planter fra fjerne strøk. Disse samlet han i orangeriet og haven sin i Heemstede. Boerhaave foreslo at Linné skulle tre i Cliffords tjeneste som livlege og botaniker (hortulanus), og så skjedde. Clifford ansatte ham som hortulanus, og ba ham beskrive den store plantesamlingen. Dette resulterte i en bok, Hortus Cliffortianus, som ble utgitt i 1738 og trolig ligger til grunn for Linnés senere arbeide. På bokens tittelside er et kart over hagen i Hartekamp gjengitt sammen med et dikt av J. Wandelaar. Diktet lovpriser pisangen (banantreet) som Clifford hadde fått til å blomstre i orangeriet. I begynnelsen av 1738 kom Linné tilbake til Hartekamp da han var på hjemveien til Sverige. Han hadde pådratt seg kolera og trengte hvile. Deretter fortsatte han reisen hjem via Frankrike.

Tilbake i Sverige[rediger | rediger kilde]

Etter at Linné kom tilbake til Sverige, begynte han å arbeide som lege i Stockholm, og giftet seg i 1739 med sin forlovede Sara Elisabeth (Lisa) Moraea. Ekteparet fikk til sammen sju barn:

Carl (den yngre, 1741–1783),
Elisabeth Christina (1743–1782),
Sara Magdalena (født og død 1744),
Lovisa (1749–1839),
Sara Christina (1751–1835),
Johan (1754–1757) og
Sofia (1757–1830).

I 1741 ble Linné professor i botanikk, medisin og kjemi i Uppsala. Han fortsatte med sin reisevirksomhet i Sverige, og oppmuntret sine studenter til å foreta reiser utenlands for å samle inn materiale av ukjente plante- og dyrearter. Hans arbeid med å klassifisere disse artene fortsatte også for fullt, og resulterte i en rekke bøker. Den viktigste boken ved siden av Systema naturae, og den mest omfattende av alle, var uten tvil hans Species plantarum. Denne bokens første utgave kom ut i 1753 og inneholdt beskrivelser av samtlige kjente plantearter. I tillegg nedtegnet han sine taksonomiske metoder i blant annet Philosophia botanica (1751), og forfattet lærebøker i farmakologi og mineralogi.

Linné hadde god kontakt med den svenske kongefamilien og ble adlet i 1761 (med tilbakevirkende kraft til 1757). De siste årene av sitt liv slet han med sykdommer og hadde blant annet to hjerneslag. Som en følge av det siste slaget døde han den 10. januar 1778 i Uppsala. Han er begravd i Uppsalas domkirke.

Linnés taksonomiske filosofi[rediger | rediger kilde]

Statue Royal Academy of Art, Piccadilly, London

Det var vanlig på Linnés tid (og hadde vært vanlig helt siden Platon) å ordne planter og dyr i slekter og arter. Slekten ble på mange måter sett på som grunnenheten, mens de ulike artene i slekten ble «variasjoner innen slekten». Slekten var altså grupper av arter som delte en rekke likhetstrekk. Slektens ulike arter hadde derimot hver sine særtrekk som skilte dem fra hverandre og fra slektens grunntrekk.

På 1700-tallet hadde systematikken opplevd en oppblomstring, som skyldtes både opplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men og like mye kolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig.

På dette punktet kom Linné med to svært viktige innovasjoner. Han innførte kategorier for å klassifisere artene, og han skilte artens navn fra dens diagnose. Disse to punktene behandles i det følgende etter tur.

Linnéske kategorier[rediger | rediger kilde]

Linné antok, som var vanlig på denne tiden, at artene og slektene hadde vært skapt som sådanne av Gud. Å tilordne artene til en felles slekt, var derfor for Linné et ledd i å avdekke Guds skaperakt og vise Guds storhet. For å beholde oversikten over artene, innførte Linné imidlertid større enheter, som han kalte for ordener og klasser. Alle slekter skulle tilordnes ordener, og alle ordener til klasser. På denne måten skulle det være enklere å huske på den systematiske tilhørigheten til de enkelte artene.

I motsetning til arter og slekter anså Linné ordener og klasser for å være forholdsvis vilkårlige. Betegnende i så måte er hans utsagn at «arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets.»

I tillegg brukte Linné betegnelsen rike for å skille mellom planter og dyr (samt mineraler, som Linné klassifiserte ved siden av organismene). Begrepene art, slekt, orden, klasse og rike betegnes i dag som taksonomiske kategorier. Mange av gruppene som Linné brukte, hadde lenge vært kjente (for eksempel fugler eller fisker). Men det var Linnés idé å lage et system med faste kategorier, der enhver art hørte til nøyaktig én gruppe av alle større kategorier.

Den binomiale nomenklaturen[rediger | rediger kilde]

Før Linné var det i den biologiske systematikken ikke noe klart skille mellom navnet på en art og artens diagnose. Navnet bestod av slektens navn (et substantiv) etterfulgt av en hel rekke adjektiver. Antallet adjektiver varierte, men kunne bli nokså høyt (opptil tolv hos Linné), siden beskrivelsen skulle være tilstrekkelig for å skille arten fra de andre artene i slekten. Fordi vitenskapsspråket var latin, var selvfølgelig også artsnavnene latinske (eller latiniserte gammelgreske) ord. Dette systemet var svært uoversiktlig. Ikke bare var navnene lange og vanskelig å huske, de måtte også endres jevnlig. Oppdaget man en ny art som hørte til en kjent slekt, kunne det nemlig hende at de eksisterende artsnavnene ikke lenger var entydige og måtte oppdateres og utvides.

Linné innførte i 1753 den binomiale nomenklaturen for arter, altså artsnavn som består av nøyaktig to ledd: et slektsnavn og et etterfølgende epitet (gresk bi = «to», latin nomen = «navn»). Et eksempel er det toleddete navnet Homo sapiens for vår egen art. Epitetet (i vårt tilfelle altså sapiens = «klok») skulle ikke lenger være noen full beskrivelse av arten. Det var tilstrekkelig at navnet var entydig. Diagnosen var fremdeles en viktig del av beskrivelsen av en art, men den ble uavhengig av artens navn. Epitetet trengte heller ikke nødvendigvis å beskrive en egenskap ved arten, den kunne referere til funnstedet, til leveviset, til en person eller være fritt oppfunnet.

Linnés klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Systema Naturae
Speies Plantarum

Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. Alt i alt var dette 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer i mange land som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens (som bygger på evolusjonært slektskap). Men i flere tilfeller bruker man fremdeles de gruppene som Linné definerte.

Dyr[rediger | rediger kilde]

Nedenfor vises Linnés klassifikasjon av dyr (i Systema naturae, 10. utgave, 1759). Noen av navnene på gruppene som han innførte, er fremdeles i bruk. Disse er markert med en asterisk (*; og med to slike hvis gruppen i dag fremdeles omfatter alle de artene som Linnés tilordnet den). Store romertall indikerer Linnés klasser, små romertall hans ordener.

Animalia** (dyr):

I. Mammalia** (pattedyr)
i. Primates** («de første»: primater)
ii. Bruta («de tunge»: elefanter, gomlere, sjøkyr, skjelldyr)
iii. Ferae («de ville»: rovpattedyr)
iv. Bestiae («dyr»: beltedyr, insektetere, svinedyr)
v. Glires* («syvsovere»: gnagere og haredyr samt neshorn)
vi. Pecora («fe», de fleste klovdyr)
vii. Bellua («dyr», hester pluss flodhester)
viii. Cete (hvaler)
II. Aves** (fugler)
i. Accipitres («hauker»: rovfugler, ugler)
ii. Picae («skjærer»: gjøkefugler, kråkefugler, papegøyer med flere)
iii. Anseres («ender»: andefugler pluss sjøfugler)
iv. Grallae (vadefugler samt riksefugler og strutsefugler)
v. Gallinae (hønsefugler)
vi. Passeres (spurvefugler samt duer med flere)
III. Amphibia* («amfibier»)
i. Reptilia («krypdyr»: amfibier, krokodiller, skilpadder, øgler)
ii. Serpentes* (slanger)
iii. Nantes («svømmedyr»: bruskfisker, rundmunner, størfisker)
IV. Pisces (fisker)
i. Apodes («finneløse»: ålefisker med flere)
ii. Jugulares («rovfisker»: torskefisker med flere)
iii. Thoracici («de pansrede»: flyndrefisker, stingsild med flere)
iv. Abdominales («de tykke»: karpe-, lakse-, sildefisker med flere)
v. Branchiostegi («gjellehus»: fastkjevede fisker)
V. Insecta* (leddyr)
i. Coleoptera* («skjedevinger»: biller samt gresshopper, saksedyr med flere)
ii. Hemiptera* («halvvinger»: teger samt trips)
iii. Lepidoptera** («skjellvinger»: sommerfugler)
iv. Neuroptera* («årevinger»: nettvinger samt døgnfluer, vårfluer, øyenstikkere med flere)
v. Hymenoptera** («hinnevinger»: årevinger)
vi. Diptera** (tovinger)
vii. Aptera («vingeløse»: lopper, lus, spretthaler, sølvkre samt edderkoppdyr, krepsdyr og mangefotinger)
VI. Vermes (makk)
i. Intestina («de indre»: bendel-, flat-, leddormer med flere)
ii. Mollusca* (bløtdyr uten skall samt havbørsteormer og pigghuder)
iii. Testacea («skalldyr»: armføttinger, muslinger, snegler med flere)
iv. Lithophyta («steinplanter»: enkelte koraller, mosdyr og svamper)
v. Zoophyta («dyreplanter»: de fleste nesledyr)

Plantenes seksualsystem[rediger | rediger kilde]

Linnés seksualsystem ifølge en samtidig illustrasjon

Når det gjelder planter, fant Linné opp et helt annet system. Det har blitt kalt seksualsystem (systema sexuale), siden plantene ble delt inn i klasser og ordener på grunnlag av kjønnsorganene (støvbærere og fruktemner).

Linnés 24 planteklasser tok utgangspunkt i antall, lengde og posisjon av støvbærerne. De første 13 klassene var definert ut fra antallet av like lange og ikke sammenvokste støvbærere. Så fulgte to klasser for blomster med støvbærere av ulike lengde, fem klasser for blomster der støvbærerne er vokst sammen med hverandre eller med fruktemnet, tre klasser av enkjønnede blomster (sambu og særbu), og til slutt en klasse for planter uten blomster (kryptogamer).

De første 13 klassene ble videre inndelt i ordener på grunnlag av fruktemnene; de resterende klassene på grunnlag av blant annet antall støvbærere. Dermed fantes det ordener med samme definisjon (og navn) i ulike klasser. Angivelsen av en planteorden alene var altså ikke entydig uten at den tilhørende klassen hadde blitt nevnt. Seksualsystemet var derfor ikke noe system i dagens forstand (med «mindre skuffer i større skuffer»), men lignet mer på en tabell med kolonner og rader.

Linnés syn på mennesket og menneskeraser[rediger | rediger kilde]

Det vakte en del oppsikt at Linné hadde plassert mennesket i den samme ordenen som aper og den samme klassen som pattedyr. Dette avvek fra datidens kristne lære, der mennesket hadde en unik plass i skapelsen. Den lutherske erkebiskopen i Uppsala var blant dem som anklaget Linné for ugudelighet. Men Linné forsvarte seg med at det fantes så godt som ingen anatomiske forskjeller mellom menneske og ape, og at han tross alt hadde plassert mennesket i sin egen slekt, adskilt fra apene (som han plasserte i slekten Simia).[7]

Linné hadde videre delt mennesket (arten Homo sapiens) i seks underarter eller menneskeraser: Ferus, Americanus, Europeaus, Asiaticus, Afer og Monstrosus. De var basert på hudfarge og angivelige emosjonelle forskjeller. Innfødte amerikanere hadde for eksempel rødlig hud, var skjeggløse og koleriske. Afrikanere hadde mørk hud, var flegmatiske og late. Asiater hadde gulblek hud, var melankolske og griske. Europeere hadde hvit hud, var muskuløse og sangvinske. Linnés rasesystem var klart vridd til fordel for europeere og basert på datidens europeiske syn på andre folkegrupper. Over tid ledet dette rasesystemet til et rasehierarki hvor europeerne sto øverst. Europeiske kolonimakter brukte dette systemet for å rettferdiggjøre sine erobringer og undertrykkelsen av de «laverestående» rasene. Rasesystemet ble også brukt for å forsvare slaveriet, spesielt i de nye koloniene i Amerika.

Linnés betydning for ettertiden[rediger | rediger kilde]

Gravminne i Upsala domkirke

Ingen enkeltperson har satt større preg på den biologiske systematikken enn Linné. Hans store betydning skyldes fremfor alt at han rakk over samtlige organismer som var kjent i hans tid. De systematiske reglene som Linné fant opp, var ikke de eneste tenkelige, og heller ikke nødvendigvis de beste. Men Linné hadde med sin utrettelige arbeidsinnsats beskrevet samtlige arter etter ett gjennomført regelsett. Dette har ingen andre klart, verken før eller senere. Derfor ble det bestemt at Linnés arbeider skulle danne startpunktet for det internasjonale systematiske regelverket som – med noen modifikasjoner – fremdeles er i bruk. Nærmere bestemt utgjør Linnés bok Species plantarum (1753) den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av planter, mens den tiende utgaven av Systema naturae (1758) er den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av dyr.

Ved siden av utallige artsnavn er det noen av Linnés regler som har blitt bevart:

  • Alle arter har et vitenskapelig navn med to ledd (slektsnavn pluss artsepitet).
  • Alle nye arter må beskrives i en trykt publikasjon med angivelser av diagnostiske egenskaper, funnsted, en generell beskrivelse med mere.
  • Alle beskrivelser av nye arter skal angi en type, det vil si et konservert eksemplar, som oppbevares på et angitt sted (vanligvis en naturhistorisk samling ved et museum), slik at det kan undersøkes av andre systematikere.
  • Alle arter klassifiseres i høyere kategorier.

Det er på det siste punktet at den største forandringen har skjedd. De fem kategoriene som Linné innførte, var som sagt arten, slekten, ordenen, klassen og riket. Senere har man tilføyd flere kategorier (som «familie» mellom slekt og orden, eller «rekke» mellom klasse og rike). Dette systemet var nyttig for å systematisere organismer, det vil si «putte dem i bås». Det bygget imidlertid på en før-evolusjonær tenkemåte, nemlig overbevisningen om at klassifiseringen til syvende og sist måtte være vilkårlig. Siden utgivelsen av Darwins bok Artenes opprinnelse i 1859 vet man derimot at arter er beslektet med hverandre. I dag er man derfor enig om at et system bør gjengi det evolusjonære slektskapet artene imellom. Kategorier er imidlertid svært dårlig egnet til dette formålet, og brukes derfor i stadig mindre grad av systematikere. Det jobbes også med utkast av regelverk som ikke benytter seg av kategorier (se kategori og systematikk).

Spesielt Linnés plantesystematikk (seksualsystemet) var kunstig, da det var basert på noen veldig få, utvalgte egenskaper. Det er derfor forlatt fullstendig i dag. Linnés dyresystematikk inneholder derimot flere grupperinger som er sammenfallende med dagens slektskapsgrupper. I en annen sammenheng er også deler av seksualsystemet i bruk i dag, nemlig i bestemmelsesnøkler. Her er Linnés enkle kriterier fremdeles svært nyttige.

Ved siden av systematikk lå Linnés viktigste bidrag spesielt i botanikken. Nesten samtlige botaniske fagbegreper går tilbake til Linné. Videre var Linné en habil geolog, og han får også æren for å ha innført celsiusskalaen. Det var likevel fenomener han ikke kunne forklare, og som han noterte ned i Divina nemesis (= Guds hevn),[8] som ikke ble utgitt i sin helhet før i 1968. Her skriver han om den natten professor Dahlmans datter døde, samme natt som det spøkte på hans egne døtres soverom så de skrek av redsel. Han ordnet slike historier etter de syv dødssyndene, i håp om å finne et overordnet prinsipp også her - at de onde ble dødssyke og de ugudelige gale.[9] Men han oppgav å forklare skrittene som vekket hans kone natt til 23. juli 1765 - skritt han gjenkjente som tilhørende Carl Clerck, som han siden fikk vite døde den natten, i Stockholm 6 mil unna.[10]

I Sverige utgis bokverket Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna som er et arbeide i Linnés ånd, å undersøke, kartlegge og gi artene (svensk) navn. Verket skal, på en populær, men vitenskapelig måte, beskrive landets 50 000 nordiske arter av dyr, sopp og planter. Minst 30 000 blir beskrevet utførlig i tekst og bilder. Aldri tidligere har et slik omfattende bokverk blitt utgitt, Nationalnyckeln blir en referanse over en hel nasjons arter.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Tittelsiden av Systema naturaes 1. utgave

Linné ga ut veldig mange bøker. Enkelte av dem var avhandlinger på bare noen få sider, andre var flerbindsverk på over tusen sider. Nedenfor er de viktigste av disse gjengitt. De fleste bøkene var skrevet på datidens vitenskapsspråk, latin. Sine reiseskildringer utga Linné imidlertid på svensk, noe som var nokså uvanlig, men gjorde dem veldig populære. Siden det ikke fantes mye trykt svensk litteratur, må hans svenske bøker ses på som en viktig milepæl i den svenske litteraturhistorien.

  • Systema naturae («Naturens system», 1735; flere senere utgaver)
  • Fundamenta botanica («Botanikkens grunnlag», 1736; flere senere utgaver)
  • Critica botanica («Botaniske regler», 1737)
  • Flora lapponica («Lapplands flora», 1737)
  • Genera plantarum («Plantenes slekter», 1737; flere senere utgaver)
  • Classes plantarum («Plantenes klasser», 1738; flere senere utgaver)
  • Hortus Cliffortianus («Cliffords hage», 1738)
  • Observationes in regnum lapidum («Iakttagelser i steinenes rike», 1739)
  • De febrium intermittentium causa («Om vekselfeberens årsaker», 1745)
  • Flora suecica («Sveriges flora», 1745; flere senere utgaver)
  • Öländska och Gothländska resa (1745)
  • Fauna suecica («Sveriges fauna», 1746; flere senere utgaver)
  • Wästgöta-resa (1747)
  • Amoenitates academicae («Akademiske gleder», 1749; flere senere utgaver)
  • Materia medica («Legemidler», 1749; flere senere utgaver)
  • Oeconomia Naturae (1749)
  • Philosophia botanica («Botanisk filosofi», 1751)
  • Skånska resa (1751)
  • Species plantarum («Plantenes arter», 1753; flere senere utgaver)
  • Elementa botanica («Botanikkens prinsipper», 1756)
  • Berättelse om the inhemska wäxter (1757)
  • Genera morborum («Sykdommenes typer», 1763)
  • Clavis medicinae («Medisinsk nøkkel», 1766)
  • Nomenclator botanicus («Den botaniske navngivningen», 1772)
  • Systema vegetabilium («Plantenes system», 1774)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ National Geographic Norge, 11.juni 2007.
  2. ^ Carl von Linné – Naturhistoriska riksmuseet
  3. ^ Om Linnés reise i Dalarna i 1734
  4. ^ Kjørvel med børstehårede frø
  5. ^ Växjö Stifts Hembygdskalender 1964. (B Andersson, O Thulin, A Nyström: Årgång 55.)
  6. ^ Växjö Stifts Hembygdskalender 1964. (B Andersson, O Thulin, A Nyström: Årgång 55.)
  7. ^ Brev til Johann Georg Gmelin datert 25.2.1747
  8. ^ http://books.google.no/books?id=QQ8cs4kOBlAC&dq=divina+nemesis+linne&printsec=frontcover&source=bl&ots=rRjldBz85g&sig=pQy-sTIhXw2ChjKcoWAL3H69xnQ&hl=no&ei=dqd2SpiFHcqrjAfxyYCoBg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=4#v=onepage&q=divina%20nemesis%20linne&f=false
  9. ^ Erling Sandmo: «En spøkelseshistorie», Noen spor (s. 190-1), Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00656-6
  10. ^ http://books.google.no/books?id=QQ8cs4kOBlAC&pg=PA105&lpg=PA105&dq=dahlman+daughter+linn%C3%A9&source=bl&ots=rRjlhvGfdl&sig=2Bo2bPSqAn90dOb9TK0j5vAyj8w&hl=no&ei=__V7SuTjFcWMjAfunKCIBw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1#v=onepage&q=&f=false

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blunt, W. (2001). Linnaeus: The Complete Naturalist, 2. utg.. Princeton University Press (engelsk) [samt W.T. Stearns artikkel «Linnean classification, nomenclature», som utgjør Appendix I i boken (s. 246–252)].
  • Farber, P.L. (2002). «Linnaeus, Carolus». I: Encyclopedia of Evolution (red. M. Pagel), s. 641f. Oxford University Press (engelsk).
  • H. Nissen og M. Aase: «Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim» (Trondheim 1990) side 94-95 gjengir Linnés segl med hans våpenskjold etter at han ble adlet. Skjoldet er i seglet omgitt av Nordstjerneordenens kjede med kors.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]