Antikkens filosofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rafaels maleri Skolen i Athen, som avbildet en rekke av oldtidens greske filosofer opptatt i diskusjon. I sentrum Platon og Aristoteles.

Antikkens filosofi refererer til den filosofi som ble drevet i oldtiden, først i Antikkens Hellas på 400- og 300-tallet f.Kr. De tre store tenkerne på denne tiden var Sokrates, Platon og Aristoteles. Filosofene som virket før denne tiden refereres til som førsokratiske filosofer. Det som markerte avslutningen på antikkens vestlige filosofi var spredningen av kristne tanker i Romerriket, og deretter Vest-Romerrikets sammenbrudd på 500-tallet e.Kr. Avslutningen på antikkens filosofi ble derimot begynnelsen på middelalderens filosofi. Utenfor Europa, og tildels Midtøsten og Nord-Afrika, var den østlige eller orientalske filosofi i sivilisasjoner som Kina og India. Disse utviklet seg samtidig med og var like gamle som den greske filosofi. Spredningen av islam i øst betydde slutten på gammeliransk filosofi og ble begynnelsen på tidlig islamsk filosofi.

Begrepet filosofi kommer fra det greske begrepet φιλοσοφία, Philosophia, det vil si «venn av visdom», fra «philo» = vennskapelig kjærlighet, og «-sophia» som betyr visdom.[1] Filosofi er, som grekerne pleide å si, en rundreise man gjør for dens egen skyld ettersom filosofi ikke forsøker og heller ikke kan løse våre vanskeligheter, eller frelse vår sjel.

«Det er faktisk to holdninger man kunne innta overfor det ukjente. Den ene er å godta forkynnelsen fra folk som sier at de vet, på grunnlag av bøker, de innviddes mysterier eller andre kilder til inspirasjon. Den andre måten er å gå ut og undersøke for seg selv. Det er dette siste som er framgangsmåten innenfor vitenskap og filosofi.»
Bertrand Russell[2]

Oldtidens Hellas: filosofiens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Parthenonakropolis i Athen.
Nymfer finner Orfeus' hode, maleri av John William Waterhouse (1900)
«Filosofi og vitenskap slik vi kjenner dem nå, er greske oppfinnelser. Fremveksten av den greske kultur med hele dens voldsomme utbrudd av intellektuell aktivitet er en av de mest iøynefallende begivenheter i verdenshistorien. Intet lignende har inntruffet hverken før eller siden. I løpet av bare to århundrer frembrakte grekerne den forbløffende strøm av mesterverker innenfor kunst, litteratur og vitenskap og filosofi som har blitt målestokken for hele vår vesterlandske kultur.»
Bertrand Russell[3]

Hellas er et landskap av grovt tilhogde fjell, kløvd i nakne fjellpartier, og med utilgjengelige daler. Atskilte samfunn grodde opp på de fruktbare slettene, og da det ble knapphet på jord, reiste de ut over havet og dannet kolonier. Fra midten 700- til midten av 500-tallet f.Kr. ble kystene av Egeerhavet, Sicilia, Sør-Italia og Svartehavet dekket av greske kolonier. Framveksten av koloniene fremmet handelen, og med denne også kontakt med Østen. Politisk gjennomgikk Hellas en rekke endringer som fulgte hverandre. Fra kongedømmer kom makten gradvis over hendene til aristokratiet som ble fulgt av herskere som ikke arvet makten, tyranner, og til sist kom makten over hos borgerne, det som er den egentlige betydningen av «demokrati». Makten skiftes deretter mellom demokrati og tyranni.

Det første og største monumentet i gresk litteratur er Homers epos, Iliaden og Odysseen. Verkene gjenspeilte fornuftsbetonte grunnsetninger og religionen er lite framtredende. Innenfor den gresk fornuften finnes også den orfeiske villskap, knyttet sammen i dyrkelsen av Dionysos som betonte de åndelige ekstaser hvor en mystisk kunnskap søkes å oppnå. Dette kom til syne hos Pytagoras, som tilpasset den til sin egen mystisisme, og visse elementer gikk videre hos Platon.

Det er også kilden til den greske tragedie hvor sympatien ligger hos den som rystes av voldsomme lidenskaper, og Aristoteles snakker om tragedien som en renselse av følelsene i hva han kaller katarsis.[4] Den orfiske innflytelse synes å ha fostret den lidenskapelige søken etter sannhet. For at noe skal være sant, må man skille med det som ikke er sant. Det er den objektive undersøkelse hos grekerne som har gitt deres filosofi.

Den hovedtanke som går gjennom hele den greske filosofi er begrepet logos, et uttrykk som betyr «ord» og «mål» og blitt vårt begrep logikk.[5][6] Den filosofiske drøftelse og den vitenskapelige undersøkelse står derfor nært tilknyttet. Første grep innenfor filosofi er å stille spørsmål. Grekernes filosofi innebar en sondering mellom sant og usant, og i denne dualismen ligger godt og ondt, harmoni og strid, og videre ånd og materie, eller frihet og nødvendighet, til de kosmologiske spørsmål om tingene er én eller mange, enkle eller sammensatte, uendelig eller begrenset. Det var i å iaktta den dualistiske tautrekkingen mellom de rivaliserende førsokratiske tenkerne at Hegel utviklet sine forestillinger om dialektikken.[7]

Førsokratene: filosofiens begynnelse[rediger | rediger kilde]

«De olympiske leker var et levende bevis på grekernes høye tanker om kroppen. Nok en gang finner vi denne karakteristiske betoningen av det harmoniske. Menneskene har legeme såvel som sjel, og begge må utvikles. De greske tenkere levde slett ikke i noen slike intellektuelle elfenbenstårn som de vår egen tid har arvet fra middelalderens skolastiske tradisjoner.»
Bertrand Russell[8]

Milet var en blomstrende handelsby som lå på kysten av Jonia i Lilleasia. Mot sør lå Kypros, Fønikia og Egypt, mot nord Egeerhavet og Svartehavet, og vest for Egeerhavet det greske fastlandet og Kreta. Mot øst sto byen i nær forbindelse med Lydia og derigjennom også landene i Mesopotamia. Havnen i Milet var fylt av handelsskip fra fjern og nær. Her bodde Thales, den første av de førsokratiske filosofer som grekerne selv regnet blant de syv vise. Han var praktisk filosof som konstaterte at «alle ting er laget av vann».[9] Vannstoff utgjør hovedtyngden av vann og blir i våre dager betraktet som det kjemiske element som alle andre stoffer oppbygd av. Det er nærliggende å tro at Thales observerte ved sjøens nærhet at solen fordamper vann, at det stiger tåke fra overflaten og danner skyer som igjen oppløses i form av regn. Thales' vannteori kan oppfattes som en art skapelsesteori eller teori om et slags urstoff (arché).[9] Det er det første kjente forsøket på å stille opp en generell teori basert på observasjoner av virkeligheten.

Den joniske stoa i Milet.

Den neste filosofen fra Milet er Anaximander, og var som Thales en praktisk filosof. Han gikk imot sin forgjenger og mente at urstoffet måtte være noe mer fundamentalt enn vann. Alle tings opphav er ápeiron, som kan oversettes til «det ubegrensede»[10] eller «det ubestemte»[11] Hvis vann stadig kan bli noe som ikke er vann, deretter igjen bli vann, da kan også det som ikke er vann være opphavet. Anaximander kan ha tenkt seg ápeiron ikke kan iakttas, men er noe som er ubegrenset i tid og rom. Hvis det er en guddom, er det noe annet enn Zevs, og hvis det er stofflig, er det ikke stofflig eller konkret i vanlig forstand.[12]

Den tredje av de berømte filosofer fra Milet var Anaximenes. Han var yngre enn sine forgjengere, og hans teori var et skritt tilbake. Urstoffet måtte være, mente han, luften. Luft er hva sjelen er laget av, og det som holder mennesket i livet, holder verden i livet. Dette synet ble senere overtatt av pytagoreerne. Dessverre er kunnskapen om disse tre filosofene sparsommelige. Vi kjenner til titlene på en del avhandlinger, men vår kunnskap er først og fremst utledet fra omtaler ved senere skribenter.

Pytagoras var født ca. 580 f.Kr. på øya Samos som var rival av Milet og de andre fastlandsbyene. Pytagoras synes å ha vært bereist, kanskje også til oldtidens Egypt hvor han lærte matematikk. Grunnet tyrannen Polykrates forlot han Samos og slo seg ned på Kroton, en gresk koloni i sørlige Italia hvor han bodde i tyve år. Mens filosofene fra Milet var praktisk anlagt er den retningen som utgikk fra Pytagoras innadvendt og mystisk, blant annet med troen på askese og sjelevandring. Pythagorene utgjorde likevel en viktig skole som utmerket seg i matematisk og astronomisk forskning iblandet med tallmystikk. Pytagoras oppdaget de enkle tallforhold som kalles toneintervallene. En avstemt streng vil slå en oktav om dens lengde halveres, og om den reduseres til tre fjerdedeler, oppstår en kvart på samme vis som to tredjedeler gir en kvint. En kvart og kvint utgjør en oktav. Disse intervaller svarer til forholdet i den harmoniske rekke: 2 : 4/3 : 1. Av den grunn fikk Pytagoras den tanke at alle ting er tall. Innenfor geometrien oppdaget Pytagoras, det som kalles for hans læresetning, at kvadratenhypotenusen er lik summen av kvadratene på de to andre sidene:

a2 + b2 = c2, hvor katetene kalles 'a' og 'b' og hypotenusen 'c'.
Byste av Parmenides.

Parmenides fra Elaia på sørkysten av Italia danne en filosofisk skole som kalles eleatene etter byen. Han hadde selv fulgt Pytagoras' lære, men oppga den da han begynte å formulere sin kritiske synspunkter. Han beskrev to syn på virkeligheten (som han kalt «hva-er»): den ene er at endring er umulig og eksistens er tidløs, ensartet, nødvendig og uforanderlig. Den andre er forklaringen på verdens framtoning hvor ens sanser får ens åndsevner til oppfatninger som er falske og svikefulle. Han kritiserte forgjengernes syn på at alle ting er gjort av et grunnstoff samtidig som man snakker om det tomme rom. Materie er «det som er» og tomrom «det som ikke er». Det som ikke er, kan ikke tenkes om, da vi ikke kan tenke om intet, og det som ikke kan tenkes, kan heller ikke være. Det som kan tenkes, vil også være. Disse tankene fikk innflytelse på Platon.

Heraklit, maleri av Johannes Moreelse (1604-1634)

Heraklit fra Efesos er berømt for sin lære at endring står er sentralt i universet: «Du kan ikke stige ned i den samme elv to ganger». Han peker på at elven er ikke en ting, men en prosess. Den er varig som prosess, men ikke som et bestemt stoff eller noe konkret: Panta réi, «alt flyter», eller kanskje riktigere: «alt er i bevegelse».[13] Han trodde på foreningen av motsetninger, «vegen opp og ned er den samme». Ved at han var den første som formulerte læren om motsetningene kamp og enhet, er han blitt karakterisert som den første dialektikeren og fikk betydning for senere filosofer som Hegel, Nietzsche og Heidegger.

Filosofen Epikur kom også fra Samos, og han grunnla i 306 f.Kr. sin filosofiskole i Athen. Han mente at mennesket søker nytelsen (gresk: hedone) og det høyeste gode er et liv uten smerte og angst. Hans moralfilosofi oppmuntret likevel ikke til hedonisme da sann lykke finnes i stille, ettertenksomt liv i sin have. Mer sentralt her er at Epikur fremmet teorien om at atomet (gresk atomos, «udelbar») er alle tings minste bestanddel. Selv sjelen er sammensatt av atomer, og sanseinntrykk oppstår når atomer utenfra støter sammen med sansene. Atomteorien, at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler, assosieres særlig med Demokrit fra Abdera, via hans lærer Leukippos. Ut fra et atomistisk syn består verden rundt oss av atomer i bevegelse som vi fornemmer på utallige måter, og således skilte Demokrit mellom tingene som de virkelig er og slik de synes for oss.

En elev av Parmenides var Zenon, og hans argumenter er kanskje de første eksempler på en bevismetode kalt for reductio ad absurdum, bokstavelig mening er å redusere inntil det absurde. Hvis konklusjonen er falsk, må også en av premissene være det samme. Zenon var dialektiker som arbeidet innenfor området av spørsmål og svar, men hans argumenter var først og fremst et angrep på den pytagorske forestillingen om grunntallet, som igjen var beslektet med argumentet mot tomrommet.[14]

Zenons premiss er at alt som er må ha en viss størrelse ellers ville det ikke ha eksistert. Det samme er med alle delene som også må ha en viss størrelse. Er det sagt en gang kan det sies i det uendelige, like ingen del kan sies å være den minste. Uendelig delelighet viser at antallet deler er uendelig, og det krever enheter uten størrelse, og følgelig er enhver sum av disse også uten størrelser. Det er fra Zenons argumenterer at paradokset med Akilles og skilpadden kommer fra: mens Akilles innhenter forspranget, er skilpadden rykket nok et stykke framover, og slik videre i det uendelige. Med Zenon møtes for første gang den sokratiske dialektikk og dens hypotese-metode.[15]

Antikkens filosofi: «gullalderen»[rediger | rediger kilde]

Akropolis over Athen.
«I Sokrates finner vi en forløper for både den stoiske og den kyniske skole i senere gresk filosofi. Med kynikerne deler han mangelen på interesse for de verdslige goder, med stoikerne interessen for dyden som det høyeste gode.»
Bertrand Russell[16]

De tre største skikkelsene i gresk filosofi var alle knyttet til Athen. Sokrates og Platon var født der, og Aristoteles studerte der og virket senere som lærer der. Athen er fødestedet for den vesterlandske kultur. Demokrati og moderne naturvitenskap har sin opprinnelse her. Byen har adskillige arkeologiske minner, og høyt over byen troner Akropolis. Alt i antikken var Athen blitt den dominerende bystaten i Hellas og fortsatte å være en viktig by også i hellenistisk tid.

På et tidspunkt fantes det ikke systematisk utdannelse i Hellas før sofistene dekket behovet. De var omreisende lærere som ga forelesninger i blant annet litteratur, retorikk og filosofi for betaling (noe Sokrates mislikte). Selve ordet sofist betyr noe lignende som «vismann». Deres filosofiske grunnsyn var skeptisisme. Da enhvers mening er sann for ham selv var det intet man kunne vite med sikkerhet. Det var en relativisme i etisk-politiske spørsmål ved at det finnes ingen allmenngyldig moral eller rett. Begrepet «sofisme» kom også til å bli benyttet i nedsettende betydning, særlig i lys av Platons subjektive angrep. Det var forskjell mellom sofist og filosof, må vite, men de sto også for demokratiseringen av kunnskapen. En av de meste kjente greske sofister var Protagoras.

Sokrates[rediger | rediger kilde]

Byste av Sokrates, i dag i Vatikanmuseene.

Sokrates ble født en gang rundt 470 f.Kr. Han hadde vært soldat og utmerket seg for sitt mot. Han hadde lite penger og liten interesse i å skaffe seg flere. Hans fremste interesse var samtaler med venner og likesinnede. Han underviste i filosofi, men uten betaling. Han var godt kjent i Athen og komedieforfatteren Aristofanes gjorde narr av ham i stykket Skyene. I år 399 f.Kr. ble han dømt for u-athensk virksomhet under anklagen «forlede ungdommen og ikke tro på statens gudene» og henrettet med gift.

Sokrates skrev tilsynelatende ingenting, og hva vi kjenner av hans filosofi er fra to av hans elever, historikeren Xenofon og filosofen Platon, og av disse er sistnevnte viktigst. Det fortelles at han vandret om i Athen for å slå av en prat, og framstilte seg selv som en som viste lite eller ingenting. Det er dialogen som var hans filosofiske form, basert på fornuften og ironi. Det meste av de læresetninger som er tillagt Sokrates er gjengivelser og fortolkninger av hva den rundt 40 år yngre Platon lar Sokrates si i de platonske dialoger. Han er først og fremst opptatt av det gode. I henhold til Platon lette han etter definisjoner på moralske begreper, hva måtehold er, vennskap, og mot. Det motsatte av det gode er det onde, og årsaken til det onde er uvitenhet. Det trengs kunnskap for å oppnå det gode, og det gode er kunnskap. Hans dialektiske metode går gjennom spørsmål og svar. Han står klarest fram i det som Platon presenteres som hans forsvarsskrift hvor den sokratiske grunntese om at intet ondt kan hende den som er god:

«Men også dere, dommere, bør være ved godt mot ansikt til ansikt med døden, og ha den sannhet i tankene, at intet ondt kan vederfares en god mann, hverken i livet eller i døden, og at det som hender ham, ikke er gudene likegyldig.»[17]

Platon[rediger | rediger kilde]

Etter filosofens død sto hans byste i Akademiet. Romersk kopi

Platon kom fra en fornem athensk slekt, og etter å ha forsøkt seg tragediedikter og muligens en politisk karriere, endret han seg i møte med Sokrates. I Athen grunnla han en skole som ble kalt for Akademiet, angivelig for at det holdt til i en have nær gravstedet til helten Akademos. Det ble på et vis det første universitet, og som institusjon holdt det gående, i den samme haven, i nær tusen år, til keiser Justinian stengte det i år 529 e.Kr.[18] Hans styrke som skribent er åpenbar i hans sokratiske dialoger; trettiseks dialoger og tretten brev er tilskrevet ham. Hans tekster strakte seg over en rekke emner: filosofi, logikk, etikk, retorikk og matematikk. Platons innflytelse på filosofien har sannsynligvis vært større enn noen andre, mente Bertrand Russell, og som arving til Sokrates og førsokratene, som grunnlegger av Akademiet, og som Aristoteles lærer, står Platon som selve filosofiens sentrum.[19]

Platon framstilt av Raphael (utsnitt) hvor han peker oppover, mot idéenes verden.

Idélæren lar Platon sin læremester Sokrates fremme, men den er antagelig Platons egen. For å illustrere denne fortelles en lignelse om en hule som er lettere å fortolke enn å forstå.[20] I korthet: De som er uten filosofi sitter fanget i en hule. Bak dem er det et bål. Foran dem er hulen stengt med en naken vegg. På denne ser de skyggene av seg selv. Siden de ikke ser noe annet, er skyggene de virkelige tingene. Det som menneskene oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten: ideenes verden. Kun som filosofer ser vi tingene utenfor fornuftens og sannhetens sollys. Ideenes verden er begrepenes verden. Idélæren fremmer påstanden om ideenes eksistens uavhengig av tid og rom og uavhengig av menneskenes følelsesliv.

Platons mest berømte verk er Staten hvor han skisserer en idealstat bestående av voktere, soldater og folket. Vokterne er den elite som alene skal utøve all makt. Kjønnene var likestilte og barn skulle ikke vite hvem deres foreldre var. Uten privat følelsesliv ville samfunnsånden vokse seg strek. De beste skulle få opplæring i filosofi. Rettferdigheten råder når enhver passer sin jobb. Staten er bygget opp som en sokratisk dialog med det formål å avdekke betydningen av begrepet rettferdighet. Platon lar Sokrates først utvikle et rettferdighetsbegrep for en «polis» (bystaten) da han argumenterer at rettferdighet i polis ligner på rettferdighet i det enkelte menneske. Ved å finne ut hvordan en rettferdig polis er innrettet kan denne innretning overføres til det enkelte menneske. Ettersom det gode også er det sanne, og ettersom sannhet ikke er et spørsmål om mening (doxa), men om kunnskap, bør staten ledes av filosofer. Denne elitære tankegang er direkte vendt mot demokratiet, som Platon mislikte da det var Athens demokrati som hadde dømte Sokrates til døden.

Platon foreleser i sitt akademi, tegning av Carl Johan Wahlbom.

I motsetningen til Sokrates står matematikken sentralt hos Platon, et område av særlig interesse for en logiker. Som matematiker hadde han også interesse for astronomi. Studier av fenomen på himmelen var nyttige for både folk flest som samfunnets ledere. Disse studiene hadde oppmerksomhet på den kosmiske orden. Sine tanker om universet utviklet Platon i dialogen Timaios. Til tross for at den er vanskelig å tolke kom Timaios ved Platons autoritet til å få en avgjørende betydning på middelalderens lærde. Den sterkt konfesjonelt fargede nyplatonismen ved antikkens slutt kom til å føre Platons grunnleggende ideer videre.

Platons elev og yngre kollega Aristoteles omtalte læremesteren med respekt, men er kortfattet. Han er også kritisk til Platon på flere punkter, selv om Aristoteles' filosofi på en del områder kan betraktes som en utvikling av ideene til den eldre Platon, i særdeleshet Timaios.

Aristoteles[rediger | rediger kilde]

Romerk marmorbyste av Aristoteles fra en gresk bronseoriginal av Lysippos ca 330 f.Kr. Drakten av alabast er moderne tillegg.

Aristoteles var i motsetningen til Sokrates og Platon født i Stagira i Trakia. Hans far var hofflege for kongene i Makedonia, og man kan forvente at han hadde sin interesse for zoologi og dissekering fra sin far. Atten år gammel begynte han som elev hos Platon i Akademiet og fortsatte som medlem til Platons død i 348 f.Kr., men lærestedets nye leder ble den matematisk anlagte Speusippos, og Aristoteles forlot Athen og ble lærer for Filip av Makedonias 13 år gamle sønn Aleksander i tre år. Da Aleksander ved farens død startet sin verdenserobring dro Aristoteles tilbake til Athen hvor han opprettet sin egen filosofiskole, Lykeion.[21] Hans elever ble kalt «peripatetikere» (fra gresk peripatetikos, «spaserende») da han ledet sine seminarer gående under havens løvtrær.[22] I Athen var man fiendtlig innstilt til Makedonia, og da Aleksander døde, fryktet Aristoteles byens hevn grunnet sitt nære forhold til det makedonske kongehus, men han ønsket ikke å ende opp som Sokrates og flyktet fra byen slik at athenerne «ikke «forsyndet seg mot filosofien for andre gang».[23]

Platon (venstre) og Aristoteles (høyre), detalj av Raphaels Skolen i Athen hvor Aristoteles peker utover og mot jorden, representasjon av hans tro på kunnskap gjennom empirisk observasjon og erfaring, og han holder en kopi av sin bok Ta Ethika eller Den nikomachiske etikk.

Aristoteles' betydning for filosofien er like stor som sine læremester. Aristoteles er systematikeren som fremmet flere egne disipliner, blant annet fysikk, metafysikk,[24] poesi, teater, musikk, logikk, retorikk, politikk, etikk, biologi og zoologi. Aristoteles' syn på fysikken strakte seg langt inn i renessansen.Under oppholdet i Egeerhavet drev han vitenskapelig undersøkelser av marinbiologi, som først korrigert på 1800-tallet. Hans verk inneholder de tidligste kjente formelle studiet av logikk, hvilket ble underlagt formell logikk på slutten av 1800-tallet. Innenfor metafysikken har aristotelismen hatt stor innflytelse på filosofien innenfor middelalderens islamske filosofi og jødiske hellenistiske filosofi, og videre på den kristen filosofi og teologi, særskilt østlig ortodoks teologi og den skolastiske tradisjonen. Likevel er rundt to tredjedeler av hans tekster gått tapt, og det som er bevart er dessverre mye som synes å være forelesningsnotater i stikkordsform.

Aristoteles var en praktisk filosof som sto vitenskapen nær, og drev systematisk studier og innsamling av marinbiologi, her representert av et korallrev.

Aristoteles er den formelle logikkens far, slår Arne Næss fast, og hans «bidrag til utviklingen av logikken hører til de mest selvstendige og grunnleggende i tenkningens historie.»[25] Hans studium av systematisk tenkning, korrekte respektiv ikke-korrekte slutninger har gitt hans bevisførsel hvor en syllogisme er en måte å gjøre en slutning eller konklusjon fra to forutsetninger, premisser. Et «bevis» er for Aristoteles den logiske argumentasjon som fører til strengt vitenskapelig kunnskap.

Han var selv den første som kritiserte Platon. Aristoteles er enig at vitenskap oppstår i utforskning av det allmenne og det uforanderlige ved de enkelte ting, men han følger ikke Platon i idélæren. Kun de enkelte ting eksisterer i seg selv da det ikke finnes noe selvstendig eksisterende idéverden, bare trekk som er felles ved de enkelte ting.[26]

Aristoteles' fysikk var nyskapende for hans tid og langt videre enn våre dagers begrep. Hans definisjon av bevegelse innbefattet når alle former av forandringer, også tilvekst, aldring og lignende. Verdensaltet ble sett på som bestående av fem elementer og inndelt i åtte sfærer. Fire av elementene finnes i den innerste sfæren, det vil si på, rundt og i jorden. Disse elementene er jord, luft, ild og vann. Lengst ut lå tomrommet, primum mobile.

Aristoteles estetikk finnes i hans Poetikken, som fikk stor betydning for litteraturvitenskapen og for den dramatiske tragediens funksjon ved at Aristoteles igjen systematiserer diktverket lik en biolog: først formell beskrivelse, deretter analyse. Platon verget seg å gi dikterkunsten plass i en idealstat da kunstens kunne opphisse tilskuernes slik at deres følelser svekket viljens kontroll. Aristoteles mente derimot, psykoanalytisk, at tilskuerne oppnår i identifikasjonen med den tragiske helt en utløsning og en renselse som han kalte katarsis og som gjorde oss godt.[27] At vi finner noe skjønt eller vakkert ligger i kunstverkets etterligning, mimesis, da det å dikte (etterligne) er naturlig for mennesket, og vi finner glede i etterligningen.[28]

Hellenisme: antikken ebber ut[rediger | rediger kilde]

Statue av en ukjent kynisk filosof som idag står i Kapitolmuseene i Roma. Det er en romersk kopi av gresk original fra 200-tallet f.Kr.[29] Tekstrullen i høyre hånd er dog et tillegg fra 1700-tallet.
«Athenerne oppdaget at de plutselig hadde stor makt. Ikke bare på et område, men i alt de satte seg i fore å gjøre... Som undersåtter til en tyrann, hva har de oppnådd? ...Holdt nede som slaver hadde de skulket unna og blitt svake; straks de vant sin frihet, ikke en borger, men han kunne føle at han arbeidet for seg selv.»
Herodot[30]

Etter Aleksanders død ble hans veldige rike delt mellom hans generaler. Gresk kultur og språk var ikke lenger knyttet til hjemlandet, men preget ikke-greske landområder og riker, hele den østlige delen av Middelhavet, nordlige Afrika inkludert Egypt og den vestlige delen av Asia, i hva som kalles for hellenistisk sivilisasjon. Flere ulike filosofiske livsanskuelser dukket opp i konkurranse med ulike oppadgående religioner og kulturer, blant disse var den romerske Mithras-kulten, en hellenistisk mysteriereligion med orientalsk preg. Hellenistisk jødedom frambrakte Septuaginta, en oversettelse av den hebraiske Bibelen til gresk en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. Filon av Alexandria var en jødisk-hellenistisk filosof som søkte en syntese mellom hellenisme og jødedom ved å tolke det hellige jødiske skriftene allegorisk, og det greske begrepet logos, var for Filon var Guds ord, og som han tolket som et halvt selvstendig vesen i seg selv og som Gud meddelte seg til verden med. Således fikk Filon betydning for den tidlige kristendommen i gresk utforming, og kirkefaderen Origenes fant inspirasjon hos Filon i den allegoriske bibeltolkning. Blant de mest framstående hellenistiske filosofiretningene var blant annet kynisme, epikurisme, stoisme, og skeptisisme, som i mange tilfeller var like mye etiske livssynsretninger som filosofiske funderinger.

Kynisme[rediger | rediger kilde]

Diogenes malt av John William Waterhouse.

Den kyniske skolen (gresk kynos, hund) er en filosofisk retning som etter sigende ble grunnlagt av Antisthenes. Han var et medlem i kretsen rundt Sokrates, og opprettet sin egen skole etter Sokrates' død da kretsen ble splittet og mange forlot Athen. Kynikerne mente at livets gode sider og ytterste verdi var i selvbeherskelse og avstå fra alle nytelser og konvensjonelle begjær som rikdom, makt, helse og berømmelse. Den mest kjente representant er Diogenes fra Sinope som var den som ga navn til retningen. I henhold til en anekdote ble Diogenes kalt for «hunden» for at han levde som en løshund i en tønne og eide kun de enkleste ting. For å oppnå lykken måtte man leve det enkle liv forent med naturen.

Epikurisme[rediger | rediger kilde]

Filosofen Epikur, som ga navn til epikurismen, levde og virket i Hellas rundt 300 f.Kr. Fram til moderne tid har epikurismen blitt vurdert som en filosofi som rettferdiggjør et utsvevende liv (se Hedonisme), men det var en kristen tolkning som ikke hadde rot hos Epikur selv. Epikurismen motsvarte ikke de kristne normene og hevdet dessuten at det ikke finnes noen Gud som straffer eller belønner menneskene.[31] Epikurismen fremmet isteden at mennesket gjør best i å dra seg unna alt som bekymrer, blant annet politikk og offentlig liv, og isteden egne seg til stille liv blant venner hvor smerte kan unngås. Livet bør leves her og nå og ikke bekymre seg for etterlivet da det ikke finnes noe liv etter døden.

Stoisme[rediger | rediger kilde]

De filosofiske stoikerne organiserte seg i Athen rundt 310 f.Kr. og beskrev verden som sammensatt i henhold til reglene i den formale logikk, fysikken og naturetikken. De hyllet logos som det høyeste prinsipp da dette ble sett som den naturlov som sto over alt annet og som mekanisk styrte alt som skjedde i verden. Det eneste mennesket rår over sin egen vilje. Stoikerne mente at mennesket måtte motstå de impulser som deres drifter: kjærlighet, hat, lyst, frykt, smerte og videre. Dette asketiske ideal ble det stoiske ideal som en del romerske tenkere fant sympati for, blant annet Seneca, Cicero, og ikke minst filosofikeiseren Marcus Aurelius.

Skeptisisme[rediger | rediger kilde]

Oldtidens skeptikerne hevdet at all kunnskap er usikker og det finnes ikke noen sikker måte å skille sant fra en mening. Best var det da å avstå å yte noen oppfatning og forsøke å leve livet uengasjert i sinnsro. Teoretisk eller filosofisk skeptisisme er en erkjennelsesteoretisk retning, som anser sikker erkjennelse er umulig, mens religiøs skeptisisme som retter tvil mot religiøs tro eller dogmer kan bli sporet tilbake til Sokrates.[32]

Romersk filosofi[rediger | rediger kilde]

Pythagorene feirer solskinnet, maleri ved Fyodor Bronnikov, 1869.

Gjennom at Romerriket utviklet seg til å bli den dominerende supermakten ved Middelhavet, og Hellas ble underlagt romerne, kom gresk filosofi inn den romerske kulturen. Rike romere sendte sine sønner til Hellas for å få dannelse i litteratur, retorikk og filosofi. Romas egne bidrag til filosofien var derimot små. Den eneste romerske filosofiskole kalles på italiensk for Scuola dei Sestii, grunnlagd av Quintus Sextius (født omkring 70 f.Kr.), og som parret stoisme med pythagoreanisme. Skolen er kjent for at Seneca studerte der, men den ble nedlagt allerede i 62-64 e.Kr., antagelig i mangelen av en kraftfull leder. Romersk pliktmoral passet utmerket sammen med stoismen som vant tilhengere fra mange samfunnsklasser, fra slaven Epiktet (egentlig Epiktetos) til keiser Marcus Aurelius (død 180 e.Kr.). Det vesentligste i stoismen for romerne, bortsett fra dens stoiske dyder, var konseptet logos som var Guds orden (eller mening) i universet.[33]

Kristen filosofi[rediger | rediger kilde]

Med Vestromerrikets undergang gikk også filosofien tilbake, sammen med skriftkulturen. Kirkefaderen Augustin av Hippo (død 430) er den siste filosofen som kan regnes til antikken, skjønt senantikken er kanskje en mer korrekt epoke. Under innflytelse av nyplatonismen utformet han en kristen teologi som bygde på nyplatonismens skille mellom sjel og legeme. Liksom Platon mente Augustin at mennesket besto av dualismen legeme og sjel, og hvor det førstnevnte, kroppen, den materielle delen av mennesket, var av mindre verdi enn det sistnevnte. Dogmet om arvesynden var et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden.

Østlig filosofi i antikken[rediger | rediger kilde]

En statue av Buddha fra 300-tallet e.Kr.
«Det hører til de merkeligste sammentreff i kulturhistorien at de første vel utviklede og vel bevarte filosofiske lærebygninger oppsto omtrent samtidig i den vestlige verden, den indiske kulturkrets og i Kina. Det er ikke noe som tyder på direkte påvirkning.»
Arne Næss[34]

Indisk filosofi[rediger | rediger kilde]

Indisk filosofi er rik og mangfoldig med en tradisjon som går tilbake til oldtiden og kan betraktes som fusjonen mellom to tradisjoner: Sjramana og Vedaene. Sistnevnte er knyttet til spørsmål som er relatert til naturens lover, universets opprinnelse og mennesket plassering i det. Vedaene er et fellesnavn på den eldste litteraturen i India som ble nedtegnet i tidsrommet 1500-500 f.Kr. En del, som Rigveda, er religiøse hymner. Tolkningen er vanskelig. Den ytre natur er mytologisk betont med gudelignende vesener som vokter naturens gang. I yngre vedisk religion og filosofi (som ikke alltid kan skilles) er det en tendens til reduksjon av antallet guder, tidvis til kun én. I sin ytterste oppstår teorien om ett grunnstoff og forklaringen om verden som resultat av grunnstoffets endring. En annen teori er systematisert i at det finnes to verdener, hvorav den ene er mer virkelig enn den andre, en åndelig og en ikke-åndelig. Menneskenes filosofiske oppgave er å trenge gjennom sløret som skiller mennesket fra den egentlige virkelighet.[35]

En sjramana er en vandrende munk innenfor bestemte asketiske tradisjoner i oldtidens India som omfatter jainisme, buddhisme, og ajivika. En berømt sjramana er Buddha. Tradisjonelt er en sjramana en som oppgir verden til fordel for en åndelig utvikling og frigjøring. Menneskene er ansvarlige for sine egne handlinger og høster fruktene av disse, gode som onde. Frigjøring kan derfor oppnås ved en viss anstrengelse av alle uansett kaste, tro, hudfarge eller kultur. Syklusen av gjenfødelse, hvor hvert individ er underlagt, er sett på som årsaken for elendighet. Målet for ethvert menneske er å utvikle seg slik at man unnslipper gjenfødelsens syklus.

Jainismen og buddhismen er en fortsettelse av tankeskolen til sjramana hvor det ble kultivert et pessimistisk verdenssyn preget av elendighet, men la grunnlaget for filosofiske konsepter som ahimsa (ikke-vold og respekt for alt liv), karma (handling, gjerning og årsak), jnana (kunnskap), og samsara (gjenfødelse). I klassisk tid ble disse systematisert i seks filosofiskoler hvor en del fundamentale spørsmål ble fremmet: Hva er bevissthetens ontologiske vesen? Hvordan er erkjennelse i seg selv erfart? Er sjelen (sjit) forsettlig eller ikke?

Kinesisk filosofi[rediger | rediger kilde]

Konfutse, tegning fra 1770.

I Kina ble det lagt mindre vekt på materialisme som grunnlag for refleksjon over verden og mer vekt på adferd og oppførsel, noe som ble fremmet i taoisme og konfutsianisme. Kinesisk filosofihistorie er flere tusen år gammel, og dens opprinnelse er ofte sporet tilbake til Yijing (Endringens bok), et oldtidssamling med spådommer som benytter et system på 64 heksagrammer for å rettelede handling. Verket reflekterer dets særlige vesen, konsepter og tilnærminger i kinesisk filosofi. Yijing selv utviklet seg gradvis i løpet av de neste åtte århundrene, men dens første nedtegnede referanse er i 672 f.Kr.[36]

Kopi av inskripsjon med orakelinskripsjoner på et skilpaddeskall.

Konfutsianisme representerer den samlede lærdom av den kinesiske vismannen Konfutse (død 479 f.Kr.). Hans filosofiske konsept omhandler etikk og politikk, vektla myndighetenes og den enkeltes moral, riktig oppførsel i sosiale sammenhenger, rettferdighet, tradisjoner, og oppriktighet. Konfutsianisme fremmet meritokrati, en styreform hvor intelligens, kompetanse og ytelse ga grunnlaget til maktfordeling og sosial status. Ens status burde bli bestemt av ens egne evner framfor arv, rikdom eller vennskap.[37] Konfutsianisme både var og er fortsatt en betydelig innflytelse på kinesisk kultur.

Gjennom historiens gang har kinesisk filosofi blitt omstøpt for å tilpasse seg gjeldende tankeskoler og omstendigheter i Kina. Kinesisk filosofi kan være, unntatt under Qin-dynastiets bokbål på 200-tallet f.Kr., være både kritisk og samtidig relativt tolerante mot andre tanker. Selv da en bestemt tankeretning ble offisielt gjeldende av myndighetene, som under Han-dynastiet som etterfulgte Qin-dynastiet, ble ikke andre tankeskoler forbudt eller sensurert. På grunn av og på tross av ved diskusjoner og konkurranse har filosofiske tankeretninger utvekslet og delt tanker. Eksempelvis var ny-konfutsianisme en nyutgave av de gamle konfutsianske prinsipper som framsto rundt Song-dynastiets tid som opptok elementer fra buddhisme, taoisme og kinesisk legalisme (funderinger rundt mennesket, himmelen og naturen, og konsentrerte seg utelukkende om herskerens makt).

Iransk filosofi[rediger | rediger kilde]

Zarathustra slik han er avbildet i Raphaels maleri Skolen i Athen ved siden av Raphael selv som opptrer som oldtidsmaleren Apelles av Kos (Ἀπελλῆς).

Iransk filosofi eller persisk filosofi[38] kan bli sporet tilbake til gammeliranske filosofiske tradisjoner og tanker i tiden rundt 1500 f.Kr. som har sin opprinnelse i oldtidens indoiranske røtter og var betydelig påvirket av Zarathustras lære. Zarathustras filosofi påvirket vestlige tradisjoner via jødedommen og derfor også mellomplatonisme.

Mens det er forbindelseslinjer i oldtiden mellom indiske Vedaene og iranske Avesta, er de to hovedfamiliene innenfor de indoiranske filosofiske tradisjoner karakterisert av fundamentale forskjeller i deres implikasjoner for menneskets posisjon i samfunnet og deres syn på menneskets rolle i universitet. Det første dokument som fastsetter menneskerettigheter ved Kyros den store på 500-tallet f.Kr. i Kyrossylinderen er hyppig sett på som en refleksjon over spørsmålene og tankene som er uttrykt av Zarathustra, og som utviklet innenfor dennes tankeskole. Deler av teksten finnes inngravert over inngangen til FNs hovedkvarter og FN betrakter teksten historiens første erklæring om menneskerettigheter.

Gjennom Irans historie og grunnet bemerkelsesverdige politiske og sosiale endringer slik de arabiske og mongolske invasjonene av Persia, har et vidt spektrum av tankeretninger vist et mangfold av filosofiske spørsmål som strekker seg fra gammeliranske og hovedsakelig Zarathustras tradisjoner til tankeretninger som oppsto i slutten av den før-islamske tiden som manikeisme og mazdakisme. Iransk filosofi etter den muslimske invasjonen av Persia er karakterisert av ulike samhandlinger med gammeliransk filosofi, gresk filosofi og med utviklingen av islamsk filosofi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Philosophia» i Henry George Liddell, Robert Scott, A Greek-English Lexicon, hos Perseus.tufts.edu.
  2. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 6-7
  3. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 10
  4. ^ Lucas, F. L. (1927): Tragedy in Relation to Aristotle's Poetics, Hogarth Press, ss. 24
  5. ^ Liddell, Henry George & Scott, Robert (1889): An Intermediate Greek–English Lexicon: «logos».
  6. ^ Oppslagsord λόγος hos LSJ online.
  7. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 15
  8. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 34
  9. ^ a b Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 22
  10. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 17
  11. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 27
  12. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 29-30
  13. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 36
  14. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 40
  15. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 43
  16. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 52
  17. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 103
  18. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 104
  19. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 58
  20. ^ Arne Næss skriver at filosofistudenter ofte forventer at de skal forstå idélæren, men «det vil neppe være noen komplement til den store tenker om vi etter en liten stunds lesning kunne si til oss selv: ‘Se det var jo en klar og grei lære!’» Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 120.
  21. ^ Nussbaum, M. (2003): «Aristotle», side 166, i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony: The Oxford Classical Dictionary (3. utg.), Oxford University Press; Furley, David (2003): «Peripatetic School», side 1141, i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony: The Oxford Classical Dictionary (3. utg.), Oxford University Press; Lynch, J. (1997): «Lyceum», side 311, i: Zeyl, Donald J.; Devereux, Daniel; Mitsis, Phillip: Encyclopedia of Classical Philosophy, Greenwood Press
  22. ^ Vårt ord «diskurs» betyr bokstavelig å løpe omkring. Det var først i middelalderen at dens nåværende mening som resonnerende argumentering oppsto. Se Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 80.
  23. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142
  24. ^ Metafyiskk, meta, «etter», da den denne delen fulgte etter hans tekster om fysikken
  25. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142
  26. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 151
  27. ^ Pettersen, Jonas (2011): «Det er kort vei mellom rock og renselse. PJ Harvey fikk voksne menn til å gråte». Dagbladet 1. juni 2011: eksempel på at Aristoteles' argument «katarsis» fortsatt anvendes.
  28. ^ Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): Estetikk fra Platon til våre dager, Oslo 1977. Sidene 32-53.
  29. ^ Hallett, Christopher H. (2005): The Roman Nude: Heroic Portrait Statuary 200 BC–AD 300, side 294. Oxford University Press
  30. ^ Herodot (Holland, T.: Persian Fire, s. 193.)
  31. ^ The Epicurus Reader: Selected Writings and Testimonia, On The Nature of The Gods. Stykke 55, side 54
  32. ^ Skepticism, General Glossary & Socrates.
  33. ^ Ancient Roman Philosophy
  34. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 2
  35. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 4-5
  36. ^ Great Thinkers of the Eastern World, red. Ian McGreal Harper Collins 1995, ISBN 0-06-270085-5. ss 60
  37. ^ Kung Fu Tze (Confucius) (1998), D. C. Lau (overs.). red.: The Analects. Penguin Classics. ISBN 0-14-044348-7.
  38. ^ Seyyed Hossein Nasr & Mehdi Amin Razavi (februar 2008): An Anthology of Philosophy in Persia, bind 1: «From Zoroaster to Omar Khayyam» I.B. Tauris/Ismaili Studies. ISBN: 978-1-84511-541-8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget 1976
  • Skirbekk, Gunnar (1980): Filosofiens historie. Bind 1, 3. utg. Oslo Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01982-9
  • Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: Wisdom of the West.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Aksetiden, betegnelse for perioden fra 700-tallet f.Kr. til 100-tallet f.Kr., da et tankesett med fellestrekk oppsto tilsynelatende uavhengig i Kina, India, Midtøsten og Hellas. Betegnelsen ble formulert av den tyske filosofen Karl Jaspers i 1949.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]