Sufisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Sufisme (arabisk: تصوف, taṣawwuf‎ – kurdisk: sofîtî, f' – persisk: تصوف, Sufi gari – tyrkisk: Tasavvuf) eller Irfan (arabisk/persisk: عرفان) er en mysterietradisjon innenfor islam, som omfatter egne varianter av tro såvel som praksis. De største Tariqa'ene, dvs. sufiordenene, (som Qadiri- og Naqshbandiordnene), er tilknyttet først og fremst sunniislam.

Det er disputt om sufismens opphav. De fleste sufiretninger hevder å stamme direkte fra profeten Muhammed eller en av hans etterfølgere. Mye tyder likevel på at sufismen bygger på eldre røtter og elementer kan spores fra ulike antikke mysterietradisjoner, som bl.a. zoroastrisme, gnostisisme, hermetisme og pythagorisme. Sufitradisjoner lengre øst, som i Pakistan og India, bærer også inflytelse fra lokale åndstradisjoner, som bl.a. hinduisme og buddhisme.

Sufismen har skapt en stor mengde poesi på arabisk, persisk, kurdisk, tyrkisk, punjabi og urdu, særlig verkene til Rumi, Farid Ud-Din Attar, Abdul Qadir Jilani, Abu Hamid Ghazali, Bulleh Shah, Amir Khusro, Shah Abdul Latif Bhittai, foruten andaktspreget dans, som ekstatisk sufirotasjon, og musikk, som Qawwali.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Noen mener betegnelsen sufi er en avart fra det greske ordet sophia (visdom). Den mest kjente forklaringen på begrepet fører det tilbake til ordet Suf (صوف), det arabiske ordet for ull. En antar da at det er avledet av den enkle drakt som tidlige muslimske asketer bar.[1] Imidlertid bar ikke alle sufier drakter av ull. En annen etymologisk forklaring foreslår at roten av ordet sufi er det arabiske ordet safa (صفا), i betydningen renhet. Denne forklaringen understreker sufismens fokus på åndelig renhet. Ytterligere en forklaring går på at ordets opprinnelse kommer fra «Ashab al-Suffa» («Fellesskapet på verandaen») eller «Ahl al-Suffa» («Folket på verandaen»), som var en gruppe muslimer under regimet til profeten Muhammed som tilbrakte mye av sin tid i bønn på verandaen til profetens moske.

Sufismens historie[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Sufismens historie

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det har blitt foreslått at sufisme har røtter i preislamsk mystikk, men sufisme regnes av den muslimske majoriteten som en integrert del av islam som kan føres tilbake til profeten Muhammed. Bortimot alle tradisjonelle sufiskoler sporer sine «sanad» eller «lenker av overføring» tilbake til profeten, enten via hans fetter og svigersønn Imam Ali ibn Abi Talib eller kalif Abu Bakr Alsiddiq. Fra deres synsvinkel ble den esoteriske lære gitt de som hadde direkte kontakt med Guds ånd, og deretter videreført fra lærer til elev gjennom århundrene.

Spesialiserte forskere på Midtøsten mener at sufismen vesentlig var et resultat av at islam utviklet seg i en mer mystisk retning. Eksempelvis har Annemarie Schimmel foreslått at sufismen i sine første stadier ikke var annet enn en foredling av islamsk mystikk (forening med Gud). Louis Massignon har uttrykt at «Det er fra Koranen, konstant sitert, meditert, og opplevd, at sufismen har oppstått, i sin opprinnelse og utvikling.»[2]

Sufismens store lærde[rediger | rediger kilde]

Sufismen spredte seg gjennom hele Midtøsten, spesielt i områdene som tidligere lå inn under bysantinsk innflytelse og kontroll. Denne perioden var preget av en praksis der en lærling (murid) overga seg selv til åndelig veiledning til en mester eller lærd (shaykh eller pir).

Tankeskoler ble utviklet, opptatt av emner som mystisk opplevelse, teknikker for å kvitte seg med sine lavere begjær, kjærlighet til Gud, og tilnærming til Gud gjennom utviklingsstadier (maqaam) og tilstander (haal). Skolene ble grunnlagt av reformatorer som følte at sufismens lære og kjerneverdier ble nedvurdert av et materialistisk samfunn.

Uwais al-Qarni, Harrm Bin Hian, Hasan Ul-Basri og Sayid Ibn Ul Mussib blir ansett som de første mystikerne blant «Taabi'een» i islam. Rabia al-Adawiyya var en prominent kvinnelig sufi hvis lære kjennetegnes av kjærlighet og lidenskap for Gud. Junayd al-Baghdadi var blant sufismens første teoretikere og opptatt av ‘fanaa’ og ‘baqaa’, det å utslette seg selv i guddommelig nærvær og oppnåelse av en ny åndelig klarhet.

Formaliseringen av sufismens filosofer[rediger | rediger kilde]

Imam Ghazalis avhandling, «Rekonstruksjonen av religiøs vitenskap» og «Lykkens alkymi», argumenterte for at sufismen stammet fra Koranen ved å gjøre den kompatibel med hovedstrømmen i islamske tanker og teologi. Det var rundt år 1000 at den første sufiske litteraturen i form av veiledninger, avhandlinger, foredrag og poesi ble utviklet som kilde til sufistisk tenkning og meditasjoner.

Sufismens spredning[rediger | rediger kilde]

Fra 1200 til 1500 opplevde sufismen økt aktivitet i ulike deler av den islamske verden. Denne perioden blir ansett som den klassiske perioden. Hytter og herberger ble snart ikke bare steder for å huse sufielever, men også steder for å praktisere sufisme.

Spredningen av noen sufilinjer begynte i sentrale muslimske sentre som Bagdad i Irak og videre til Persia, Pakistan, India, Nord-Afrika og det muslimske Spania. Det var mange forsøk på å forene sufismen med andre islamske vitenskaper, som sharia, fiqh og lignende. Fra denne tid stammer også de sufiske brorskapene, turuq.

De mest framstående sufimestere gjennom tidene er Abdul Qadir Jilani, grunnleggeren av Qadiri-ordenen, Rumi, grunnleggeren av Mevlevi-ordenen, Sahabuddin Suhrwardi, grunnleggeren av Suhrwardi-ordenen, og Moinuddin Chishti, grunnleggeren av Chishti-ordenen, Shah Naqshband, grunnleggeren av Naqshbandi-ordenen og Haji Bektash Veli samt Yunus Emre, grunnleggere av Bektashi-ordenen.

Moderne sufisme[rediger | rediger kilde]

I nyere tid har sufismen blitt influert av moderne vitenskap og filosofi. Sufismen er også blitt endret gjennom møtet med Vesten. Eksempel på sufimestre som har blitt populære i vesten er Inayat Khan og Idries Shah. Blant de mer ortodokse sufier idag finner vi sjeik Nuh Ha Mim Keller, sjeik Habib Ali Jifri, Mufti Taqi Usmani og Muhammad Alawi al-Maliki. Den mest inflytelsesrike er sjeik Nazim Al-Haqqani som holder til på Kypros.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haddad, Gibril Fouad: Sufism in Islam LivingIslam.org: http://www.livingislam.org/k/si_e.html.
  2. ^ Massignon, Louis: Essai sur les origines du lexique technique de la mystique musulmane. Paris: Vrin, 1954. p. 104.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]