Dyd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En dyd eller dygd er et begrep fra kristendommen og moralfilosofien og betegner en moralsk verdifull egenskap eller god handling. Ordet kommer fra det norrøne dygð, som er beslektet med å duge, og betød opprinnelig dugelighet eller dyktighet. Det latinske ordet for styrke, «virtus» (fra «vir», det vil si «mann») og det greske arete betyr det samme. Dyd kan på norsk også bety jomfrudom, kjønnslig renhet, kyskhet og ærbarhet.

Dyd i moralsk betydning er en opplært egenskap eller et såkalt internalisert handlingsmønster.

I Aristoteles' lære om dydsetikk er dyd det et menneske må oppnå for å få et godt liv, og dyden består av ulike egenskaper som må justifiseres samfunnet. Eksempler på disse egenskapene er: mot, visdom, måtehold, rettferdighet, ærlighet, og godhet. Disse egenskapene må finne et midtpunkt mellom to ekstremiteter. F.eks. er feighet og dumdristighet ekstremiteter for mot, og man må finne balansen til hva som er hva. Dette fører til det Aristotoles kaller "et menneske med [telos]", god karakter.

Mot, visdom, måtehold og rettferdighet er Platons fire klassiske kardinaldyder. Kristen teologi legger gjerne til, fra 1. Korinterbrev 13: Tro, håp og kjærlighet. Disse syv er til sammen de syv kardinaldyder.