Nyplatonisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Platon og Sokrates i en illustrasjon fra middelalderen

Nyplatonisme var en filosofisk retning som oppsto i senantikken200-tallet; den forener elementer fra nypythagoreisme, Platons filosofi og orientalsk forløsningslære.[1] Selve begrepet nyplatonisme ble først innført i nyere tid for å identifisere og skille ut den platonske tradisjonen som ble initiert av Plotin og i sin hedenske form vedvarte fram til 500-tallet.[2]

Nyplatonikerne oppfattet kosmos som et hierarkisk ordnet system av værenskategorier med grader av fullkommenhet, helt ned til materien, det ondes prinsipp. Gud kan bare erkjennes i ekstasen, som er den høyeste erkjennelsesform; dernest kommer intuisjonen, og i tredje rekke den vanlige logiske tenkning. Den laveste kunnskapsform er den sansene gir oss.[1] Ytterpunktene kan betegnes som ren ånd (Det ene) og ren materie.[3] Gjennom Det enes utstråling av væren ble det generert lavere kategorier, identifisert med himmelsfærenes orden utenfra og innover, av stadig økende kompleksitet og avtakende åndelighet. Mennesket stod midt mellom ytterpunktene, som både et sanselig og et åndelig vesen.

Nyplatonikerne var på den ene side arvtagere etter sentrale greske filosofer som Platon, Aristoteles og Pythagoras, men «deira asprasjonar gjekk også ut over det reint filosofiske. Dei dyrka også fram det mangfaldige religiøse landskapet som var i ferd med å bli lagt aude under kristendommen». Filosofene «byrja å anamme religiøse rite frå dei ulike mysterietradisjonane som akkompagnement til deira filosofiske virke». Syntesen av dette førte til læren om en spesiell frelsesvei kalt teurgi, «det guddommelige arbeid». De inkluderte også tanker og fortellinger fra orfismen og anså De kaldeiske orakler som en hellig tekst.[2] Nyplatonismen disponerte med dette for tro på astrologi, magi og okkultisme.

Ammonios Sakkas regnes som grunnleggeren av nyplatonismen. Den fremste representanten er Plotin (204–270), og hans verk Enneadene er bevart. Etter Plotin fulgte Porfyrios (232–305), Jamblikos (245–325), Proklos (412–485) og Damaskios (ca. 465–540).

Retningen har spilt en stor rolle i filosofiens og teologiens historie, blant annet for kirkefedre som Origenes, Augustin og Bonaventura; også Thomas Aquinas er delvis preget av nyplatonismen.[1]1500-tallet utfoldet renessansens tenkning seg i kraftfeltet mellom nyplatonismen, aristotelismen og kristendommen; blant renessansens nyplatonikere kan nevnes Nikolaus av Cusa og Marsilio Ficino.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Nyplatonisme i Store norske leksikon
  2. ^ a b Nyplatonismen, det guddomlege arbeid. Utval og innleiande essay ved Ingemund T. Askeland. Bokklubben, 2010. LVI, 449 sider. (Verdens hellige skrifter; 61). ISBN 978-82-525-7139-4
  3. ^ Per Strømholm (1984). Den vitenskapelige revolusjonen 1500-1700. Solum Forlag. s. 29-30. ISBN 82-560-0341-3.