Albert Camus
| Albert Camus | |||
|---|---|---|---|
Den franske forfatteren og filosofen Albert Camus (1913-1960)
|
|||
| Født | 7. november 1913 Mondovi i Algerie |
||
| Død | 4. januar 1960 (46 år) nær Villeblevin i Yonne i Frankrike |
||
| Æra | Det 20. århundrets filosofi | ||
| Region | Vestlig filosofi | ||
| Hovedinteresser | Etikk, menneskelighet, rettferdighet, kjærlighet, politikk | ||
| Idéer | «Det absurde er det essensielle konseptet og den første sannheten» «Gå alltid for lang, fordi det er der du vil finne sannheten» |
||
| Påvirket av | Plotin, Søren Kierkegaard, Fjodor Dostojevskij, Karl Marx, Franz Kafka, Herman Melville, Friedrich Nietzsche, Victor Hugo, George Orwell, André Gide, Max Stirner, Sigmund Freud, Jean-Paul Sartre | ||
| Påvirket hvem | Jacques Monod, Jean-Paul Sartre, Orhan Pamuk, Charles Bukowski, Paul Auster | ||
|
|
|||
 |
| Nobelprisen i litteratur 1957 |
Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 nær Villeblevin i Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof.
Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet.[1] I 1940 flyttet han til Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre.
Innhold |
Forfatterskap [rediger]
Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen Den fremmede, og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte Den fremmede, Pesten fra 1947 og Fallet fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I Pesten er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres. I Fallet har Camus et annet budskap. Vi hører om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.[2]
Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957.
Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning.
Hans filosofiske hovedverk er Menneskets opprør som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay Myten om Sisyfos fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom ved en bilulykke i 1960, 47 år gammel.
Sitater [rediger]
- Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet.
- Kunst og opprør vil først dø med det siste menneske.
- Det finnes ord jeg ikke kan forstå. F.eks. synd.
Hovedverker [rediger]
- Révolte dans les Asturies (1936)
- L'Envers et l'endroit (1937)
- Noces (1939)
- L'Étranger (1942)
- Le Mythe de Sisyphe (1942)
- Caligula (1944)
- Le Malentendu (1944)
- Réflexions sur la Guillotine (1947)
- La Peste (1947)
- L'État de siège (1948)
- Lettres à un ami allemand (1948; publisert under psevdonymet Louis Neuville)
- Les Justes (1950)
- Actuelles I, Chroniques 1944-1948 (1950)
- L'Homme révolté (1951)
- Actuelles II, Chroniques 1948-1953
- L'Été (1954)
- La Chute (1956)
- L'Exil et le royaume (Gallimard, 1957) noveller (La femme adultère, Le renégat, Les muets, L'hôte, Jonas, La pierre qui pousse)
- Réflexions sur la peine capitale (1957) Sammen Arthur Koestler.
- Chroniques algériennes, Actuelles III, 1939-1958 (1958)
- Les Possédés (1959) teateradaptasjon av romanen skrevet av Fjodor Dostojevskij
- Carnets I, mai 1935-février 1942 (1962)
- Carnets II, janvier 1942-mars 1951 (1964)
- La Mort heureuse (1971)
- Le Premier Homme (Gallimard, 1994 (posthumt) (Norsk tittel: Det første menneske)
Referanser [rediger]
- ^ http://www.sccs.swarthmore.edu/users/00/pwillen1/lit/indexa.htm
- ^ Sigmund Hoftun: «Sartres og Camus' dilemma», Frisprog – mer enn ord (s. 75-55), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0
Eksterne lenker [rediger]
- (en) Nobelprisen i litteratur 1957 hos Nobelprize.org
- (en) Albert Camus hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1957
|
||||||||
