Platons hulelignelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Platons hulelignelse er en lignelse som presenteres i bok sju av Platons verk Staten. Hulelignelsen er en metafor for omvendelse og samfunnets fordømmelse av de "seende".

For å forstå hulelignelsen må man forestille seg et folkeslag som lever i en hule lenket fast til lemmer og hode siden barndommen. De ser bare innover i hulen. Den virkelighet de ser er skygger på fjellveggen i hulen. Bak dem er det et stort bål, og mellom bålet og hulefolket der alle vender ryggen til bålet, er det en opphøyd gate hvor det er dansende frie mennesker som bærer dyr, planter og alle slags ting. Hulefolket ser kun skyggebildene av dette.

Dette er den konservative holdning de alltid har hatt og som det er trygt å forholde seg til. Frigjørelse fra lenkene og omvendelse skjer gjennom utførelse av godhetens grunnelementer og den frigjorte oppdager at skyggebildene og ekkoet fra huleveggen i virkeligheten er mennesker med idéer og åpene sinn. Den omvendte vil da fortelle de andre om hva han har sett, men blir ansett som gal og steinet til døde. Pythagoras og Aristoteles fremholdt århundrer før vår tidsregning at jorden var rund, noe som viser at de var "seende" og rettet blikket ut av hulen til kreativiteten og idéenes verden.