Platons hulelignelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hulen; man skal forestille seg at fangerne sitter nedenfor av en avsats og ser på skyggen av individet som står i huleåpningen.

Platons hulelignelse (eller bare hulelignelsen) er kanskje den mest kjente blant hans mange metaforer og lignelser. Denne lignelsen finnes i bok VII av Platons Staten.[1]

Hulelignelsen illustrer Platons idélære ved å vise at det som menneskene oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten: ideenes verden. Den er kanskje enklest å forstå slik Platon selv gjorde det, ved å fortelle den som en historie og deretter forklare den.

Lignelsen[rediger | rediger kilde]

Man må forestille seg en flokk fanger som har vært lenket fast dypt inne i en hule siden deres barndom. Ikke bare fangenes hender, men også deres hoder er holdt fast av lenkene slik at deres øyne er rettet mot bakveggen. Bak fangene er det et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei hvor noen bærer «alle slags gjenstander, som rager opp over muren, og menneskelige figurer og dessuten dyr, laget av stein og tre og allslags materialer. Det er lett å tenke seg, at noen av bærerne snakker, og andre tier stille». Man kan tenke seg at når en av dem snakker så gjør ekkoet fra bakveggen det slik at det virker som figurene som snakker. Fangene ser kun skyggebildene og hører lydene av de som snakker, og dette er det eneste som fangene kan sanse.

Anta videre at en av fangene blir frigjort og tvunget til å reise seg og vende om. Øynene vil bli blendet av lyset fra bålet, og figurene som passerer forbi vil se mindre ut i virkeligheten enn deres skygger på bakveggen. Nå vil han ikke tro sine egne øyne. Og det tar tid før han skjønner at skyggene på veggen er mindre virkelige enn figurene og bålet.

Det går på samme måte hvis han blir trukket ut av hulen til sollyset hvor hans øyne vil bli blendet av i en slik grad at ikke kan se noe som helst. Først vil han bli i stand til å se de mørkeste former, som for eksempel skygger, og først deretter vil han kunne se lysere og klarere gjenstander. Det siste han vil kunne se, er solen og han vil først med tiden forstå at:

«... dette er det som skaper årstidene og årets gang, som hersker over alle synlige ting, og som på en vis måte er årsaken til alle de ting de har sett.»[2]

Denne del av lignelsen svarer nøye til Platons sollignelse, som finnes nær slutten av Staten.

Den nå opplyste, frigitte fangen vil uten tvil ønske å kunne vende tilbake til hulen for å befri sine medfanger og forklare for dem hva som er grunnen til, at det er solen som er den grunnleggende årsaken. Problemet er dog at de ikke har lyst til å bli frigitt. Når han stiger ned i hulen igjen må hans øyne først tilpasse seg, og for en tid vil han være dårligere enn de andre med å gjenkjenne formene av skyggene på bakveggen. De vil ikke høre på ham - de vil ikke få sin oppfatning av hva som er virkelig rokket ved, og dreper ham. Dette kan tolkes som et bilde på Sokrates' skjebne.

Platons egen fortolkning[rediger | rediger kilde]

En annen skjematisk illustrasjon av skyggene av virkeligheten og solen som er årsaken til alt.

Platon er ikke tilfreds med bare å antyde tingene, fortolker også lignelsen: «Dette bilde, hulelignelsen, må vi bruke i dets helhet overfor alt hva som er sagt.» Det vil si at den kan brukes til å fortolke de forgående sider i Staten som dreier seg om to lignelser, sollignelsen og lignelsen om den delte linje. I særdeleshet sammenligner Platon «området som avsløres ved synets hjelp», det vil si de mest alminnelige gjenstander omkring oss

«...med vilkårene i fengselet og bålets lys med solens styrke. Og hvis man antar at oppstigningen og betraktningen av tingene utenfor er sjelens oppstigning til forståelsen, vil du ikke misforstå min antagelse... Min drøm er, slik det forekommer meg, at den siste ting man kan forstå, og som sjeldent blir forstått, er ideen om det gode. Når den er forstått, tvinger den oss til den konklusjon at dette er i sannhet årsaken til alle ting, til alt som er riktig og vakkert, som føder den synlige verdens lys, som er lysets opprinnelse, og som selv er den ekte kilde til sannhet og fornuft i den forståelige verden...»

Vi ser alt gjennom våre fordommer, og kan ikke frigjøre oss fra dem uten å stå i fare for å miste vår forstand. Det er derfor et meget dristig prosjekt å innse hva som er de sanne fordommer for alt, nemlig det Platon kaller det godes idé, og som sola her er et symbol på. Sollignelsen sier at slik sola er det grunnliggende prinsipp for alle sansbare ting og slik også for menneskets evne til å se disse tingene, slik er det godes idé det prinsipp som gjør de enkelte tings idéer mulige. Det godes idé gjør det også mulig for menneskets tenkeevne å tenke idéen, slik sola gjør det mulig for menneskets syn å se det sansbare.

Den strålende sol utenfor hulen står for det Godes vesen, og i denne som i andre passasjer kan man få det inntrykk at Platon betrakter dette som en skapende Gud. Vi holdes normalt fanget og ser kun skygger av bestemte figurer som ikke engang selv er den ekte ting, som kun kan finnes «utenfor hulen» i en forståelig verden av former som gjenkjennes av fornuften og ikke av de relativt «tåkete» sanser.

Dessuten er man tilbøyelig til å vise seg som en ynkelig figur når man er vendt tilbake til menneskenes sørgelige elendighet etter å ha gjennomtenkt det guddommelige,

«...mens han stadig blinker i tussmørket, og før han er blitt tilstrekkelig tilpasset til det omgivende mørke, er han tvunget til i rettssal eller andre steder for å drøfte rettferdighetens skygger eller de bilder som kaster skyggene, og til å føre diskusjoner om oppfattelsen av disse ting i sinnet hos noen som aldri har sett selve rettferdigheden.»

Her kan Platon kanskje ha tenkt på (eller minnet leseren forsiktig om) rettssaken mot Sokrates.

Tolkning av Platons hensikt[rediger | rediger kilde]

Platons hule, gravering av Jan Saenredam (1604) etter et maleri av Cornelis Corneliszoon van Haarlem.

Det er viktig å merke seg at disse tre lignelser nevnt over er lignelser og ikke teori. I Platons skrifter veksler framstilling mellom dialogisk argumentasjon og lignelser. For Platon er det en grense for hva vi kan komme fram til gjennom dialogisk argumentasjon. Der hvor de filosofiske spørsmål støter mot logikkens ytterste grenser forsøker Platon å hjelpe oss til innsikt gjennom lignelser.

Den veiledning vi trenger for å komme opp av hulen er altså av to typer. Dels den dialogiske argumentasjon, hvor vi gjennom å utspørre hverandre vurderer holdbarheten av våre fordommer. Dels lignelsene, hvor Platon gjennom litterære bilder forsøker å få oss til å innse de alternativene til våre fordommer som den dialogiske argumentasjonen leder oss henimot, men ikke evner å føre oss helt fram til.

Det kan se merkelig ut at i samme åndedrag som han «vende tilbake etter å ha gjennomtenkt det guddommelige», er Platon i gang med å beskrive idealstaten, styrt av filosofkonger, en betegnelse som betyr at de har regelmessig kontakt med det godes vesen. I virkeligheten motsier han ikke seg selv da poenget i Staten er at noen, nemlig de som kjenner filosofien, er bedre egnet til å styre, mens andre igjen kan tjene staten ved å være soldater og resten må gjøre forskjellig arbeid i det som de er best egnet til.

Det er altså forbehold noen enkelte å vite bedre enn andre. Disse få blir satt til å lede samfunnet til alles beste. Det må bemerkes at demokratiet ikke var den styreform som Platon foretrakk, men heller et styre bestående av en form for aristokrati av de som vet bedre, nemlig filosofene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Platon: «Staten», Platons samlede verker, bind V, Vidarforlaget, Oslo, 2001. Dette er enn lett revidert oversettelse av Henning Mørlands oversettelse fra ca. 1948. Disse norske oversettelsene er ikke gode. Hvis man først skal ta seg bryet med å lese Platons lignelser bør man enten gå til Egil A. Wyllers oversettelse i hans bok Fra tankens og troens møtested, eller til den danske utgaven ved Høeg og Ræder, lommeutgave på Hans Reizels forlag, København.
  2. ^ Staten, bok VII