Martin Heidegger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin Heidegger
Født 26. september 1889
Død 26. mai 1976 (86 år)
Æra 20. århundre
Region Vestlig filosofi

Martin Heidegger
Mesmerhaus i Meßkirch, der Heidegger vokste opp.
Martin Heideggers gravstøtte i Meßkirch.

Martin Heidegger (født 26. september 1889, død 26. mai 1976) var en tysk filosof. Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg under Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, og ble professor der i 1928. Han regnes som en av de viktigste filosofer i nyere tid og påvirket mange andre store filosofer. Hans egne studenter inkluderte Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt og Karl Lowith. Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre, Jacques Derrida og Michel Foucault lot seg påvirke av hans tenkning.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Heidegger ble født inn i en katolsk familie i Meßkirch i Tyskland. Hans foreldre var ikke velstående og hadde derfor ikke råd til å sende ham på universitetet, så Heidegger gikk i stedet på et jesuitt-seminar. Her gjorde han det bra, og etter å ha studert teologi ved universitetet i Freiburg i noen år, byttet han til filosofi, som han tok doktorgraden i. Han deltok i første verdenskrig, og 1917-23 var han ansatt ved Freiburg-universitetet som assistent for Husserl, «fenomenologiens far», som fikk avgjørende betydning for Heideggers tenkning. I 1923 overtok han professoratet ved det protestantiske universitet i Marburg der han fikk kolleger som Rudolf Bultmann og blant andre underviste Hannah Arendt, som han også innledet et seksuelt forhold til.

I 1927 utga han sitt vanskelig tilgjengelige hovedverk Sein und Zeit (Væren og tid), og da Husserl ble avsatt det følgende året, overtok Heidegger hans professorat i Freiburg der han tilbrakte resten av sin karriere. I 1945 fikk han undervisningsforbud av de allierte som ledd i «avnazifiseringen».[1] I 1951 ble han pensjonert. Samtidig vokste den internasjonale berømmelsen hans da eksistensialismen kom på moten i etterkrigstiden. Mange kjente besøkte ham på 1950- og 1960-tallet i hytten hans i Todtnauberg i Schwarzwald, der han likte å legge ut på fotturer.

Heidegger døde i 1976 og fikk en tradisjonell katolsk begravelse. Han ligger gravlagt på kirkegården i Meßkirch.

Mange ulike filosofer har latt seg inspirere av ham. Det gjelder innlysende en hermeneutiker som Gadamer, en eksistensialist som Sartre, en fenomenolog som Merleau-Ponty, men også en frankfurter-filosof som Herbert Marcuse. Marcuse studerte filosofi i Freiburg under Heidegger og skrev en doktoravhandling om Hegel og Heideggers filosofi. Også i Marcuses senere marxistiske forfatterskap er påvirkningen fra Heideggers eksistensfilosofi tydelig. Kanskje skyldes de mange kategoriseringene også at Heideggers egne inspirasjonskilder er så mange og ulike som Heraklit, Aristoteles, Kant, Hegel, Kierkegaard, Nietzsche, Dilthey og frem for alle Husserl.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Heideggers filosofi kan i stor grad knyttes til eksistensialismen og utviklingen av denne, men uten at han selv omtalte egen filosofi som eksistensialistisk. Hans filosofi er ofte formulert i ordspill og metaforer.[2]


Nazismen[rediger | rediger kilde]

Heideggers plass i moderne filosofi er også omstridt på grunn av hans forhold til den tyske nasjonalsosialismen. Hans støtte til Hitlers maktovertagelse i 1933 og hans politiske engasjement under Det tredje rike har lenge skapt debatt.[3]

For Heidegger var nazismen den store forsoningen mellom det moderne menneske og dets største trussel, teknologiens dominans. Han tilhørte die Märzgefallene (= de falne i mars), dvs de som meldte seg inn i partiet like etter Hitlers maktovertagelse i januar 1933, og dermed ble ansett som opportunister. Han sa ved den offentlige seremonien 1.mai 1933, som bekreftet innmeldelsen hans: «Nå gjelder det å vie all vår strid til å erobre de utdannede menns og vitenskapsfolkenes verden til den nye politiske ånd. Det blir ingen enkel seilas. Sieg Heil!"» For ham var Hitler det tyske folks skjebne. Alt i 1929 hadde Heidegger tatt til orde mot jødisk innflytelse på tysk kultur: «Enten fornyer vi vårt tyske åndelige liv med ekte hjemlige krefter og oppdragere, eller vi kapitulerer én gang for alle overfor voksende judaisering.» Da hans jødiske kollega Edmund Husserl ble fratatt sin rett til å undervise, løftet ikke Heidegger en finger for å hjelpe ham. Han unnså seg heller ikke for personlig sjofelhet. Da hans hovedverk Sein und Zeit kom ut i 1927, var det tilegnet Husserl «i respekt og vennskap, i Schwarzwald». Da det ble gjenopptrykt i 1941, var tilegnelsen fjernet.[4]

Heidegger tok over som rektor ved Freiberg-universitetet våren 1933, etter at hans sosialdemokratiske forgjenger ble sagt opp for å ha nektet å innføre det da vedtatte jødefiendtlige regelverket.[5] Som rektor organiserte Heidegger paramilitære leirer, og bad studentene om å fjerne seg fra fornuftens diktat, slik fornuft forstås i Vesten. På ham virket moderne teknologi avsjelende og fremmedgjørende. Han gikk ofte kledd i bondeantrekk fra sine hjemtrakter i Schwarzwald, og foreleste gjerne i knickers, jakke med eikeløvsmønster på kragen, og en tilpasset tyrolerhatt: «Er ikke all blomstring og ethvert ekte arbeid betinget av å være rotfestet i hjemlig jord?» spurte han med tanke på læren om Blut und Boden (= blod og jord). Da hans kjærlighetsforhold til Hannah Arendt var på sitt mest stormfulle i 1920-årene, anbefalte han henne som lindring å lese bøker av helten hans, Hamsun.[6]

For Heidegger var tysk kultur i kamp mot moderniteten en kamp gjennom tusen år, fra antikkens Athen til Hitlers Tyskland. Han sa til sin kollega Karl Jaspers at han ønsket den Führer zu führen (= å føre Føreren), dvs føre ham til den autentiske livserkjennelsen i Heideggers ånd. Han forsøkte å arrangere et møte med Hitler, men det ble aldri noe av. Jaspers spurte ham en gang hvordan en mann så grov som Hitler kunne regjere Tyskland. Heidegger svarte: «Kultur er ikke så viktig. Se bare på hans vakre hender.» Det var nazismens innerste vesen at etikk ble trengt til side av estetikk. Det vi synes er vakkert, er sant; det heslige tilsvarende usant.[7] Hans og Jaspers' vennskap endte brått, etter at Heidegger fratok kollegaen hans tro på filosofers moralske godhet, da han avla Jaspers et besøk der han sørget for å være uforskammet mot Jaspers' jødiske kone.[8]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.denstoredanske.dk/Samfund,_jura_og_politik/Filosofi/Filosofi_i_1800-_og_1900-t./Martin_Heidegger?highlight=martin%20heidegger
  2. ^ http://snl.no/Martin_Heidegger
  3. ^ Nils Gilje: Heideggers filosofi og den tyske nasjonalsosialismen [1]
  4. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 122-4), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5
  5. ^ Elizabeth Young-Bruehl: For love of the world (s. 108), Yale university press, 1982, ISBN 0-300-02660-9
  6. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 122-3)
  7. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 123-4)
  8. ^ Elizabeth Young-Bruehl: For love of the world (s. 109)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • www.heidegger.org Martin Heidegger web site von Burghard Heidegger. Biographisches, Aktuelles, Informationen zu: Meßkircher-Martin-Heidegger-Stiftung, Martin-Heidegger-Gesellschaft e.V., Martin-Heidegger-Forschungsgruppe.
  • www.martin-heidegger.org Martin Heidegger -- Resources Web Page von Daniel Fidel Ferrer. Biographisches und Bibliographisches, Ressourcen, Forschungsinitiativen (auf Englisch).
  • Materialien zu Sein und Zeit bei philosophisches-lesen.de