René Descartes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app kivio.pngUencyklopedisk: Denne artikkelen er etter noens mening ikke i samsvar med Wikipedias regler for hvordan artikler bør se ut. Dette kan løses på flere måter:
René Descartes
René Descartes' signatur
René Descartes
Født 31. mars 1596
La Haye en Touraine, Frankrike
Død 11. februar 1650 (53 år)
Stockholm, Sverige
Æra 1600-tallets filosofi
Region Romersk-katolsk
Tradisjon Rasjonalismen
Hovedinteresser Metafysikk, Erkjennelsesteori, Matematikk

René Descartes (latinif. Cartesius) (født 31. mars 1596 i La Haye en Touraine (nå Descartes) i Frankrike, død 11. februar 1650 i Stockholm i Sverige) var en fransk filosof og matematiker.

Descartes kalles noen ganger grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han rangeres som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene, og er og var allerede i sin samtid en inspirasjonkilde for andre filosofer. Det mest berømte utsagnet hans er «Cogito ergo sum» (fransk: «Je pense, donc je suis»; norsk: Jeg tenker, derfor er jeg), som finnes i §7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden (fr. Discours de la méthode). Han var den første som tok i bruk projisering av punkter i planet på en x- og y-akse, noe som nå er kjent som det kartesiske koordinatsystemet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Descartes (til høyre) i samtale med dronning Christina av Sverige.

René Descartes ble født i Frankrike i 1596. I 1604 sendte Descartes' far ham til det kongelige kollegium i den lille byen La Flèche, nord for Touraine. Dette var grunnlagt av Henrik IV av Frankrike og ble ledet av jesuittene. La Flèche ble en av de fornemste skolene i Europa og her ble Descartes frem til 1612. De siste årene studerte han logikk, filosofi og matematikk. Deretter avla han eksamen i juss i Poitiers. Som student så han at mange av argumentene som ble brukt av de ulike autoritetene han studerte, var ugyldige, og ofte visste han ikke hva han skulle tro. Han forteller selv at han gikk inn i hæren for å fullføre utdannelsen sin.

Descartes reiste vidt omkring i Europa som soldat, men opplevde ikke krigshandlinger. Reisene lærte ham at menneskenes verden var enda mer mangfoldig og full av motsetninger enn bøkenes verden. Han ble besatt av spørsmålet om det var noe vi kunne være sikre på, noe vi kunne vite med sikkerhet.

Descartes slo seg ned i Holland som var det land i Europa med best utviklet ytringsfrihet, og her begynte han å undersøke grunnlaget for menneskets tenkning, undersøkelser knyttet til filosofi, matematikk og vitenskap.

I sine siste 20 år, fra 1629 til 1649, skrev han en rekke fremragende arbeider. Innen filosofien var det særlig to som fikk stor betydning: "Om metoden fra 1637, og Meditasjoner fra 1641. Descartes var en av de første vitenskapsmenn som utga arbeidene sine på sitt eget språk, fransk. Han utga forøvrig også flere latinske arbeider, bl a Principia philosophiae (1644). Dette verket kom ut i en fransk oversettelse i 1647 med et forord rettet til dronning Christina av Sverige.

I 1649 inviterte dronning Christina av Sverige ham til Stockholm som sin lærer i filosofi. Det heter seg at vinterklimaet og tidlige undervisningstimer ved slottet i Stockholm gikk ut over filosofens helse. Uansett utviklet han lungebetennelse og døde i Stockholm i 1650. Descartes ble også gravlagt der, men kroppen ble senere overført til Paris. Ikke lenge etter hans død konverterte dronning Christina til katolisismen, og abdiserte fra sin posisjon som dronning i det lutherske Sverige.

Hodeskallen som ligger sammen med levningene i kirken i Saint-Germain-des-Prés i Paris, er nesten helt sikkert ikke Descartes'. Det er trolig at en kaptein i den svenske vaktstyrken som var tilstede da levningene ble gravet opp, fjernet hodeskallen og erstattet den med en annen. Hodeskallen ble solgt flere ganger før den til slutt ble plassert i Musée de l'Homme i Palais de Chaillot.

Analytisk geometri[rediger | rediger kilde]

Descartes var et matematisk geni og oppfant den nye grenen innen matematikken som består i å anvende algebrageometri, kjent som analytisk geometri. Denne grenen oppfant Descartes i 1637. Grunnlaget for analytisk geometri er ideen om at et punkt i rommet kan bestemmes ved tall som angir dets posisjon.

Descartes anvendte algebra på geometrien, men ikke bare ved å bruke algebra for å bestemme dimensjonene i de geometriske figurene, men også når han gjenga linjer og kurver i ligninger.

Grafen ble også oppfunnet av ham. De to aksene i grafen er oppkalt etter ham: De er kalt cartesiske koordinater, og adjektivet cartesisk er utledet av hans navn.

Utvikling av den moderne vitenskap[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Descartes var fascinert av matematikkens innlysende og sikre sannheter. Og han begynte å lure på om det som gav matematikken dens sikkerhet, var noe som kunne overføres og anvendes på andre kunnskapsområder. Men enda viktigere var det at vi ville ha funnet en metode til å få sikker kunnskap om verden, en metode som kunne danne grunnlag for utviklingen av vitenskapen i den moderne betydningen av ordet.

Descartes' konklusjon var at matematikkens sikkerhet berodde på følgende grunner: Matematiske bevis begynte fra et minimalt antall premisser av størst mulig enkelhet; en enkelhet så grunnleggende og innlysende at det var umulig å tvile på den, for eksempel at en rett linje er den korteste vei mellom to punkter.

Bevisføringen ble deretter foretatt deduktivt ved ett logisk skritt av gangen, hvor hvert enkelt trinn var ugjendrivelig og vanligvis meget enkelt og innlysende. Og det som begeistret alle som ble betatt av matematikken, var at hvis man kun beveget seg gjennom enkle og innlysende slutninger fra premisser som også var enkle og innlysende, ville man komme frem til konklusjoner som ikke var enkle i det hele tatt, og slett ikke innlysende.

Verdener av uforutsette oppdagelser begynte å åpne seg, mange av dem var forbløffende. Mange hadde stor praktisk nytteverdi, og alle var sanne. Og det syntes ikke å være noen ende på alle disse uoppdagede verdenene: Matematikerne ville alltid åpne for det nye og uventede, slik Descartes hadde gjort.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Cartesisk tvil[rediger | rediger kilde]

Descartes i arbeid

Descartes spurte om det ville være mulig å anvende nettopp denne metoden på ikke-matematisk kunnskap. Hvis vi kan finne noen utsagn utenfor matematikken som det ikke er mulig å tvile på, kan vi bruke dem som premisser i en deduktiv argumentasjon, og således må alt det vi kan dedusere logisk fra dem være sant.

Dette fører til et metodisk grunnlag for en kunnskap som man kan stole hundre prosent på. Men finnes det slike premisser? Eller er det slik – som mange på Descartes' tid hevdet – at det ikke er mulig å ha sikker viten utenfor matematikken og logikken?

I sin jakt på sikre premisser det ikke var mulig å tvile på, beveget Descartes seg gjennom tre stadier. For det første drøftet han den direkte og umiddelbare sanseerfaring. Hvis man ser direkte på et kirkespir eller et tre med grener som bøyer seg i vannet, kan man da stole på det sansene forteller en? Dessverre, undersøker man saken nærmere, viser det seg direkte sanseiakttagelse ofte bedrar oss. Kirkespiret som skinner gyllent i ettermiddagssolen og som gløder rødt i solnedgangen, ser grått ut resten av tiden. Grenen som synes å bøye seg idet den treffer vannflaten, viser seg å være rett når man løfter den opp av vannet.

Descartes konkluderte dermed med at han aldri kunne være sikker på at tingene virkelig er slik de fremstod for ham, uansett hvor direkte han så på dem, og uansett hvor konsentrert og oppmerksom han var.

En ond ånd[rediger | rediger kilde]

Dette fører oss til neste nivå i Descartes' drøftelser. Han forteller at han ofte hadde vært absolutt sikker på at han hadde gjort et eller annet, for deretter å våkne opp og oppdage at han bare hadde drømt. Av og til hadde han drømt om hendelser som skjedde i hverdagen: Han hadde drømt at han satt og leste ved bordet i arbeidsværelset, mens han i virkeligheten hadde ligget i sengen.

Hvordan kunne han være sikker på at han ikke drømte akkurat nå? Det virket som om han aldri kunne være absolutt sikker på at han ikke drømte, hadde hallusinasjoner eller noe lignende.

På dette kritiske punktet i sin jakt på sikkerhet gikk Descartes enda lenger, og dette er tredje stadium. la oss anta, sa han, at alle mine feil og illusjoner skyldes at det eksisterer en høyere ånd, hvis eneste mål er å bedra meg: En ånd som har overmenneskelig makt over meg og kan få meg til å sove og drømme at jeg er våken, eller gjøre det slik at alt det jeg ser på, ser ut som noe annet, eller få meg til å tro at to pluss to er lik fem. Finnes det i det hele tatt noe som selv ikke en slik ond ånd ikke kan bedra meg med?

Descartes kommer frem til at det finnes noe slikt, nemlig at det som fremtrer i en bevissthet, er, uansett hva det er. Descartes mener at man kan alltid trekke gale slutninger på grunnlag av dem – man kan anta at man sitter ved peisen selv om det i virkeligheten ikke finnes noen peis, og man ligger og drømmer i sengen, og allikevel er det at en antar at en sitter ved peisen, et ugjendrivelig faktum.

Det eneste man i dette og ethvert annet tilfelle kan være absolutt sikker på, er at man har den erfaringen man har. Og fra dette kan man foreta visse slutninger med absolutt sikkerhet.

Descartes sier: Først og fremst betyr det at jeg vet at jeg er et vesen som eksisterer. Det kan være at jeg ikke kjenner min egen natur, og jeg kan ha feil oppfatninger om hva den er, men at jeg eksisterer, kan jeg ikke tvile på. Og hva mer er, jeg vet med absolutt sikkerhet at jeg er et vesen som i det minste har bevisste erfaringer, de konkrete, bevisste erfaringer jeg har.

Descartes bakte denne konklusjonen inn i et latinsk utrykk som er blitt meget berømt : Cogito ergo sum, vanligvis oversatt noe upresist med «Jeg tenker, altså er jeg».

Jakten på sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Følgelig fant Descartes at det finnes fenomener utenfor matematikken og logikken, fenomener i den faktiske verden, som han kunne ha absolutt sikker viten om. Men han spør om det er noe han kan slutte fra disse fenomene med den samme grad av sikkerhet?

På dette stadiet benytter Descartes seg av en ny versjon av Det ontologiske gudsbeviset. Jeg vet at jeg selv, sier han, er et meget ufullkomment vesen, flyktig, forgjengelig og endelig, og likevel har jeg i min bevissthet et begrep om et uendelig vesen, evig og udødelig og på alle måter fullkomment. Og det er umulig at noe kan være i stand til å skape noe større enn seg selv, ressonerer han. Derfor må dette fullkomne vesen eksistere, og det må ha gitt meg en bevissthet om seg selv, på samme måte som en håndverkers signatur finnes på dennes produkter.

Descartes utleder følgende: «Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke som den onde ånden, bedra meg. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan»

Rasjonalismens fødsel[rediger | rediger kilde]

René Descartes fikk malt portrettet sitt flere ganger i løpet av livet. Dette maleriet er en kopi av den flamske kunstneren Frans Hals` portrett av Descartes. Imidlertid er det så å si sikkert at Descartes aldri satt modell for Hals.

Denne konklusjonen ble utgangspunktet for den filosofiske retningen som kalles rasjonalismen og som baserer seg på troen på at vi får vår kunnskap om verden ved å bruke fornuften, og at det sansene sier oss, er fundamentalt upålitelig, at det snarere er en kilde til feil enn til kunnskap.

Rasjonalismen har siden vært en av de sentrale tradisjonene i Vestens filosofi. Den hadde sin glansperiode på 1600- og 1700-tallet, og i tillegg til Descartes var dens mest betydelige representanter Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz.

Det var få filosofer etter Descartes som trodde at guds eksistens ikke kunne være gjenstand for tvil. Men på noen områder ble han grunnleggende for tenkningen i Vesten. Hans tro på vitenskapelige oppdagelsers logikk, som krevde at man tok utgangspunkt i ugjendrivelige fakta og utledet logiske konsekvenser fra disse fakta i deduktive slutningskjeder, ble grunnleggende for vitenskapen i Vesten.

Tenkere som kom etter ham, trodde stort sett at kontrollert og disiplinert observasjon – og derfor bruk av sansene – spilte en nødvendig rolle i etableringen av ugjendrivelige fakta. Men de trodde allikevel at Descartes`metode i hovedssak var riktig: Man må starte med pålitelige fakta for så å anvende logikken på disse fakta, dernest er det avgjørende at man ikke lar seg påvirke av noe som kan være gjenstand for tvil, uansett hvor ubetydelig denne tvilen kan være.

Descartes overbeviste folk om at denne metoden muliggjorde en matematisk basert vitenskap som kunne gi mennesket en pålitelig kunnskap om verden, og at det var den eneste måten man kunne få sikker kunnskap om verden på.

Ånd og materie[rediger | rediger kilde]

Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie.

Han oppfatter menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjekter selv, består av materielle objekter som de observerer. Denne delingen av naturen i to enheter; ånd og materie, subjekt og objekt, ble en del av den måten Vestens mennesker betraktet verden på. Fremdeles kaller filosofer dette for den «cartesiske dualismen».

Mellom Descartes og det 20. århundre var det få filosofer som avvek fra den; Baruch de Spinoza og Arthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det 20. århundre at en annen tenkemåte ble utbredt, og selv i det 21. århundre finnes det ledende filosofer som holder fast ved den.

Descartes var avgjørende, viktigere enn Francis Bacon og Galileo når det gjaldt å overbevise menneskene i Vesten om at det var mulig å få sikker kunnskap om verden. For å få det, var det nødvendig å følge den rette metoden, og om man gjorde det, kunne man bygge opp en sikker, pålitelig kunnskap.

Det var han som mer enn noen annen «solgte» vitenskapen til det utdannede, vestlige mennesket. Og det var stort sett under hans innflytelse at jakten på sikkerhet kom til å dominere den intellektuelle aktiviteten i Vesten, og at metodedrøftelser ble avgjørende i denne jakten. Selv var han av den oppfatning at det ikke var sikker kunnskap om verden han ga oss, men metoden som viste oss hvordan vi kunne få den.

Det grunnleggende spørsmålet for de første filosofene var gjerne: «Hva eksisterer?» eller «Hva består verden av?». Sokrates hadde erstattet dette med et annet spørsmål: «Hvordan bør vi leve?» Slike og lignende spørsmål dominerte filosofien i mange hundre år. Så kom Descartes og erstattet det med et nytt «Hva kan jeg vite?»

Dette satte epistemologien, det vil si erkjennelsesteorien, i sentrum for den filosofiske refleksjonen, og her befant debatten seg i tre hundre år, så lenge at filosofer kom til å oppfatte filosofi først og fremst som epistemologi.

Metodisk tvil[rediger | rediger kilde]

«Den metodiske tvil» var en metode Descartes benyttet for å få et sikkert fundament for sine oppfatninger. Han bestemte seg for at han ikke ville la daglige problemer og utfordringer spille noen rolle overfor tvilen. Hvis han skulle gå rundt og tvile på om det som sto på spisebordet var mat, kunne det bli vanskelig å overleve. Derfor ville han bare tvile på de store og viktige tingene i livet, men ellers leve så normalt som mulig.

Han begynte å stille spørsmål om de tingene vi ser rundt oss og som vi er sikre på. Tenk hvis alt var innbilning! Ja, hva med ham selv? Hva med troen på Gud? Fantes det egentlig noe man ikke kunne tvile på?

For han begynte å tenke på hva slags tanker som mest sannsynlig ikke var innbilninger. Han fant ut at han kunne stille fire krav til dem:

1) De måtte være klare og tydelige. Tanken på engler er ikke klar og tydelig, for eksempel. Hvis vi tenker på engler, så tenker vi ofte på noe vi har sett på bilde, men det kan jo nettopp være en innbilning at de ser slik ut, og dermed kan vi ikke vite om de finnes i det hele tatt. Men hva med et lønnetre? Kan det være innbilning? Ja, det finnes jo så mange av dem, tror vi, og dermed blir ikke tanken så veldig klar og tydelig.

2) Tanken måtte deles opp i så mange små og enkle deler som mulig. Et lønnetre er en stor ting på alle måter, men et lønneblad er mindre. Men dessverre så kan fortsatt lønnebladet være innbilning.

3) Begynn med de tankene som virker mest kjent og har med kjente ting å gjøre. Det er enklere å få klare ideer om et lønnetre enn om et ibenholttre hvis man bor her i nord.

4) Når tankene skal settes sammen igjen, så må alle muligheter sjekkes slik at ingen mulige innbilninger blir igjen.

Nå var det ikke lønnetrær Descartes hadde i tankene med sine fire krav – selv om det her er brukt som eksempel.

Descartes fant ut at alt unntatt én eneste ting kunne betviles. Det som ingen kunne innbille ham, var at han tenkte. De tankene han hadde kunne være innbilning, men ikke det at han faktisk tenkte.

Jeg tenker, altså er jeg[rediger | rediger kilde]

Descartes søkte etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke. For å finne en slik metode mente han at det var best å begynne med å tvile på alt, og så skritt for skritt komme frem til hva det er umulig å tvile på. Det handler om den grunnleggende tvilen til Descartes som innebærer å tvile på alt en sanser, altså om en er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger som 2+2=4. Han begynner derfor også å tvile på sin egen eksistens. Hvordan kan han vite at han finnes? Han svarer på det med at han ikke kan tvile på tvilen selv, noe som gjør at det finnes tvil. Finnes det tvil, må det være noen som tviler. Å tvile er å tenke. Altså vet han at han tenker, og for å tenke må han finnes. Dermed kom den setningen som er blitt en av filosofiens mest kjente setninger. «Cogito, ergo sum»: «Jeg tenker, altså er jeg»

Hva med Gud?[rediger | rediger kilde]

Men dermed var han i gang med å bygge opp en filosofisk bygning. Den neste tingen Descartes mente at han ikke behøvde å tvile på når han nå ikke lenger trengte å tvile på seg selv og sin evne til å tenke. Det han tenkte på var godhet. Han hadde en klar og tydelig idé om godhet, og når han delte den opp, sjekket det han kjente godt, så følte han seg sikrere og sikrere på at godhet var noe som fantes. Han hadde en tanke om noe godt, og selv om det kunne være innbilning, så var det nokså vanskelig å tro. For han mente at han kunne tenke seg noe uendelig godt, og hvis han gjorde det, så måtte jo tanken komme fra et sted. Den kunne være innbilning, men han tvilte veldig på at han som ikke var så veldig god kunne komme på en slik idé av seg selv. Det samme måtte gjelde alle andre. Dessuten kunne jo de være innbilning.

Det kunne være en ond ånd, selv om slikt også godt er noe man kan tvile på, og Descartes hadde ikke truffet noen, men noe måtte være skyldig hvis alt han kunne tenke seg var innbilning. Men var det sannsynlig at en ond ånd, hvis den fantes, ønsket å forvirre ham så totalt? Ja, en ond ånd kunne nok forvirre mye, men å forvirre med tanken om noe uendelig godt, det syntes Descartes virket altfor lett å tvile på.

Da var det utrolig mye lettere å tenke seg at Gud, som måtte være uendelig god, hvis Han fantes, hadde sendt Descartes tanken om sin uendelige godhet.

Tingene rundt - ting med utstrekning[rediger | rediger kilde]

Men hvis Gud nå fantes, så ble ting mye enklere. For da måtte jo Descartes kunne tenke seg at alt det Gud hadde skapt var godt, slik Bibelen fortalte. Og når Descartes tenkte på de tingene, så var det jo ingen grunn til å tvile på dem lenger.

Altså kunne han begynne å tro på at tingene rundt ham fantes – ikke bare når han trengte å spise dem eller kle seg med dem eller noe slikt – men når han filosoferte. Det kanskje vanskeligste for Descartes var å se hvordan hans tenkende person kunne ha en kropp. I virkeligheten er det jo ikke så vanskelig, men hvis vi tenker etter, så blir det ofte vanskelig å se hvordan personligheten skal ha plass i en kropp. Hvor er den? I hjernen, vil mange svare, men for Descartes var spørsmålet altså stilt på hodet. Hvordan kan min personlighet, mine tanker få plass i en kropp. Jeg og tankene mine har jo ingen utstrekning, men det har kroppen.

Descartes svar var at en liten del av hjernen, som han kalte konglekjertelen, var stedet der den tenkende personligheten og den utstrakte kroppen hang sammen. Det svaret var nok ikke så vellykket i ettertiden, for den forbindelsen er det svært få som har trodd på.

Hva er så Descartes bidrag til filosofien? Han var den første etter antikken som forsøkte å stille spørsmål ved hvordan tingene henger sammen. I middelalderen hadde det vært vanlig å lese hva andre tenkere hadde tenkt før og så bygge videre på det. Det var få som stilte spørsmål ved de viktige tingene i livet, og det var få som forsøkte å skape sine egne tanker om hvordan ting hang sammen.

Descartes fire krav er også et viktig bidrag. For oss som lever 350 år etter kan det virke nokså selvsagt og pirkete. Men det er kanskje fordi vi i liten grad tenker etter hvordan vi mener at tingene henger sammen og fordi vi ikke har levd i en tid hvor man skulle godta og ikke stille mange spørsmål. Descartes stilte krav om at den som vil være filosof må gå vitenskapelig til verks. Slik Descartes hadde gjort i matematikken da han blant annet skapte koordinatsystemet de fleste av oss kjenner fra skolen, slik hadde han også gått til verks da han skulle finne ut hvordan de viktige tingene i livet hang sammen. Han leste ikke i en bok. Han undersøkte saken selv, og resultatene skrev han ned i flere bøker, slik at andre kunne følge hans tanker.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

Den lille Descartesøya i Adélie Land i Antarktis er kalt opp etter Descartes.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Meditationes de Prima Philosophia
  • 1618. Compendium Musica (Kompendiet Musica).
  • 1628. Regulae ad directionem ingenii (Regler for sinnets retning).
  • 1637. Discours de la Méthode (Diskurs om metoden). En introduksjon til Dioptrique, Des Météores og La Géométrie. Skrevet på fransk til et bredere publikum.
  • 1637. La Géométrie (Geometrien).
  • 1641. Meditationes de Prima Philosophia (Tanker om den første filosofi), på Latin, også kjent som Metaphysical Meditations (Metafysiske Meditasjoner). Inkluderer seks protester og motsvar. En andreutgave ble utgitt året etter og inkluderte ytterligere én protest og ét motsvar, samt et Brev til Dinet.
  • 1644. Principia philosophiae/Les Principes de la philosophie (Filosofiens prinsipper), ment for studenter.
  • 1646. Epitaphe.
  • 1647. Notae in programma.
  • 1647. La description du corps humain (Beskrivelsen av menneskekroppen).
  • 1648. Samtaler med Burman.
  • 1649. Les Passions de l'âme. Dedikert til prinsesse Elisabeth av Bøhmen.
  • 1664. Traité du monde et de la lumière. Utgitt posthumt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Stanford Encyclopedia of Philosophy[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: René Descartes – sitater
Commons Commons: René Descartes – bilder, video eller lyd