Etikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».

Etikk er den norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken kan grovt sett deles inn i fire grener: metaetikk, normativ etikk, deskriptiv etikk og anvendt etikk.

Metaetikk[rediger | rediger kilde]

Aristoteles var en viktig metaetiker. Med moderne filosofisk begrepsbruk vil han omtales som en kognitivist

Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes.

Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral.

Non-kognitivisme[rediger | rediger kilde]

Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn.[1]

Non-kogntitivisme har to kjennetegn:[1]

  1. Faktaspørsmål er vesensforskjellig fra spørsmål som har med vurderinger av verdier å gjøre.
  2. Å felle en moralsk dom er å gjøre en vurdering, mer presist: det er å uttrykke en følelse eller en holdning.

Kognitivisme[rediger | rediger kilde]

Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist.

Relativ moral[rediger | rediger kilde]

Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen.

Absolutt moral[rediger | rediger kilde]

En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier.

Normativ etikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Normativ etikk

Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i trehoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk.

Konsekvensetikk[rediger | rediger kilde]

Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan derfor mene at å lyve kan være riktig fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes ut i fra hver enkelt situasjon.

Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling.[2]

Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne ut om den er rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet.

Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet.

Utilitarisme[rediger | rediger kilde]

Jeremy Bentham, utilitarismens far

Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas.

Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.[2]

John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.»[3] Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten).

Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person.

Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede».

Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.

Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi.

Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. De fleste vil mene at det er umoralsk å «rette baker for smed».

Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene.

Pliktetikk[rediger | rediger kilde]

Den tyske filosofen Immanuel Kant var en typisk pliktetiker

Pliktetikken (deontologi) fokuserer på selve handlingen.

Pliktetikeren må ta utgangspunkt i moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran. Det er ikke rom for å vurdere enkelte situasjoner. Godtar man én hvit løgn, godtar man i prinsippet alle løgner. Pliktetikken er skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs.

De fleste situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning

En formulering av Immanuel Kants kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes utelukkende som et middel, men behandles som et mål i seg selv. Dette er et viktig prinsipp i pliktetikken. Pliktetikken kan bli firkantet og lite anvendelig. En stor svakhet er at den ikke passer i alle situasjoner.

Sinnelagsetikk[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Sinnelagsetikk (eller holdningsetikk) fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som må ut i fra egne tanker, vilje, og følelser vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser.

Dydsetikk[rediger | rediger kilde]

Dydsetikken (eller dygdsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken.

Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger.[4]

Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv.

Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen.[4]

Anvendt etikk[rediger | rediger kilde]

Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak, som for eksempel abort, kloning eller prostitusjon.

Deduktivisme[rediger | rediger kilde]

En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksempel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut i fra denne teorien.[5]

Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker.[5]

Kontekstualisme[rediger | rediger kilde]

Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger.

Koherens[rediger | rediger kilde]

Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten».

Andre etiske teorier[rediger | rediger kilde]

Hvem bør tjene på en handling: egoisme vs. altruisme[rediger | rediger kilde]

Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. Buddha, Mor Teresa og Jesus trekkes gjerne frem som altruistiske idealer.

Verken egoisme eller altruisme[rediger | rediger kilde]

I etiske systemer som utilitarismen oppløser man denne dualiteten til en mellomting fra et nøytralt standpunkt. Her kalkulerer man utilitet, eller lykke/nytte, helt uavhengig av hvem som utfører handlingen, d.v.s. alle mennesker teller likt i kalkylen. Altså den som utfører handlingen har ingen forrang som i egoismen, men er heller ikke selvoverseende slik som i altruismen. Praktiske utilitarister har derimot gjerne en praktisk tilnærming hvor en viktig faktor er at man kjenner seg selv og egne preferanser bedre enn noen andre. Dermed vil man effektivt kunne dekke egne behov, uten at det betyr at det har en større verdi å øke ens egen lykke fremfor andres.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Johansen, side 4
  2. ^ a b Saugstad, side 42
  3. ^ Mill, side 9-10
  4. ^ a b Saugstad, side 43
  5. ^ a b Pettersen, side 141-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arne Johan Vetlesen hva er etikk, 2007 ISBN 9788215007922
  • Kjell Eyvind Johansen og Arne Johan Vetlesen Innføring i etikk, 2000 ISBN 9788200129936
  • Johansen, Kjell Eyvind (2006). «Metaetikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4. 
  • Mill, John Stuart (1863). Utilitarianism (engelsk). London: Parker, Son, and Bourn. 
  • Pettersen, Tove (2006). «Anvendt etikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4. 
  • Saugstad, Jens (2006). «Normativ etikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4.