Johannes Reuchlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johannes Reuchlin

Johannes Reuchlin (22. februar 1455 i Pforzheim30. juni 1522 ved kurstedet Liebenzell) var en tysk humanist og filolog som også bidro til gjennomføringen av reformasjonen i Tyskland. Han betraktes som grunnleggeren av den klassiske filologi i Tyskland. Foruten gresk og latin studerte han ivrig også hebraisk og bidro så vel med sin personlige undervisning som ved utgivelsen av språkvitenskapelige verker til å utber kjennskap til alle de tre språkene.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Johannes Reuchlin ble født ved Pforzheim i Schwarzwald i 1455 hvor hans far arbeidet ved det dominikanske klosteret. Han forble glad i sin hjemby, og tilskrev Pforzheim som grunnen for hans hang til litteraturen. Det var her han begynte sine latinstudier på klosterskolen, og i 1470 var han en kort tid i Freiberg, men universitet synes å ha lært ham lite.

Reuchlins karriere som akademiker synes å ha begynt nærmest ved et uhell; han fikk en posisjon ved husholdningen til Karl I, markgreve av Baden, som hoffsanger ettersom han hadde en slik vakker røst, og kort tid etter ble han valgt til å følge unge Frederick, den tredje sønnen av greven, grunnet sine latinkunnskaper, til Universitet i Paris. Frederick var forutbestemt en karriere i kirken. Den nye forbindelsen varte ikke lenge, men det satte kursen for Reuchlins liv. Han begynte nå å lære seg gresk som det hadde blitt undervist i Paris siden 1470, og han ble snart lederen for de parisiske realistene. Da han ble tvunget til å forlate Paris sammen med grevens sønn, dro han til Universitet i Basel i 1474 hvor han kunne fortsette sine klassiske studier og han begynte selv å holde forelesninger. Han utga et latinsk leksikon, Breviloquus sive dictionarium singulas voces latinas breviter explicans, ble filosofie magister 1477 og begynte selv å forelese i gresk.

Han fikk kritikk for dette og forlot Basel. Først dro han til Paris og deretter videre til Orléans. Her han studerte juridikum og fortsatte med disse studiene i Poitiers hvor han ble juris licentiat. Han dro tilbake til sin hjemby i 1481 og begynte å arbeide som advokat i Tübingen. På samme tid ble han juris doktor og tok opp igjen sine forelesninger på gresk.

Reuchlin adles[rediger | rediger kilde]

Reuchlins våpenskjold

Greve Eberhard I av Württemberg ansatte ham som sin privatsekretær og i denne posisjonen fulgte han greven til Roma i 1492 for å delta i en audiens hos pave Sixtus IV. Der vakte han grekernes forbauselse gjennom sine kunnskaper i gresk og i henhold til de skikkene som var på den gangen ble hans navn gjort greskklingende av hans venner i Roma til Capnion (Καπνίων), et tilnavn som Reuchlin siden benyttet som en form gjennomsiktig maske da han introduserte seg selv som en interlocutor (samtalepartner) i hans første betydelig verk De Verbo Mirifico.[1] På tilbakereisen fra Roma fikk han i Firenze lære å kjenne flere framstående humanister som var samlet rundt hoffet til Lorenzo de' Medici.

1484 ble Reuchlin assessor ved hoffretten i Stuttgart og ble benyttet av greve Eberhard for flere oppdrag ved andre hoff. Etter enda en reise til Italia fulgte han greven til keiser Fredrik III i Linz som han kom på god fot med. Keiseren viste ham heder og verdighet ved å opphøye ham til adelsstanden ved å gi ham tittelen pfalzgreve.

Fortsatte studier[rediger | rediger kilde]

Keiserens livlege introduserte ham for studier i hebraisk og Reuchlin begynte deretter med stor inspirasjon å studere Kabbala. Resultatet av disse studiene kom i 1494 i det før nevnte verket De verbo mirifico. Det var dette verket som for stor la grunnen for hans litterære omdømme.

På denne tiden var hebraisk og litteraturen de mest interessante emnene i Reuchlins studier. Han ble ikke bare Tysklands første grekist, men den første hebreist i hele renessansen. Som trespråklig lærd ble han ansett som den fremste innenfor hele humanismen.

Greve Eberhards død i 1496 fikk ham til å forlate Stuttgart og bega seg til Heidelberg hvor han skaffet seg en posisjon ved hoffet til kurfyrste Filip av Pfalz. I 1498 ble han sendt av kurfyrsten til Roma og han ble der hele året for sine klassiske studier.

I 1499 reiste han tilbake til Stuttgart og i 1502 ble han valgt til dommer ved den sveitsiske forbundsdomstolen, men da domstolen ble plassert i Augsburg forlot han sitt embete og egnet seg helt til advokatyrket og vitenskapelig arbeid. I 1506 utkom han banebrytende verk De rudimentis linguce hebraicce som han i forordet selv betegnet som «monumentum ære perennius».

Protest mot brenning av jødiske skrifter[rediger | rediger kilde]

Statue av Reuchlin ved slottskirken i Pforzheim

I 1510 ble Reuchlin innblandet i en langvarig strid i anledningen av den kristendøpte jøden Pfefferkorns fanatiske jødehat. Pfefferkorn hadde lagt fram et forslag at alle jødiske skrifter skulle brennes og han hadde fått keiser Maximilian I og dominikanermunkene i Köln på sin side. Reuchlin uttalte seg om forslaget og ble da utsatt for voldsomme angrep og forfølgelser fra de hatske dominikanernes side. Reuchlin viste seg først med svak unnfallenhet, men innledet siden en sterk polemikk. Han hadde innledet sammen med blant andre Ulrich von Hutten den såkalte «striden mot de uberømte menn» som ble utført med to brevsamlinger, Epistolae obscurorum virorum, som ble utgitt anonymt 1515-16.

Kjetterprosessen ble avgjort i 1514 til hans fordel, men ble tatt opp på nytt senere og i 1520 ble han dømt til «evig taushet».

De siste årene[rediger | rediger kilde]

I 1519 ble Stuttgart rammet av hungersnød, borgerkrig og pest. Fra november dette året og til våren 1521 tilbrakte Reuchlin som professor i hebraisk og gresk ved tildels i Ingolstadt, og delvis i Tübingen. Han hadde fått et høyt omdømme både som intellektuell og som menneske. Han berørte aldri direkte reformasjonens ideer, men gjennom sine grammatikalske studier og arbeid i gresk og hebraisk gagnet han i høy grad reformasjonens sak. Våren 1522 følte den aldrende lærd det nødvendig å besøke badene ved Liebenzell, og der ble han smittet med gulsott som også ble hans død. Hans navn innenfor filologien var da så stort at det var kun hans yngre samtidige, Erasmus av Rotterdam, som kunne ta opp arven.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Sergius sive capitis caput (1507), et satirisk lystspill
  • Der augenspiegel (1511)
  • Reuchlins svar på Pfefferkorns smedeskrift Handspiegel (1512)
  • De sju botssalmer med hebraisk tekst (1512)
  • De arte cabbalistica (1517)
  • De accentibus et orthographia Hebrceorum libri III (1518)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]