Enevelde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fredrik III fikk innført en forfatning i Danmark-Norge som er uten sidestykke i å gi statsoverhodet ubegrenset makt
Ludvig XIV av Frankrike ses ofte på som et symbol på eneveldig konge.

Eneveldet, eller det absolutte monarki, er en politisk doktrine der ubegrenset, sentralisert makt og absolutt suverenitet er gitt til en monark. Monarkens makt er altså ikke begrenset av noen annen makt, slik filosofen John Locke skulle komme til å gå inn for. Ludvig den 14., som styrte Frankrike fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet uttrykte det slik: «L'état, c'est moi» («Staten, det er meg»). Den første eneveldige konge i den vestlige statstradisjon, i juridisk forstand, var kong Fredrik III av Danmark og Norge, som innførte eneveldet ved statskupp i 1660; forfatningsendringen ble deretter bekreftet gjennom Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661 og i 1665 ytterligere formalisert og presisert i Kongeloven som er uten sidestykke i å gi Kongen ubegrenset makt.

Teori[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for utviklingen av tanken om et enevelde var middelalderens maktstruktur, hvor føydalismen var den rådende styreformen, og kongene fortsatt i den juridisk realiteten på relativt likefot med adelen. Kun Erkebiskopen i Rom, Paven, var suveren. Med dannelsen av en sentralisert administrasjon og en stående hær, økte monarkens makt i forhold til adelen.

Guddommelige rettigheter[rediger | rediger kilde]

Tidlige absolutister bygde kongens rett på å styre på guddommelig rett. Dette var tanken om eneveldet av Guds nåde. Blant disse var Jean Bodin. Tanken var at monarken kun sto til ansvar overfor Gud.

Thomas Hobbes[rediger | rediger kilde]

Hobbes hadde et mer verdslig utgangspunkt for sin teori om eneveldet. Han presenterte sine tanker i sitt politisk-filosofiske hovedverk, Leviathan. Her rettferdiggjør han staten generelt og eneveldet spesielt med utgangspunkt i overveielser omkring den såkalte naturtilstanden, det vil si den tilstanden man ville få «uten» noen overordnet myndighet. Mer presist rettferdiggjør han eksistensen av en slik myndighet ved forestillingen om en «frivillig» underordning, gjennom en samfunnskontrakt, med sikte på bedre å ivareta grunnleggende interesser, verdier og plikter.

Hobbes er ikke alene om en slik kontraktteori, men i motsetning til for eksempel John Locke, som ønsker maktdeling, går Hobbes altså inn for et enevelde. Troen på eneveldets fortrinn må imidlertid ikke blandes sammen med hans statsabsolutisme; læren om statens ubegrensede makt knyttes ikke til noen bestemt styreform, den gjelder for demokratiet og aristokratiet like mye som for monarkiet.

Det opplyste enevelde[rediger | rediger kilde]

Under opplysningstida oppsto tanken om det opplyste enevelde. Blant franske filosofer ble det argumentert for at bare en opplyst monark kunne gjennomføre progressive reformer for å begrense adelen og et reaksjonært presteskap.

Etter den franske og den amerikanske revolusjon vant gradvis tanken om folkesuverenitet fram på bekostning av eneveldet.

Eneveldet i Danmark-Norge[rediger | rediger kilde]

Eneveldet i Danmark-Norge ble innført under Frederik III i 1660 etter en serie politiske uroligheter i Danmark. Eneveldet besto for Norges vedkommende inntil 1814.

I Danmark besto eneveldet inntil det opphørte ved en fredelig revolusjon i 1848 etter Christian VIIIs død.