Sinnsfilosofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et frenologisk kart av hjernen. Frenologi var blant de første forsøk med å korrelere mentale funksjoner med spesifikke deler av hjernen.

Sinnsfilosofi eller bevissthetsfilosofi er grenen av filosofi som studerer sinnets natur, mental hendelse, mental funksjon, mental egenskap, bevissthet og deres relasjon til den fysiske kroppen. Sinn-kropproblemet, i.e. relasjonen mellom sinn og kropp, er hovedproblemet i sinnets filosofi, selv om det også er andre problemstillinger omkring sinnets natur som ikke involverer dets relasjon til den fysiske kroppen.[1]

Dualisme og monisme er de to hovedskolene for tenkning som forsøker å løse sinn-kropproblemet. Dualisme er posisjon at sinn og kropp er kategorisk adskilte fra hverandre. Det kan kan spores tilbake til Platon,[2] Aristoteles[3][4][5] og Sankhya og Yoga skolene i Hindu filosofi,[6], men det var mer presist formulert av René Descartes 1600-tallet.[7] Substansdualister hevder at sinnet er en uavhengig eksisterende substans, mens Eiendomsdualister hevder at sinnet er en gruppe av uavhengige egenskaper som har sin kilde fra kan ikke reduseres til hjernen, men at det ikke er en distinkt substans.[8]

Monisme er posisjonen at sinn og kropp ikke er ontologisk distinkte typeenheter. Dette synet ble først fremsatt i Vestens filosofi av Parmenides i det 5. århundre f. Kr. og ble senere utgreiet av det 17. århundrets rasjonalisten Baruch Spinoza.[9]

Fysikalister hevder at bare kunnskap postulert ved fysisk teori eksisterer, og at sinnet eventuelt vil bli forklart i termer av disse enhetene ettersom fysisk teori utvikles.

Idealister hevder at sinnet er alt som eksisterer og at den ytre verden enten er mental i seg selv eller en illusjon kreert av sinnet. Nøytralmonister fester seg til posisjonen at det finnes en annen form for nøytral substans og at både materie og sinn er egenskaper ved denne ukjente substansen. De mest vanlige monismer i det 20. og 21. århundre har alle vært varianter av fysikalisme; disse posisjonene omfatter behaviorisme, typeidentitetsteori, anomalmonisme og funksjonalisme.[10]

Mange moderne filosofer av sinnet adopterer enten en reduktiv eller non-reduktiv fysikalistisk posisjon, som hevder på ulike måter at sinnet ikke er adskilt fra kropp.[10] Disse tilnærmingene har vært spesielt innflytelsesrike i vitenskapene, spesielt i feltene sosiobiologi, datateknologi, utviklingspsykologi og de ulike neurovitenskapene.[11][12][13][14] Andre filosopher, inntar derimot en ikke-medisinsk stilling som utfordrer utsagnet at sinnet kun har fysikalsk natur. Reduktive medisinere hevder at alle mentale tilstander snart kan forklares ved vitenskapelig dokumenterte fysiologiske prosesser og tilstander.[15][16][17]

Non-reduktive fysikalister hevder at selv om hjernen er alt som er i sinnet, er predikat og vokabular brukt i mental beskrivelse og forklaring uerstattelige, og kan ikke reduseres til språk og forklaringer på lavere nivå av fysisk vitenskap.[18][19] Fortsatt neurovitenskapelig fremskritt har hjulpet til å klargjøre noe, men moderne filosofer av sinnet fortsetter å spørre hvordan de subjektive kvalitetene og de intensjonelle (aboutness) av mentale tilstander og egenskaper kan forklares i naturalistiske termer.[20][21]

Kropp-sjel-problemet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kropp-sjel-problemet

Kropp-sjel-problemet omhandler forklaringen av forholdet mellom bevisstheten, eller mentale prosesser, og kroppslige tilstander eller prosesser.[1] Ett av filosofenes mål er å forklare hvordan en påstått ikke-materiell bevissthet kan påvirke en materiell kropp og vice versa.

Våre sinnlige erfaringer beror på stimuli som "treffer" våre ulike sinnsorgan fra den ytre verden og disse stimuli forårsaker forandringer i vår mentale tilstand, hvilket i sluttendan får oss til å oppleve en såkalt "sensasjon", hvilket kan være behagelig eller ubehagelig. En persons vilje til å spise en pizza tenderer eksempelvis å få den personen til å røra sin kropp på et spesielt vis og i en spesiell retning for å få tilgang til det ønskede objektet. Spørsmålet er da hvordan det kan være mulig for bevisste erfaringer å oppstå fra en klump grå materie bestående kun av elektrokjemiske egenskaper.[10] Et lignende problem er hvordan man skal forklare hvordan noens "proposisjonelle attityder" kan få den personens nevroner til å sette igang og muskler til å tekke seg sammen på eksakt riktig måte. Disse er en del av spørsmålene som kunnskapsteoretikere og bevissthetsfilosofer har syslet med siden René Descartes og kanskje før ham.[7]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kim, J. (1995). Honderich, Ted, red. Problems in the Philosophy of Mind. Oxford Companion to Philosophy. Oxford: Oxford University Press. 
  2. ^ Plato (1995). E.A. Duke, W.F. Hicken, W.S.M. Nicoll, D.B. Robinson, J.C.G. Strachan, red. Phaedo. Clarendon Press. 
  3. ^ Robinson, H. (1983): ‘Aristotelian dualism’, Oxford Studies in Ancient Philosophy 1, 123–44.
  4. ^ Nussbaum, M. C. (1984): ‘Aristotelian dualism’, Oxford Studies in Ancient Philosophy, 2, 197–207.
  5. ^ Nussbaum, M. C. and Rorty, A. O. (1992): Essays on Aristotle's De Anima, Clarendon Press, Oxford.
  6. ^ Sri Swami Sivananda. «Sankhya:Hindu philosophy: The Sankhya». 
  7. ^ a b Descartes, René. Discourse on Method and Meditations on First Philosophy. Hacket Publishing Company. ISBN 0-87220-421-9. 
  8. ^ Hart, W.D. (1996) "Dualism", in Samuel Guttenplan (org) A Companion to the Philosophy of Mind, Blackwell, Oxford, 265-7.
  9. ^ Spinoza, Baruch (1670) Tractatus Theologico-Politicus (A Theologico-Political Treatise).
  10. ^ a b c Kim, J., "Mind-Body Problem", Oxford Companion to Philosophy. Ted Honderich (ed.). Oxford:Oxford University Press. 1995.
  11. ^ Pinel, J. Psychobiology, (1990) Prentice Hall, Inc. ISBN 88-15-07174-1
  12. ^ LeDoux, J. (2002) The Synaptic Self: How Our Brains Become Who We Are, New York:Viking Penguin. ISBN 88-7078-795-8
  13. ^ Russell, S. and Norvig, P. Artificial Intelligence: A Modern Approach, New Jersey:Prentice Hall. ISBN 0-13-103805-2
  14. ^ Dawkins, R. The Selfish Gene (1976) Oxford:Oxford University Press. ISBN
  15. ^ Churchland, Patricia (1986). Neurophilosophy: Toward a Unified Science of the Mind-Brain. MIT Press. ISBN 0-262-03116-7. 
  16. ^ Churchland, Paul (1981). «Eliminative Materialism and the Propositional Attitudes». Journal of Philosophy, s. 67–90. 
  17. ^ Smart, J.J.C. (1956). «Sensations and Brain Processes». Philosophical Review. 
  18. ^ Donald Davidson (1980). Essays on Actions and Events. Oxford University Press. ISBN 0-19-924627-0. 
  19. ^ Putnam, Hilary (1967). "Psychological Predicates", in W. H. Capitan and D. D. Merrill, eds., Art, Mind and Religion (Pittsburgh: University of Pittsburgh Press.
  20. ^ Dennett, Daniel (1998). The intentional stance. Cambridge, Mass.: MIT Press. ISBN 0-262-54053-3. 
  21. ^ Searle, John (2001). Intentionality. A Paper on the Philosophy of Mind. Frankfurt a. M.: Nachdr. Suhrkamp. ISBN 3-518-28556-4. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]