Den vitenskapelige revolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det ikoniske frontstykket til Rudolfinische Tafeln («Rudolfinetabellene»), latin Tabulae Rudolphinae av Johannes Kepler som feirer tidligere tider store astronomer: Hipparchos, Ptolemaios, Kopernikus, og mest framtredende Tycho Brahe.

Den vitenskapelige revolusjonen er en betegnelse på den store endringen innen tenkning i løpet av 1500- og 1600-tallet. Overgangen var så radikal at den gjerne omtales som en revolusjon.

Dette var et paradigmeskifte, der mange viktige forståelser av verden måtte sees nøye igjennom og rettes. Paradigmet som ble byttet ut under den vitenskapelige revolusjonen var bildet av naturen som kom fra Platon og Aristoteles. Den vitenskapelige revolusjonen skjedde i flere skritt gjort av ulike tenkere, særlig fra og med høymiddelalderen og i renessansen, uten at de nødvendigvis så neste skritt i prosessen.

Hovedtrekk[rediger | rediger kilde]

  • Bevegelseslæren. Aristotelisk fysikk ble fra 1200-tallet kritisert av blant annet Roger Bacon. Galileo Galilei var den som mest systematisk angrep den aristoteliske fysikken. Galileo samlet hva som tidligere hadde vært gjort innen fysikk og viste hvordan teorier kunne demonstreres med kontrollerte eksperimenter; slik dannet han en sammenhengende helhet i bevegelseslæren.
  • Bevegelsene til himmellegemene. Platon og Aristoteles mente himmellegemenes bevegelser skulle forklares ved kombinasjoner av sirkelbevegelser og jevn fart. Dette hadde ført til kompliserte modeller, med den ptolemeiske modellen som den dominerende. Kepler var den første som greidde å frigjøre seg fra dette ved å innføre en modell der planetene går i ellipsebaner. Med Kepler, og også med Galilei, ble det for alvor satt på dagsorden at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. Dette var imidlertid ikke nye tanker, Johannes Philoponus tenkte på denne måten på 500-tallet, og også Buridan på 1300-tallet.
  • Jordens plassering i universet. En av hovedtesene hos Aristoteles var jordens plassering i sentrum av universet. På 1400-tallet argumenterte Nikolaus av Cusa for at jorden ikke er sentrum av universet men i stedet beveger seg gjennom rommet. Første halvdel av 1500-tallet fremsatte Kopernikus sin solsentrerte modell, som med noen forbedringer har holdt seg siden.

Den endelige syntesen av disse teoriene kom med Isaac Newton og hans teori om tyngdekraften mot slutten av 1600-tallet, særlig med hans bok Principia Mathematica, Matematiske prinsipper for naturlig filosofi. Her formulerte Newton universelle bevegelseslover.

Den vitenskapelige revolusjon og vitenskapshistorien[rediger | rediger kilde]

Det er og har vært ulike syn blant historikere og filosofer på hva for slags omveltning den vitenskapelige revolusjon representerer. For den vitenskapshistoriske disiplinen som tok form på starten av 1900-tallet ble spørsmålet om en vitenskapelig revolusjon noe av et grunnlagsproblem.

For filosofen Auguste Comte var et begrep om et radikalt brudd i vitenskapens historie en integrert del av teorien om historiske stadier (der den vitenskapelige revolusjon varslet det positive stadiet). Vitenskapshistorikeren Pierre Duhem sporet omveltningen tilbake til middelalderens Paris (den såkalte «Duhemtesen»). Anneliese Maier foreslo på sin side på 1940-tallet å skille mellom to vitenskapelige revolusjoner, en på 1300-tallet og en på 1600-tallet.[1]

Mot disse oppfatningene var russisk-fransk-amerikanske Alexandre Koyré på 1930- og 1940-tallet den som mer enn noen annen argumenterte for at Galileo representerte et genuint brudd med tradisjonen og var hovedarkitekten bak en vitenskapelig revolusjon.[2] I England stod historikeren Herbert Butterfield for et tilsvarende syn.[3] Denne tradisjonen kombinerte en tese om en vitenskapelig revolusjon med et essensialistisk syn på vitenskap. Fra 1970-tallet gjorde et sterkere innslag av vitenskapssosiologi seg gjeldende, blant annet gjennom den såkalte Edinburgh-skolen.[4] Den nye retningen i vitenskapshistorien representerte på mange måter en revisjonisme. Ikke minst tok de avstand fra det essensialistiske vitenskapsbegrepet som preget den eldre litteraturen. Av denne tendensen fulgte en avvisning av at det hadde funnet sted en vitenskapelig revolusjon hvor man kunne finne røttene til den moderne vitenskapen. Steven Shapin, en ledende representant for dette synet på vitenskapens historie åpner karakteristisk nok sin bok The Scientific revolution med å slå kategorisk fast at «Det var ingen ingen slik ting som den vitenskapelige revolusjon».[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Enebakk, Vidar (2008): Vitenskapsstudier. Historie, teori, kritikk. Oslo: Unipub. s.?
  2. ^ Koyré, Alexandre (1957): From the closed world to the infinite universe. Baltimore: The Johns Hopkins Press. s.?
  3. ^ Butterfield, Herbert (1957): The origins of modern science. s.?
  4. ^ Enebakk 2008
  5. ^ Shapin, Steven (1996): The Scientific Revolution. Chicago: The University of Chicago Press. s.?

Litteratur[rediger | rediger kilde]