Stoisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rekonstrueret Stoa i Athen.

Stoisisme (fra gresk Στοά) er en retning innenfor hellenistisk filosofi, grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition tidlig på 200-tallet f.Kr. Hos stoikerne er følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll og utelot følelsesmessig involvering, da valg skal bli gjort fra fornuften alene. Den ideelle stoiker er upåvirket av motgang og preget av fasthet og kaldblodighet, og at en vis mann, eller en person med «moral og intellektuell perfeksjon» ikke ville lide av destruktive følelser.[1] Stoisisme er best kjent gjennom «å ha en stoisk ro», som henviser til å ha et fullstendig overblikk og uendret væremåte, uansett hva som skjer. Stoisismen kan således peke mot kynismen, en tidigere filosofisk skole i antikkens Hellas. Man hyllet logos som det fremste prinsipp ved at logos ble sett på som en overordnet naturlov som mekanisk styrte alt som skjedde i verden.

Betegnelsen stoisisme stammer fra bygningen Stoa poikile i Athen hvor Zenon underviste sine studenter. Filosofer som betraktes som stoikere er blant annet nevnte Zenon, Kleanthes, Krysippos samt romerne Cicero, Seneca, filosofikeiseren Marcus Aurelius og Epiktetos med flere.

Stoisismen - Romerrikets filosofi[rediger | rediger kilde]

Marcus Aurelius

I begynnelsen, rundt 301 f.Kr., underviste Zeno filosofi i Stoa Poikile, hvorfra stoisismen fikk sitt navn. I motsetning til epikureere lærte Zeno sine elever på en offentlig plass.

Som organisert bevegelse bestod den stoiske filosofien i ca. 500 år. Dette var et direkte resultat av at Aleksander den store hadde spredt gresk kultur til resten av den siviliserte verden.

De mest berømte stoikerne kom fra hele skalaen av det sosiale hierarkiet, én var til og med slave – Epiktet, og en annen var romersk keiser – Marcus Aurelius.

Stoisismen synes å ha appellert spesielt til keiserne. Ifølge historien bekjente nesten alle Alexander sine etterfølgere, alle de viktigste keiserne som fulgte etter Zenon fra Kypros' tid, seg til stoisismen.

Stoisismens lære[rediger | rediger kilde]

Kjernen i stoisismen er at fornuften er høyeste autoritet. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien.

Den sentrale konsekvensen blir at den verden fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den eksisterende virkeligheten. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen.

Den rasjonalitetens ånd som gjennomsyrer oss (og det vil si alt, også naturen), er det som forstås som gud. Og tolket på denne måten, er gud ingenting utenfor verden og adskilt fra den, denne gjennomtrenger alt i verden – gud er, på sett og vis, verdens bevissthet, verdens selvbevissthet.

Følelser som dommere[rediger | rediger kilde]

Fordi vi er i ett med naturen, og fordi det ikke finnes noe høyere rike, kan det ikke være tale om at vi går noe annet sted når vi dør. Det finnes ikke noe annet sted å gå. Vi oppløses og går tilbake til naturen. Stoisismens berømmelse og innflytelse kan sies å stamme fra etikken som har sitt grunnlag i denne troen.

Som følge av at naturen er bestemt av rasjonelle prinsipper, finnes det grunner til hvorfor alt er som det er. Vi kan ikke forandre det, og heller ikke skulle vi ønske å gjøre det. Vår holdning overfor vår egen død eller det som kan synes som en personlig tragedie, bør derfor være uforstyrret aksept.

I den grad følelsene våre gjør opprør mot denne holdningen, er følelsene gale. Stoikerne trodde at følelsene var dommere og derfor kognitive: De er former for «kunnskap», enten sanne eller falske. Grådighet er f.eks. den oppfatning at penger er et spesielt gode man må tilegne seg med alle mulige midler. For stoikerne er dette en falsk dom. Hvis alle følelsene blir gjenstand for vår fornuft, vil de ikke romme annet enn sanne dommer, og vi vil bli i ett med tingene slik de virkelig er.

Historisk innflytelse[rediger | rediger kilde]

De mest levende og fengslende fremstillingene av stoisismen finner man i skriftene til de senere stoikerne – skrifter som var skrevet på latin. De fremste representantene var Seneca, (ca. 2 f.Kr.-65) som var Neros lærer og førsteminister i det romerske riket fra år 54 til 62. og Marcus Aurelius, (121-180), som regjerte fra 161 til 180. De var ikke originale tenkere i den forstand at de kom med vesentlige bidrag til den stoiske læren som allerede eksisterte.

Den stoiske etikken har vært beundret av mange gjennom tiden, selv om de ikke nødvendigvis har kunnet gi den sin fulle tilslutning. Det er ikke lett å praktisere den, men det er muligens slik at enhver etikk som er verdt navnet, er vanskelig å praktisere.

Stoisismen hadde en klar innflytelse på den kristne etikken som begynte å få sin utbredelse da Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius skrev. Og begrep som «stoisk» og «stoiker» er fremdeles en del av språket vårt, kanskje med overtoner av en motstrebende beundring for det som betyr å «tåle motgang uten å klage».

Men stoisismen bestod ikke bare av den moralfilosofien som den nå er assosiert med. Stoikerne beskjeftiget seg også med logikk og kunnskapsteori, gjennom sine arbeider utviklet stoikerne et omfattende filosofisk verdenssyn.

Hovedverker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stoicism, Stanford Encyclopedia of Philosophy.