Hellenistisk sivilisasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De mest betydningsfull hellenistiske rikene, inkludert Diadokiske kongedømmer:

██ Kongedømmet til Ptolemaios I av Egypt

██ Kongedømmet til Kassandros

██ Kongedømmet til Lysimakhos

██ Kongedømmet til Selevkos I Nikator

██ Epirus

Også vist på kartet:

██ Greske kolonier

██ Karthago (ikke-gresk)

██ Roma (ikke-gresk)

Hellenistisk sivilisasjon representerer høydepunktet av gresk innflytelse på antikkens verden fra 323 f.Kr. og fram til rundt 146 f.Kr. (eller diskutabelt så sent som 30 f.Kr.); merk imidlertid at koinegresk språk og hellenistisk filosofi og religion er også uatskillelig elementer av romersk tid fram til senantikken. Den klassiske greske perioden ble avløst av den hellenistiske perioden, som i sin tur ble etterfulgt av romersk styre av områdene grekerne tidligere hadde dominert – skjønt mye av den greske kultur, kunst og litteratur gjennomsyret romersk samfunn, og den romerske elite både snakket og leste gresk i tillegg til latin.

Etter at det persiske riket ble erobret av Aleksander den store ble det etablert hellenistiske kongedømmer over hele sørvestlige Asia (både Det nære østen og Midtøsten), og nordøstlige Afrika (hovedsakelig oldtidens Egypt). Dette førte til en eksport av gresk kultur og språk til disse nye rikene, og dessuten også greske kolonister selv. Likeledes ble disse nye kongedømmene påvirket av det stedegne kulturen, tilpasset seg lokale skikker og praksis hvor det var gagnlig, nødvendig eller bekvemt.

Hellenistiske sivilisasjon representerte således en fusjon av den antikke greske verden med den i Det nære østen, Midtøsten og sørvestlige Asia, og en avskjed fra den tidligere greske holdningen mot «barbariske» kulturer. Omfanget av i hvilken grad hybrid gresk-asiatiske kulturer oppsto er omstridt; konsensus synes å peke mot en pragmatisk kulturell tilpassing av samfunnets elite, men for det meste av befolkningen ville livet ha artet seg som de hadde gjort tidligere.[1]

Aleksander den store, seirende over Perserriket, detalj fra mosaikk i Pompeii.

Den hellenistiske perioden var karakterisert av en ny bølge av gresk kolonisering,[2] som skilte seg fra den som skjedde på 700- og 500-tallet f.Kr., og som etablerte greske byer og kongedømmer i Asia og Afrika.[3] De nye byene ble formet av greske kolonister som kom fra ulike steder i den greske verden, og ikke som før fra en særskilt hovedstad eller egentlig «moderby», metropolis.[3] De mest betydningsfulle kulturelle sentra ekspanderte fra fastlandet i Hellas til Pergamon, Rhodos, og nye greske kolonier som Seleukia ved Tigris, Antiokia ved Orontes, og Alexandria i nordlige Egypt. Denne blandingen av gresktalende ga fødsel til en felles attikabasert gresk dialekt, kjent som hellenistisk gresk, og som ble fellesspråk, lingua franca, over hele den hellenistiske verden.

Begrepet «hellenistisk» i seg selv er avledet fra Ἕλλην (Héllēn), grekernes tradisjonelle navn på seg selv. Det ble gitt av den tyske historikeren Johann Gustav Droysen for å referere til spredningen av gresk kultur og kolonisering over ikkegreske land som var blitt erobret av Aleksander den store på 300-tallet f.Kr. Det har vært mye faglig debatt over gyldigheten i Droysens ideer, og ført til avvisning av begrepet «hellenistisk», i det minste i Droysens spesielle mening,[4] men begrepet har vist seg å bli stående som et hendig begrep for å referere til denne historiske epoken, og det er heller intet annet eksisterende begrep som har vunnet innpass og kan benyttes.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mynt av Alekander med inskripsjon på arameisk.
Mynt av Selevkos I Nikator.

Den nominelle begynnelsen på den hellenistiske epoke er vanligvis satt til år 323 f.Kr., det året hvor Aleksander den store døde i Babylon. I løpet av det foregående tiåret med krigføring og hærtokt hadde Aleksander erobret hele det persiske riket, og veltet den persiske kongen Dareios III. De landene som var blitt erobret innbefattet Lilleasia, Assyria, Levanten, Egypt, Mesopotamia, Media, Persia og deler av de landområdene som i dag utgjør Afghanistan, Pakistan og steppene i Sentral-Asia. På mange måter var det en nær ufattelig prestasjon.

Aleksander ikke gjort noen spesielle forberedelser for hans etterfølger for hans nyopprettede riket da han døde overraskende i ung alder, og således på hans dødsleie skal hans ønske (apokryptisk) ha vært at han lot riket gå til «den sterkeste».[5] Resultatet var en stat av gjensidig ødeleggende krigføring mellom hans hærførere (de såkalte diadokene, eller etterfølgerne), som varte i førti år før en mer eller mindre stabil forliksordning ble etablert, bestående av fire betydelige områder eller riker:

Byste av Aleksander den store.

Ytterligere to kongedømmer oppsto senere, de såkalte gresk-baktriske og indo-greske kongedømmer.

Hver av disse kongedømmene hadde deretter en merkbar individuell og stedegen utvikling og historie. I de fleste tilfeller var den siste delen av disse rikenes historie preget av en gradvis nedgang som for de fleste innebar at de ble absorbert og underlagt Den romerske republikk. Vi finner tallrike sykluser av allianser, ekteskapsavtaler og kriger mellom disse statene.[6] Imidlertid er det åpenbart at herskerne av disse rikene fortsatt betraktet seg selv som grekere, og de anerkjente at de andre hellenistiske rikene var også greske og ikke «barbariske».

Slutten på den hellenistiske perioden er ofte betraktet å ha vært i år 146 f.Kr. da romerne erobret det meste av fastlandet i Hellas, og underla seg hele Makedonia. På denne tiden var Romas framgang til å bli den absolutte politiske makt i Middelhavet fullført, og dette kan derfor markere begynnelsen på den romerske perioden. En alternativ dato er år 30 f.Kr. da det siste hellenistiske kongedømmet til ptolemeerdynastiets Egypt ble erobret av romerne (de siste levningene av Selevkidriket hadde blitt erobret over tretti år tidligere). Dette tidspunktet kan opplagt representere den absolutte avslutning av makten og tilstedeværelsen av den hellenistiske sivilisasjon.

Den hellenistiske verden[rediger | rediger kilde]

Flerspråklig kunngjøring (Gresk og arameisk) av kong Ashoka, fra Kandahar. Kabul Museum (klikk på bildet for en oversettelse til engelsk).[7]

I tillegg til de fire etterfølgerrikene var det en bred sfære av gresk innflytelse i løpet av perioden med hellenistisk styre. Det meste av de greske fastlandet og de greske øyene i Egeerhavet opprettholdt i det minste uavhengighet i navnet, skjønt ofte dominert av Makedonia. Kongedømmet Epirus, i det området som utgjør dagens nordvestlige Hellas og deler av Albania, og som grenset mot Makedonia, var også meget påvirket av gresk kultur og innflytelse, og har i mange sammenhenger blitt regnet som et hellenistisk kongedømme.

Lengre vest holdt de greske byene på Sicilia og sørlige Italia, Magna Graecia, seg uavhengig i den tidligste delen av perioden fram til de ble erobret av Roma; men de bidro til gjengjeld til voksende hellenistisk innflytelse av romerne selv. I Lilleasia oppsto de ikkegreske kongedømmene Pontos og Kappadokia, og selv om disse ikke ble direkte hellenistisk, var de nødvendigvis preget og påvirket av grekerne.

I de ytterste områdene i øst i den hellenistiske verden, etablerte det gresk-baktriske kongedømme seg i tomrommet etter Selevkidriket. I løpet av 100-tallet e.Kr. synes det som om gresk-baktrerne hadde erobret nordvestlige India og dannet det indo-greske kongedømme, og således spredt indisk innflytelse ytterligere (i hva som ellers ville ha vært en oversett del av Selevkidriket). Faktisk kan det indo-greske kongedømmet teknisk sett ha vært den siste gjenværende hellenistiske staten som varte fram til rundt 10 e.Kr., skjønt ved rikets avslutningen var det knapt spesielt hellenistisk lengre.

Hellas[rediger | rediger kilde]

Detalj av Alexander på hans sarkofag, Alexander Sarcophagus.

I konteksten av antikkens greske kunst, arkitektur, og kultur, tilsvarer hellenistiske Hellas med perioden mellom Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og innlemmingen av det klassiske greske hjemlandet Hellas av Roma i 146 f.Kr. Denne historien består av det Hellas som tilsvarer dagens moderne Hellas, det vil si området som består av det greske fastlandet, og de greske øynene i Egeerhavet, unntatt en del av øyene og området som nå er underlagt dagens Tyrkia.

I løpet av den hellenistiske perioden ble betydningen av det greske fastlandet innenfor den greske verden av gradvis mindre og mindre betydning. De store sentrene for hellenistisk kultur ble isteden Alexandria og Antiokia for henholdsvis ptolemeerdynastiets Egypt og selevkiddynastiets Syria og Mesopotamia. I tillegg var byene Pergamon og Efesos i Lilleasia, øya Rhodos og Seleukia ved Tigris også innflytelsesrike. En økning av urbaniseringen av det østlige Middelhavet var et karaktertrekk for tiden.

De greske byenes nederlag for Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander hadde lært grekerne at deres bystater aldri igjen kunne være stormakter i egen rett, og at de måtte være forente for å bli mektige. Dog var de ulike byene for selvstendige til at en foreningsprosess kunne skje, skjønt det ble gjort flere forsøk på å danne føderasjoner.

I maktkampen etter Aleksanders død tok Kassandros, sønn av Aleksanders ledende hærfører Antipatros, og etter flere år med krigføring hadde han gjort seg til hersker over det meste av Hellas. Den nye makedonske hovedstaden ble Thessaloniki. Hans styre ble utfordret av den enøyde Antigonos, også en tidligere hærfører av Aleksander, og nå hersket over deler av Anatolia. Han lovte de greske byene deres frihet om de støttet ham, og store opprør brøt ut mot Kassandros. Ved 307 f.Kr. hadde Antigonos’ sønn Demetrios Poliorketes erobret Athen og gjeninnført demokratiet som hadde vært undertrykt siden Aleksander, men ved 301 hadde et forbund av Kassandros og andre hellenistiske konger beseiret Antigonos i slaget ved Ipsos, og knuste hans utfordring. Etter Kassandros’ død i 298 f.Kr. erobret Demetrios den makedonske tronen og tok kontroll over det meste av Hellas inntil han ble beseiret av et nytt forbund av greske herskere i 285 f.Kr. Herredømmet over Hellas gikk da til kong Lysimachos av Thrakia, også en av Aleksanders generaler, men han ble beseiret og drept i 280 f.Kr. Den makedonske tronen gikk da til Demetrios’ sønn Antigonos II som hevdet seg ved å slå tilbake en invasjon av gallisktalende barbarere nordfra i Balkan. Seieren førte til antigonerne i Makedonia dannet allianse med selevkidene i Antiokia, en allianse som var rettet mot den rikeste hellenistiske makten, ptotolemeerne i Egypt. Antigonos II hersket fram til sin død i 239 e.Kr. og deretter av hans etterkommere fram til Makedonia og Hellas ble erobret av romerne i 146 f.Kr.

Kypros[rediger | rediger kilde]


I løpet av beleiringen av Tyr i dagens Libanon gikk de kypriotiske kongene over på Aleksander den stores side. I 321 f.Kr. allierte de kypriotiske kongene seg med Ptolemaios I Sotor og forsvarte øya mot Antigonos I Monofthalmos. Ptolemaios tapte Kypros til Demetrios Poliorketes, makedonsk konge og sønn av Antigonos i 306 og 294 f.Kr., men etter dette forble øya under egyptisk styre fram til år 58 f.Kr. Det ble styrt av en guvernør fra Egypt og dannet tidvis mindre ptolemeske kongedømmer i løpet av maktkampene på 100-tallet f.Kr. og framover. Det utviklet seg stor kommersiell handelsvirksomhet med Athen og Alexandria, de to viktigste kommersielle sentrene i antikken.

Full innflytelse til hellenismen skjedde ført under det ptolemeske styret. Fønikiske og stedegne innfødte kypriotiske trekk forsvant, sammen med det gamle kypriotiske stavelsesskriften. Et antall byer ble grunnlagt i løpet av denne tiden, eksempelvis Arsinoe i nordvestlige Kypros (ikke til å forveksles med den eldre byen sørvestlige Kypros av samme navn). Den ble grunnlagt mellom den gamle og nye Pafos av Ptolemaios II av Egypt.

Kypros ble en romersk provins i år 58 f.Kr. I henhold til Strabo skjedde det ettersom Publius Clodius Pulcher hadde et nag mot den lokale kongen Ptolemaios av Kypros, en yngre bror av Ptolemaios XII av Egypt, og sendte Cato den yngre til å erobre øya. Romersk styre på Kypros betydde avslutningen av hellenismen.

Italia[rediger | rediger kilde]

Magna Græcia, latin for «Storhellas» gresk Μεγάλη Ἑλλάς, Megálē Hellás, er navnet på kystområdene av sørlige Italia som ble omfattende kolonisert av greske bosettere og handelshus fra 700-tallet f.Kr. Med seg brakte grekerne sin egen greske kultur, både språk, arkitektur og religiøse forestillinger som etterhvert ble dominerende i sørlige Italia, og gradvis opptatt i den romerske kulturen. Det greske alfabetet utviklet seg til det latinske alfabetet som til sist ble det mest brukte alfabetet i verden.

Den greske verden i Italia var den første som ble svelget og innlemmet inn under Romerriket. Det skjedde allerede i tiden etter pyrrhoskrigen (280 f.Kr. og 275 f.Kr.) og før punerkrigene (264 f.Kr. til 146 f.Kr.).

Lilleasia[rediger | rediger kilde]

Det store alteret i Pergamon, i dag ved Pergamonmuseum i Berlin.

Den tyrkiske kysten mot Egeerhavet hadde siden oldtiden vært kolonisert av grekere. Flere store byer konkurrert med greske byer på den «greske» siden i betydning. Kongedømmet Pergamon vokste fram som et hellenistisk kongedømme, grunnlagt av Attalos I av Pergamon på 200-tallet f.Kr.[8] Hovedstaden var byen Pergamon som fikk sterk vekst i løpet av den hellenistiske epoken. Kongedømmet ekspandert gradvis og nådde sitt høydepunkt i 188 f.Kr. etter freden i Apameia. I år 133 f.Kr. testamenterte Attalos III av Pergamon kongedømmet til det romerske folket.[9]

Kappadokia, et landskap som ligger sentralt i Anatolia (dagens Tyrkia), som i oldtiden besto av de sentrale delene av Lilleasia, mellom Svartehavet i nord og Taurus-fjellene sør, samt elvene Halys i vest og Eufrat i øst. I antikken var navnet innskrenket til å gjelde den sørlige delen, en oppfatning som fortsatt var gjeldende under Aleksander. Etter at han hadde erobret og underlagt seg Persia forsøkte Aleksander å herske over Kappadokia via en av sin militære kommandanter, men Ariamnes I av Kappadokia slo seg opp som en konge, og etter Aleksanders død gikk kongedømmet i oppløsning og fordelt av de mange som krevde deler av Aleksanders imperium, og deler endte opp inn under Selevkidriket inntil riket ble svelget av romerne.

Lengre nord, mot kysten av Svartehavet oppsto kongedømmet Pontos som en hellenistisk stat av persisk opprinnelse. Det ble grunnlagt av Mithridates i 291 f.Kr. og varte fram til det ble erobret av Romerriket i 63 f.Kr. Til tross for at det ble styrt av et dynasti avhengig av støtte fra perserne, ble riket hellenisert på grunn av sin kontakt med andre greske byer langs Svartehavet og andre hellenistiske riker på Anatolia.

Asia[rediger | rediger kilde]

Gullmynt av Diodotus ca. 245 f.Kr.

Selevkidriket, som eksisterte fra 312 og fram til 63 f.Kr., var den østlige levningen av Aleksander den stores makedonske rike. Dette hellenistiske riket var sentrert i Det nære østen i regionen til den asiatiske delen av det tidligere akamenidiske Perserriket. På høyden av sin makt besto det av sentrale Anatolia, Levanten, Mesopotamia, Persia, dagens Turkmenistan, Pamir og deler av Pakistan. Det var et betydelig senter for hellenistisk kultur som opprettholdt forrang av greske skikker og det var en gresktalende makedonsk elite som dominerte, hovedsakelig i de urbane områdene.[10]

Der var over 30 konger i selevkid-dynastiet fra 323 til 60 f.Kr. Antiokos III den store er regnet som den største av selevkidemonarkene, men hans felttog i Hellas i 192 f.Kr. tiltrakk seg oppmerksomheten til den romerske republikken. Et forsøk på å forby jødedommen førte til væpnet opprør ledet av jødiske fanatikere kjent som makkabeerene. Et jødisk kongedømme ble etablert i 166 f.Kr., og i 142 f.Kr. anerkjente selevkidene jødisk selvstyre. Selevkidriket ble gradvis svekket gjennom generasjoner av intern dynastisk krigføring og i møte med den voksende makten Romerriket. Pompeius erobret Selevkidriket i 63 f.Kr. og endret deretter det hellenistiske østen ved å opprette kientkongedømmer og etablere provinser.

Et gresk-baktriske kongedømme ble opprettet i den aller østligste delen av den hellenistiske verden, en gang rundt år 256 f.Kr. da Selevkidrikets militære guvernør for Baktria, Sogdiana og Margiana, ved navn Diodotos (Theodotos) tiltvang seg uavhengighet for sine områder fra herskeren av Selevkidriket. Dette riket dekket Baktria og Sogdiana i Sentral-Asia fra 250 f.Kr. til 125 f.Kr. Fra 180 f.Kr. utvidet det hellenistiske riket seg inn i nordlige India og etablerte det indo-greske kongedømme som varte fram til år 10 e.Kr.

Det indo-greske kongedømme dekket ulike deler av nordvestlige og nordlige indiske subkontinent i løpet av to århundre f.Kr. (fra 180 f.Kr. til rundt 10 e.Kr.), og ble styrt av mer enn tredve hellenistiske konger. Kongedømmet ble grunnlagt etter at den gresk-baktiske kong Demetrius invaderte India tidlig på det andre århundret f.Kr. I denne sammenhengen er grensene for «India» en fjellkjede i dagens Afghanistan og nord i dagens Pakistan som kalles for Hindu Kush. Uttrykket «indo-greske kongedømme» beskriver løselig et antall av ulike dynastiske styreformer.

I løpet av de to århundrene med kombinerte indo-greske konger, gresk og indisk språk og symboler, noe som kan bli sett på mynter, og synkretisme|synkretisk antikk gresk religion med hinduistisk og buddhistisk religiøs praksis, noe arkeologiske levninger har påvist. Det var også en rik sammensmelting av indiske og hellenistiske kultur. Spredningen av indo-gresk kultur hadde konsekvenser som er følt selv i dag, spesielt via påvirkningen til gresk-buddhistisk kunst.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Byste i marmor av Ptolemaios I fra 200-tallet f.Kr. Identifisering er basert på portretter på mynter. I dag utstilt i Louvre, Paris.

Ptolemeiske Egypt begynte da Ptolemaios I Soter erklærte seg selv som farao av Egypt i 305 f.Kr. og det endte med dronning Kleopatra av Egypt og den romerske erobringen i år 30 f.Kr. Ptolemeiske Egypt var et mektig hellenistisk kongedømme som strakte seg fra sørlige Syria i øst til Kyrene i dagens Libya i vest, og sør til grensene av Nubia. Alexandria ble hovedstaden og et senter for gresk kultur og handel. For å få godkjennelse av den stedegne egyptiske befolkningen lot ptolemeerdynastiet seg i propagandahensikt portrettere på offentlige monumenter i egyptisk stil og klær, deltok i egyptisk religiøst liv og kalte seg selv for faraoer.[11]

Ptolemeerdynastiets Egypt gikk under etter at landet ble svekket av indre strid og borgerkrig, og etter at de hadde involvert seg i utenlandske kriger. Det førte til at landet ble annektert av Roma. Hellenistisk kultur fortsatte likevel å blomstre i Egypt selv en tid etter den muslimske erobringen og påfølgende ensretningen.

Hellenisering[rediger | rediger kilde]

Begrepet «hellenisering» i betydningen spredning av gresk kultur har lenge vært kontroversielt. Uten tvil ble gresk kultur, språk og innflytelse spredt i de hellenistiske rikene, men i hvilken grad og om dette var en bevisst politikk eller kun kulturell diffusjon og spredning har lenge vært omfattende diskutert.

Alexander den store[rediger | rediger kilde]

Mynt som viser Aleksander med en hodekledning formet som en elefant, symbol på hans erobring av India, mynt preget av hans etterfølger Ptolemaios I av Egypt.

Det synes sannsynlig at Aleksander selv førte en bevisst politikk av hellenisering, men hvilke motiver som la bak er uklart. Mens det kan ha vært en bevisst forsøk på å spre gresk kultur, er det kanskje mest sannsynlig at det var en rekke pragmatiske grep som hadde den hensikt å styre og kontrollere sin enorme rike.[12] Disse grepene kan bli tolket som et resultat av Aleksanders sannsynlige megalomania i løpet av hans siste år.[13]

Den første grunnsetning i Aleksanders politikk var grunnleggelsen (eller ny-grunnleggelsen) av byer spredt over hans store rike. Dette hadde tidligere blitt tolket som Aleksanders ønske om å spre gresk kultur over hele riket, men antagelig var hensikten å opprette administrative hovedkvarter i regionene, og som bosteder for grekere, mange av dem veteraner fra Aleksanders krigstokt. Uten tvil medførte dette spredning av gresk kultur og innflytelse over hele riket, men hovedmålet var antagelig å kontrollere de nye undersåtter framfor å spre gresk kultur i seg selv. Lucius Flavius Arrianus (Arrianos), en romersk politiker og forfatter av gresk bakgrunn, sa tydelig at en by grunnlagt i Baktria var «ment å sivilisere de innfødte»,[14] men denne kommentaren kan bli tolket begge veger, også som sivilisere i betydning kontroll.

For det andre forsøkte Aleksander å skape en forent herskerklasse av persere og grekere, knyttet sammen av ekteskap. Han benyttet både grekere og persere i maktposisjoner, skjønt han var avhengig av grekere i mer ustabile posisjoner, og erstattet også mange i persiske satraper i en utrensing etter at han kom tilbake fra India. Han forsøkte også å blande to kulturer, adopterte elementer fra det persiske hoffet (som en versjon av de kongelige kapper og en del hoffseremonier og betjeninger), og forsøkte også å insistere for sine greske undersåtter praksisen av proskynesis, direkte oversatt betyr «kysser mot» og henviser til den tradisjonelle persiske handlinger som viser underdanighet overfor en person med høyere sosial status. Dette var antagelig et forsøk å likestille de to folkeslagene i deres holdninger mot ham selv som «Den Store Kongen», men det ble bittert avvist av grekerne da dette var skikker kun reservert for gudene. Denne politikken kan bli tolket som et forsøk på å spre gresk kultur, eller for å skape en hybrid kultur. Det er antagelig bedre å se på det som et forsøk på å kontrollere et uhåndterlig og stort imperium.[12] Aleksander trengte lojaliteten til den persiske adelen like mye som fra sine greske offiserer. En hybrid hoffkultur kan ha vært forsøkt for ikke å ekskludere persere. Aleksanders eget ekteskap og barn med den baktriske prinsessen Roxana kan bli tolket som et forsøk på å skape et kongelig dynasti som var akseptabelt for både asiater og grekere.

Aleksander forsøkte også å forene hæren og plasserte persiske soldater, en del trenet i gresk måte å krige, og en del i deres egne stiler, i de greske hærrekkene. Dette kan også bli sett på som pragmatisk løsning på kronisk mannskapsmangel. Aleksanders økende megalomania kan bli observert i hans plan for å fullføre homogeniseringen av europeisk og asiatisk befolkninger med å plassere større befolkningsmasser på nye steder.[13] Mens denne gjennomgående upraktiske planen kan bli tolket som et forsøk på å skape en hybridkultur tyder den rene ærgjerrigheten i dette at det også var andre prosesser tilstede.

Aleksanders politikk førte uten tvil til spredning av gresk kultur, men om dette var hovedhensikten synes tvilsomt. De representerte antagelig pragmatiske forsøk på å kontrollere omfattende nye områder, delvis ved å presentere seg selv som arvingen til både gresk som asiatisk arv framfor å framstå som en fremmed.

Hellenisering under etterfølgerne[rediger | rediger kilde]

Alexandria, sfinks gjort av lysrød granittstein, Ptolemaic , Pompeius' søyle.

Etter Aleksanders død i 323 f.Kr. ble imperiet delt satrapier under hans generaler. De fleste av Aleksanders kulturelle endringer ble avvist av diadokene, inkludert flerkulturelle ekteskap som de hadde inngått.[12] Imidlertid førte tilførselen av greske kolonister til at gresk kultur fortsatt ble spredd i Asia. Grunnleggelsen av nye byer fortsatte å være en betydelig del av etterfølgernes kamp for å kontrollere delene av rikene, og disse fortsatte å være sentre for kulturell blanding. Spredningen av gresk kultur under etterfølgerne synes å skjedd med spredningen av grekerne selv framfor en aktiv og bevisst politikk.

Til tross for at de var innledende motstrebende synes det som de senere bevisst nøytraliserte seg selv i henhold til deres ulike regioner, antagelig for å opprettholde kontrollen over den lokale befolkningen.[15] Ptolemierne, så tidlig som med Ptolemaios I Sotor, den første hellenistiske kongen i Egypt, portrettert som farao (se bilde). Tilsvarende i det indo-greske kongedømmet konverterte kongene til buddhismen. Grekerne i de ulike regionene ble derfor gradvis «lokalisert», tilpasset seg lokale skikker og på denne måten oppsto en hybrid-hellenisme på naturlig vis, i det minste blant de øverste sjikt i samfunnet.

Aleksanders erobringer og etterfølgernes kongedømmer førte til utstrakt gresk kolonisering og kulturell diffusjon, men ikke som et resultat av en bevisst politikk. Hellenisering ble fulgt av en motsatt spredning av asiatisk kultur til Europa i det som framsto som en hybridkultur. Graden av innflytelsen til gresk kultur i de hellenistiske regionene er i ettertiden blitt overvurdert på grunn av dens senere store innflytelse på senere generasjoner i et relativt lite antall omfattende hellenistiske byer, og da i særdeleshet Alexandria.

Hellenistisk kultur[rediger | rediger kilde]

Inskripsjon angående Tiberius Claudius Balbilus av Roma (død 56 e.Kr.) som bekrefter at Biblioteket i Alexandria eksisterte i en form i det første århundret e.Kr.

Flere forskere på 1800-tallet konkluderte at den hellenistiske perioden representerte en kulturell nedgang sett i forhold til den klassiske greske kulturens briljans. Denne sammenligningen blir i dag vurdert som urettferdig og meningsløs, og det ble notert blant selv samtidens kommentatorer på den tid at de så slutten på en epoke som ikke ville bli nådd opp til igjen.[16] Dette kan bli oppløselig knyttet til styresettenes vesen. Det har blitt notert at etter etableringen av demokratiet i Athen:

«...athenerne oppdaget at de plutselig de hadde stor makt. Ikke bare på et område, men i alt de satte seg i fore å gjøre... Som undersåtter til en tyrann, hva de oppnådd? ...Holdt nede som slaver hadde de skulket unna og blitt svake; straks de vant sin frihet, ikke en borger, men han kunne føle at han arbeidet for seg selv»[17]

Med nedgangen til de greske polis, og etableringen av kongedømmer var miljøet og den sosiale friheten til å utmerke seg blitt redusert.[6] En parallell kan bli trukket mellom de italienske bystatene under renessansen og deres påfølgende nedgang under aristokratiske herskere. Likevel, i den del felter blomstret hellenistisk kultur, særlig i bevarelsen av fortiden. Statene og rikene i den hellenistiske perioden var dypt fiksert på fortiden og den antatte tapte storhetstid.[18]

Athens opprettholdt sin posisjon som det mest prestisjefylte stedet for høyere utdannelse, særlig innenfor feltene filosofi og retorikk og hadde store bibliotek.[19] Alexandria var uten tvil det nest største stedet for gresk lærdom. Biblioteket i Alexandria hadde etter sigende opp til 700 000 bokverker.[19] Byen Pergamon ble også et betydelig sted for bokproduksjon, og eide rundt 200 000 bokverker, kun forbigått av Alexandria.[19] Øya Rhodos skrøt av en berømt skole for politikk og diplomati. Romerne Cicero ble utdannet i Athen og Marcus Antonius på Rhodos.[19] Antiokia ved Orontes ble grunnlagt som en hovedstad og et senter for gresk lærdom, og opprettholdt sin status inn i kristendommens tid. Seleukia erstattet Babylon metropolis for nedre Tigris.[19]

Korintisk kapitél, funnet ved Ai-Khanoum i sitadelen av troppene til kommandant Massoud, fra 2. århundre f.Kr.

Spredningen av gresk kultur gjennom hele Det nære østen og Asia hadde mye av sin årsak til urbaniseringen og utviklingen av byene. Bosetninger som Ai-Khanoum, antagelig det historiske stedet Alexandria ved Oxus, senere omdøpt til Eucratidia, ble grunnlagt på 300-tallet f.Kr. i kjølvannet av erobringene til Aleksander den store og var en av det fremste byene i det gresk-baktriske kongedømmet. Byen er lokalisert i området Kunduz i nordøstlige Afghanistan. Ved at de lå ved handelsrutene skjedde det en blomstrende kulturell blanding og spredning. Identifikasjonen av greske guder med tilsvarende lokale guder betydde også at det ble vanlig med bygninger som et gymnasium, greske institusjoner for lærdom og utøvelse av gymnastikk og idretter. Mange av byene opprettholdt deres uavhengighet mens de var styrt i navnet av lokale konger eller strap, og hadde ofte institusjoner av greske typer. Gresk dedikasjoner, statuer, arkitektur og inskripsjoner har blitt funnet avdekket over alt, men den lokale kulturen ble ikke erstattet, men ofte blandet i en ny hybridkultur.

Gresk språk og litteratur ble spredt over det tidligere Persia. Utviklingen av aleksandriansk romantikk, hovedsakelig i Egypt, hadde store lån til gresk teater, men også til andre fortellerstiler. Biblioteket i Alexandria, satt opp av Ptolemaios I av Egypt, ble et senter for lærdom og ble etterlignet av andre monarker. Et eksempel som viser spredningen av gresk teater er Plutarks fortelling om Marcus Licinius Crassus’ død hvor hans hode var blitt tatt med til hoffet i Partia og vist fram, nærmest som rekvisitt, i framføringen av Bacchae (Bakkantene), et klassisk gresk drama av Euripides. Det har også blitt funnet gresk teater i Ai-Khanoum i utkanten av Baktria, og det hadde 35 rader, større en teateret i Babylon.

Spredningen av gresk innflytelse og språk ble også vist med gresk myntpregning. Portretter ble mer realistiske, og den motsatte siden av mynten ble ofte benyttet for et propagandabilde, feiringen av en hendelse eller bildet av en favorittgud. Bruken av portretter i gresk stil og gresk språk fortsatte inn i den parthiske tiden, selv etter at bruken av gresk begynte å dale.

I Alexandria ble utvandrete jøder, eller jøder i diaspora, hellenisert og under påvirkningen av gresk filosofi ble hellenistisk jødedom utviklet, hovedsakelig av den jødiske filosofen Filon fra Alexandria. Hellenistisk jødedom søkte å etablere en hebraisk-jødisk religiøs tradisjon innenfor hellenistiske kultur og språk. Det fremste litterære produktet som kom ut av jødedommen og den hellenistiske kultur var Septuaginta, en gresk oversettelse av Den hebraiske Bibelen en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr.

Indiske referanser[rediger | rediger kilde]

Flere referanser i indisk litteratur priser kunnskapen til yavanaene, som grekerne ble kalt. Mahabharata, et indisk epos som med sine 100 000 dobbeltvers er et av verdenslitteraturens største verker, komplimenterte grekerne som «de altvitende yavanaene» (sarvajnaa yavanaa), det vil si: «Yavanaene, o konge, er alle altvitende; suraene særlig så. Mlecchaene giftet til opprettelsen av deres egen forestilling.»[20]

Matematikeren Varahamihira sa at «Grekerne, om enn urene, må bli æret ettersom de er trenet i vitenskaper og derigjennom overgår andre...»[21] En annen indisk tekst, Gargi-Samhita, har også gitt tilsvarende rosende ord til yavanaene med å si: «Yavanaene er barbarere, dog har vitenskap og astronomi sin opprinnelse hos dem og for dette må de bli æret som guder.»[22]

Den post-hellenistiske tid[rediger | rediger kilde]

På 100-tallet f.Kr. erobret Romerriket Hellas stykke for stykke, område for område inntil romerne, med erobringen av Egypt i 30 f.Kr. kontrollerte hele Middelhavet. Imidlertid som Quintus Horatius Flaccus nennsomt uttrykte det: «Graecia capta ferum victorim cepit et artis intulit agresti Latio» – «Erobrede Hellas har blitt erobret de dyriske seierherrene og ført hennes kunstarter til bondske Latium».[23] Romersk kunst og litteratur ble formet og utviklet ved hellenistiske modeller og forbilder. Gresk språk ble benyttet i utstrakt bruk blant folk flest, og den romerske eliten både snakket og skrev gresk like flytende som latin. Det ble vanlig for høytstående romerske familier å skaffe seg greske lærere. Den første romerske forfatteren vi kjenner var en greker, Livius Andronicus (død ca. 203 f.Kr.), en frigitt krigsfange fra Tarent som oversatte Odysseen til latin.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Green, Peter: Alexander The Great and the Hellenistic Age, side xvii.
  2. ^ Rempel, Gerhard: Hellenistic Civilization (Western New England College)
  3. ^ a b Wilcken, Ulrich: Griechische Geschichte im Rahmen der Alterumsgeschichte.
  4. ^ Green, ss. x, xiv.
  5. ^ Green, s. 20.
  6. ^ a b Green.
  7. ^ «En mindre forordning hogget i stein som ble avdekket i Kandahar, var skreve i to skrifter, gresk og arameisk», Burjor Avari: India, the Ancient Past, side 112
  8. ^ Shipley, Graham (2000): The Greek World After Alexander, 323-30 B.C., Routledge, s. 313
  9. ^ Shipley (2000): ss. 318-219.
  10. ^ Britannica, Seleucid kingdom, 2008, O.Ed.
  11. ^ Bowman, Alan K (1996): Egypt after the Pharaohs 332 BC – AD 642 (2. utg). Berkeley: University of California Press. ss. 25–26. ISBN 0520205316.
  12. ^ a b c Green, s. 21.
  13. ^ a b Green, p. 23.
  14. ^ Hellenistic period
  15. ^ Green, p. 22.
  16. ^ Green, p. xv.
  17. ^ Herodot (Holland, T.: Persian Fire, s. 193.)
  18. ^ Green, pps. xx, 68-69.
  19. ^ a b c d e MacLeod, Roy M.: The Library Of Alexandria: Centre Of Learning In The Ancient World. I.B. Tauris, 2004, ISBN 1850435944.
  20. ^
    sarvajnaa.yavanaa.rajan.shuraaz.caiva.vishesatah
    mlecchah.svasamjnaa.niyataanaanukta.itaro.janah
    (Mahabharata VIII.31.80).
  21. ^ Hart, Clive: The Prehistory of Flight, (Berkeley, 1985).
  22. ^ Gargi-Samhita, kapittel «Yuga Purana». Se Mc Evilly, Thomas: The shape of ancient thought. Comparative Studies in Greek and Indian philosophies, (Allworth Press, New York 2002) ISBN 1-58115-203-5
  23. ^ Horatius: Epist. 2. 1. 156–7

Litteratur[rediger | rediger kilde]