Abu Hamid Ghazali

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Al-Ghazalis verk Ihya 'ulum al-din (Gjenopplivelse av religionens vitenskaper) er et av hans hovedverk, hvor han bygger bro mellom mellom mystikk og rasjonalitet.[1][2]

Abu Hamid Muhammad ibn Muhammad al-Ghazali (født 1058 i Tus i Khorasan, Persia, død 19. desember 1111 i Tus) var en muslimsk teolog og filosof, kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verdenen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det lille man vet om hans unge år, stammer antagelig fra en tradisjon som oppstod etter hans død. I følge denmne skal han ha mistet sin far i ung alder, og da skal han og hans bror Ahmad ha blitt tatt vare på av en sufi. Al-Ghazalis samtidige og første biograf, 'Abd al-Ghafir al-Farisi, skriver imidlertid bare at al-Ghazali begynte å få undervisning i fiqh (rslamsk rettsanvendelse) fra Ahmad al-Radhakani, en lokal læremester.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter at hans senere læremester al-Juwayni (1028-1085) døde, dro Ghazali til Nizam al-Mulks hoff. Han var seldsjukksultanenes vesir, og utnevnte ham til professor ved det sunnittiske lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad.

Al-Ghazali underviste 1091–95 i islamsk lov og teologi ved al-Nizamiyya, og skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. I denne stilling opparbeidet han seg ry som den aller fremste lærte i det islamske Bagdad; han var også etterspurt som politisk rådgiver.

I ettertid er Al-Ghazali ofte blitt framstilt som syndebukken og årsaken til at den frie islamske tenkningen stagnerte, blant annet ved at han i verket Filosofenes villfarelser (Tahâfut al-falâ-sifa) angivelig avviser tanken om årsakssammenhenger.[3] Denne syndebukkrollen er en foreldet forenkling[4], og de lærde strides om hva han egentlig mente om årsakssammenhenger.[3]

Etter en sjelelig krise i tiden etter mordet på Nizam al-Mulk, orienterte han seg i retning av sufismen (islamsk mystikk), og forlot lærestedet og Bagdad i 1095 for å leve som en omstreifende asket i noen år, i Palestina og i Syria.Såvendte han tilbake til hjembyen Tūs, der han - med unntak av en kort gjenopptakelse av professorvirksomhet i professor i Nishapur (1106), forble frem til sin død og levde et tilbakketrukket liv.

I sin selvbiografi Al-munqidh min al-dalal (Redning fra villfarelsen),[5] argumenterte han i ettertid for en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og bygde på den personlige opplevelsen/erfaringen (ma'rifa) av Guds kjærlighet og frykt for Guds dom. Han arbeidet for å bygge bro mellom mystikk og rasjonalitet[6], og «med sitt suverene utgangspunkt i islamsk teologi og jus greide han å sikre mystikken en plass i offisiell islam».[7]

Al-Ghazali skal ha påvirket europeiske tenkere som Thomas Aquinas og Blaise Pascal.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Abu Hamid Ghazali i Store Norske Leksikon
  2. ^ Ihya 'ulum al-din i engelsk oversettelse; ghazali.org
  3. ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Amund Bjørsnøs' innledning til Klassiske islamske tekster, 2013. Utdrag fra Filosofenes villfarelser er gjengitt i antologien Klassiske islamske tekster.
  4. ^ Amund Bjørsnøs. Arabisk vitenskapshistorie bringes ned fra elfenbenstårnet; salongen.no; 10.1.2013
  5. ^ Engelsk oversettelse av Al-munqidh min al-dalal; ghazali.org
  6. ^ Per Kværne (1992). Kunnskapsforlagets religionsleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8252521533. 
  7. ^ Jan Opsal (1994). Lydighetens vei: islams veier til vår tid. Universitetsforlaget. s. 182. ISBN 8200039609. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Al-Ghazali – bilder, video eller lyd
  • ghazali.org, privat nettsted «dedicated to academic study of Abu Hamid al-Ghazali»