Abu Hamid Ghazali

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Abu Hamid Muhammad ibn Muhammad al-Ghazali (født 1058 i Tus i Khorasan-provinsen i Persia, dagens Iran, døde 19. desember 1111 i Tus) var en muslimsk teolog og filosof, kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verdenen.

Al-Ghazali underviste islamsk lov og teologi ved det berømte sunnittiske lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad (grunnlagt i 1067), og skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. Etter en sjelelig krise orienterte han seg i retning av sufismen (islamsk mystikk), og forlot lærestedet for å leve som en omstreifende asket i noen år. I sin selvbiografiske verk, al-munqidh min al-dalal ('Redning fra villfarelsen'),[1] argumenterte han i ettertid for en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og bygde på den personlige opplevelsen/erfaringen (arab. ma'rifa) av Guds kjærlighet og frykt for Guds dom.

Al-Ghazali skal ha hatt stor indirekte innflytelse på europeiske tenkere som Thomas Aquinas og B. Pascal.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Engelsk oversettelse av verket
  2. ^ Abu Hamid Ghazali i Store Norske Leksikon