Platon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Platon
Platon
Platon
Født ca. 428 f.Kr.
Død ca. 348 f.Kr.
Æra Antikkens filosofi
Region Vestlig filosofi
Hovedinteresser Metafysikk, epistemologi, etikk, estetikk, politikk, pedagogikk, matematikk
Idéer Platonisk realisme
Påvirket av Sokrates, Archytas, Demokritos, Parmenides
Påvirket hvem De fleste filosofer som etterfulgte ham

Platon (gresk: Πλάτων, Plátōn; født ca. 428 f.Kr.[1] – ca. 348 f.Kr.)[2] var en meget innflytelsesrik gresk filosof og matematiker, som ettertiden kjenner best gjennom hans mange filosofiske dialoger. Han var elev av Sokrates og grunnleggeren av Akademiet i Athen, den første institusjon for høyere læring i den vestlige verden. Sammen med sin mentor Sokrates og sin student Aristoteles bidro Platon til å legge fundamentet for den vestlige verdens filosofi og vitenskap.[3]

Platons litterære talent er åpenbart i hans sokratiske dialoger; trettiseks dialoger og tretten brev har blitt tilskrevet ham. Platons skrifter har blitt utgitt på ulikt vis, noe som har ført til flere konvensjoner angående navnsettingen og for å referere til hans tekster.[4] Platons dialoger har blitt benyttet for å undervise i en rekke emner, inkludert filosofi, logikk, etikk, retorikk, religion og matematikk. «Få, om overhodet noen andre filosofer, har nådd hans spennvidde og dybde,» skrev filosofen Bertrand Russell. «Og ingen har overgått ham. Enhver som vil innlate seg på filosofisk forskning, gjør uklokt å overse hans innsats.»[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år[rediger | rediger kilde]

Fødsel og familie[rediger | rediger kilde]

Platon og Sokrates i en middelaldertegning.

Den nøyaktige tiden og stedet for Platons fødsel er ikke kjent, men det er sikkert at han tilhørte en aristokratisk og innflytelsesrik familie. Basert på antikke kilder mener de fleste moderne forskere at han var født i Athen eller Egina (27 km fra Athen)[6]mellom 429 eller 423 f.Kr. Hans far var Ariston. I henhold til en omdiskutert tradisjon, rapportert av Diogenes Laertios, kunne Ariston spore sin avstamning tilbake til Kodros, konge av Athen, og Melanthos, konge av Messenia.[7] Platons mor var Periktione, og hennes familie hevdet et forhold til den berømte athenske lovgiveren og lyriske poeten Solon.[8] Periktione var søster av politikeren Karmides og niese av tyrannen Kritias, begge framstående figurer blant de tretti tyrannene, det kortvarige oligarkiske styret som fulgte etter Athens sammenbrudd ved slutten av Peloponneskrigen (404–403 f.Kr.).[9] Foruten Platon hadde Ariston og Periktione tre andre barn; disse var to sønner Adeimantos og Glaukon, og datteren Potone, mor til Speusippos, nevø og etterfølger av Platon som leder av hans filosofiske Akademi.[10] I henhold til Platons dialog Staten var brødrene eldre enn Platon.[11] Ikke desto mindre presenterte Xenofon i Memorabilia (eller Erindringer om Sokrates) Glaukon som yngre enn Platon.[12]

Den tradisjonelle datoen for Platons fødsel (428/427 f.Kr.) er basert på en tvilsom tolkning av Diogenes Laertios som sier at «Da [Sokrates] var gått, [Platon] ble med Kratylos herakleiteren og Hermogenes som filosoferte på samme vis som Parmenides. Deretter, ved 28, sier Hermodoros at [Platon] dro til Euklid i Megara». Platonforskeren Debra Nails har argumentert at «Teksten i seg selv gir ingen grunn til å slutte at Platon dro umiddelbart til Megara og antyder det motsatte.»[13] I Platons Sjuende brev noterer han at hans å komme til alder sammenfalt med at de tretti tok makten, og bemerker, «Men en ungdom under tyve år gjorde selv til latter om han forsøkte å komme seg inn på den politiske arena.» Av den grunn daterer Debra Nails Platons fødsel til 424/423 f.Kr.[14]

I henhold til en del redegjørelser forsøkte Ariston tvinge sin oppmerksomhet på Periktione, men klarte det ikke. Deretter kom guden Apollon til ham i en visjon og som et resultat av dette kunne Ariston forlate Periktione uten å antaste henne.[15] En annen legende hevder at da Platon var et barn satte en bie seg på leppene hans mens han sov; det vil si en spådom om talegavens sødme i hans samtaler om filosofi.[16]

Ariston synes å ha død mens Platon var et barn, skjønt den nøyaktige dateringen av hans død er vanskelig.[17] Periktione gifet seg deretter med Pyrilampes, sin onkel, bror av hennes mor,[18] som mange ganger hadde fungert som ambassadør og sendebud til det persiske hoff og som var en venn av Perikles, lederen av den demokratiske fraksjonen i Athen.[19] Pyrilampes hadde en sønn fra et tidligere ekteskap, Demos, som var berømt for sin skjønnhet.[20] Periktione født Pyrilampes' andre sønn, Antifon, halvbror av Platon, og som opptrer i Platons dialog Parmenides.[21]

I kontrast til hans ordknapphet, introduserte Platon ofte sine framstående slektninger inn i sine dialoger, eller refererte til dem med en del presisjon. Karmides har en dialog navngitt etter ham; Kritias snakker i både Karmides og Protagoras; og Adeimantos og Glaukon har begge framtredende deler i Staten.[22] Disse og andre referanser antyder en betydelig andel av familiestolthet og har gitt ettertiden en mulighet for å rekonstruere Platons familietre. I henhold til Burnet, åpningscenen av Karmides er «en forherligelse av hele [familie]forbindelsen... Platons dialoger er ikke bare et minneskrift til Sokrates, men også de lykkeligere dager til hans egen familie.»[23]

Navn[rediger | rediger kilde]

Diogenes kommer med en ribbet kylling til Platon, anonymt maleri 1800-tallet.

I henhold til Diogenes Laertios var filosofen først gitt navnet Aristokles etter sin bestefar, men hans brytetrener, Ariston fra Argos, kalte ham for Platon, det vil si «bred» grunnet hans robuste figur.[24] I henhold til kilder nevnt av Diogenes (alle datert fra tiden til Aleksander den store) fikk Platon sin navn fra bredden (platytês) av hans veltalenhet, eller ettersom han var meget bred (platýs) over forhodet.[25] Senere forskere har argumentert at legenden om hans egentlige navn var Aristokles stammet fra hellenistisk tid.[26] Platon var for øvrig et relativt vanlig mannsnavn, og det er 31 kjente tilfeller av det i Athen alene.[27]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Apuleius har informert at Speusippos lovpriste Platons kvikke sinn og beskjedenhet som en ung gutt, og at «de første frukter av hans ungdom preget av hardt arbeid og kjærlighet til studier».[28] Platon må ha blitt undervist i grammatikk, musikk og gymnastikk av de mest framragende lærere i sin tid.[29] Dikaiarkhos gikk så langt som å si at Platon stilte som bryter i de isthmiske leker.[30] Platon hadde også fulgt undervisning i filosofi. Før han møtte Sokrates var han først blitt kjent med Kratylos, en elev av Heraklitos, en framtredende førsokratisk gresk filosof, og med heraklitiske lære om at urstoffet var ild og at verdens innerste vesen og natur er forandringen.[31]

Som ung mann forsøkte Platon seg som dikter med å skrive tragedier, og det er også mulig at han vurderte en politisk karriere, noe som var vanlig for unge menn av fornemme familier. Møtet med filosofen Sokrates synes å ha endret livsløpet til den rundt tyve år unge mannen. «Hans tidlige utviklede dikteriske fantasi, og dype politiske interesse kom dog til å sette sitt preg også på hans rent filosofiske verker.» [32]

Platon og Sokrates[rediger | rediger kilde]

Lunden hvor Platons akademi lå.

Det nøyaktige forholdet mellom Platon og Sokrates har forblitt et diskusjonsområde blant forskerne. Platon gjør det klart i Sokrates forsvarstale, også kalt for Apologien (fra gresk: Ἀπολογία, apologia, «forsvarstale»), at han var en henført ung tilhenger av Sokrates. I denne dialogen er Sokrates presentert som å nevne Platon ved navn som en av de unge som var nær ham til å bli bedervet, om den eldre filosofen ble funnet skyldig å forderve ungdommen, og spurte hvorfor fedrene og brødrene ikke kom fram for å vitne mot ham om han faktisk var skyldig i en sådan forbrytelse (33d-34a). Senere er Platon nevnt sammen med Krito, Kritobolos og Apollodoros som tilbød seg å betale en bot på 30 minas på vegne av Sokrates, etter at Meletos hadde krevd dødsstraff (38b). I dialogen Faidon lister tittelfiguren opp de som var tilstede i fengselet på Platons siste dag, og forklarer Platons fravær med å si at «Platon var syk». (Faidon 59b)

Platon taler aldri med egen stemme i sine dialoger. I Andre brev står det at «intet skrift av Platon eksisterer eller vil noen gang eksistere, men de som nå sies å være hans er de som av en Sokrates ble vakre og nye» (341c); om brevet er Platons, synes den endelige kvalifikasjonen å sette spørsmål ved dialogenes historiske troskap. I uansett tilfelle synes Xenofon og Aristophanes å presentere et noe annet portrett av Sokrates enn det som Platon har framstilt. En del har påpekt problemet med å gjøre Platons Sokrates å være hans talerør, gitt Sokrates omdømme for ironi og den dramatiske naturen i dialogens form.[33]

Aristoteles tilskriver en annen lære overfor ideene til Platon og Sokrates.[34] Kort sagt antyder Aristoteles at Sokrates' vedrørende ideenes former kan bli oppdaget ved undersøkelse av den naturlige verden i motsetning til Platons forestilling om former som kan eksisterer hinsides og utenfor den ordinære utstrekning av menneskelig forståelse.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Sokrates dør.
Utsnitt fra maleri av Jacques-Louis David (1787)

Etter Sokrates død kan Platon tatt flere reiser, blant annet til de greske samfunnene i sørlige Italia, Sicilia, Egypt og Kyrene i Libya.[35] Reisene fikk betydning for hans senere tenkning. Han kom i nær kontakt med pythagoreerne, disiplene til filosofen og mystikeren Pythagoras, og den orfiske mysteriekulten.[32] De impulser han kan ha fått hos pythagoreerne var oppfatningen at matematikkens var alle tings innerste vesen; universetet som delt i to, den egentlige verden (ideene) og skyggeverden av sansebare ting; sjelen som udødelig; og religiøs-mystisk, asketisk moral.[36]

Det er sagt at han vendte tilbake til Athen da han var førti år gammel og grunnla den tidligste kjente organiserte skoler for høyere undervisning i den vestlige sivilisasjon på en jordlapp i lunden til Hekademos eller Akademos.[37] Platons Akademi var «en stor inngjerding av et jorde som en gang var eiendommen til en borger av Athen ved navn Akademos (som noen sa at det hadde fått sitt navn fra en helt fra oldtiden)».[38] En rekke framragende menn fikk sin utdannelse ved akademiet hvor han virket som lærer, ikke minst i politiske emner. Det ble ikke bare undervist i filosofi og politikk, men også i geometri, astronomi, geografi, zoologi og botanikk. Hver dag ble det drevet gymnastikk. Undervisningen var basert på foredrag, samtaler og mellommenneskelig samvær.[36] Platon overtok fra Sokrates den teoretiske tilbakevisningen av den sofistiske relativismen, som han anså som en del av det politiske forfallet. Hans mål var å vise hvilke prinsipp en sunn politikk burde bygges på, og skrev om idealstaten, en refleksjon over hva politikk er og bør være. Noe han senere forsøkte å virkeliggjøre Siracusa (se nedenfor).[36]

Akademiet ble drevet fram til det ble ødelagt av romeren Lucius Cornelius Sulla i år 84 f.Kr. Nyplatonister fikk gjenoppvekket Akademiet tidlig på 400-tallet e.Kr. og drev det videre fram til 529 da det ble stengt av den bysantinske keiser Justinian I den store som anså det som en trussel for kristendommens utbredelse. [39] Mange intellektuelle fikk sin undervisning ved Akademiet, og en av de mest framtredende og betydningsfulle var Aristoteles.[40]

I løpet av sitt senere liv ble Platon innviklet i politikken i bystaten Siracusa. I henhold til Diogenes Laertios besøkte Platon byen først mens den var styrt av Dionysios I.[41] Det synes som om at det var Platons håp at han skulle få anledning til å være med på en omlegging av Dionysios' stat og samfunn. «Det ville være lettere å realisere en idealstat med utgangspunkt i et tyranni enn et demokrati, mente Platon.»[32] I løpet av den første reisen ble Dionysios svoger Dion en av Platons disipler, men tyrannen selv vendte seg imot filosofen. Platon ble solgt som slave og møtte nesten døden i Kyrene, en by i krig med Athen, før en beundrer fikk kjøpt ham fri og sendt ham hjem.[42]

Etter Dionysios' død, i henhold til Platons Sjuende brev, anmodet Dion om at Platon kom tilbake til Siracusa for å være lærer for den unge Dionysios II og forsøkte å rettelede ham til å bli en filosofisk konge. Platon lot seg overtale, reiste til Sicilia i 367 f.Kr., rundt 60 år gammel, ble mottatt med store æresbevisninger. Etter ble han trukket inn i intrigene ved hoffet. Dionysios II synes å ha akseptert Platons lærdom, men ble snart mistenksom for Dion, sin onkel. Han forviste onkelen og holdt Platon tilbake mot sin vilje. Til sist greide Platon med nød og neppe å forlate Siracusa. Dion kom tilbake til byen, veltet Dionysios og styrte Siracusa for en kort tid før han selv ble myrdet av Kallippos, faktisk en disippel av Platon. Heller ikke Kallippos tid som tyrann varte lenge.

Død[rediger | rediger kilde]

En årsak at Platon lot seg friste til Siracusa, mener Arne Næss, er at Platon hadde vært i nær kontakt med politikken i Athen, noe som hadde avholdt ham fra å ha urealistisk optimisme, og et motiv for å reise til Dionysios II var å stimulere krefter på Sicilia til å stå opp imot Kartago. Platon og hans krets så med bekymring på den gresk avmakten overfor nye stormakter og deres ekspansjon ved Middelhavet. Han var selv født året etter at Perikles' død som representerte den greske storhetstiden, og døde selv ti år før Filip II av Makedonia endret hegemoniet i den greske verden.[32] I 347 f.Kr. døde han, rundt 80 år gammel.

En rekke kilder har gitt redegjørelser av Platons død. En fortelling, basert på et ødelagt, fragmentert manuskript,[43] antyder at Platon døde i sin seng mens en ung trakisk pike spilte fløyte for ham.[44] En annen tradisjon antyder at Platon døde i en bryllupsfest. Denne fortellingen er basert på Diogenes Laertios' referanse til en redegjørelse av Hermippos fra Alexandria på 200-tallet. [45] I henhold til Tertullianus, i overensstemmelse med den første redegjørelsen, døde Platon ganske enkelt mens han sov.[45]


Filosofi[rediger | rediger kilde]

Platon i sitt akademeia, av Carl Johan Wahlbom.

Ettersom Platon skrev dialoger og ikke doktriner, er det vanskelig å kunne tillegge ham spesifikke standpunkter på bakgrunn av det han har latt karakterene i sine skrevne dialoger uttale, men det er allikevel meningsfullt å snakke om Platons filosofi. En gruppe forskere mener at det finnes en utvikling i Platons forfatterskap, og at man således kan si at Platon skifter mening underveis. En annen gruppe mener at man ikke kan bør snakke om en meningsforandring, men snarere at Platon behandler lignende emner på ulike måter i de forskjellige dialogene, men at man ikke kan tillegge ham en meningsforandring. I dialogene opptrer mange ulike personer fra datidens Athen. Sokrates er en sentral skikkelse i mange av dem, og vi møter også en del kjente sofister.

Platon var en motstander av sofistenes syn på filosofi (sammen med blant annet Sokrates og Aristoteles), da han mente i motsetning til dem at det fantes allmenngyldige etisk-politiske normer. Platon brukte nemlig sin lære om det gode som idé (gresk: idea), dette skulle nemlig sees på som et prinsipielt forsvar for en objektiv etikk.

Platons dualistiske verdensbilde åpner for tanken om at i tillegg til den materielle verden vi omgir oss med og kan sanse, eksisterer det en idéverden. Idéene er mønstre for alle ting som finnes i tingverdenen.

Alle båter tar del i idéen båt og alle elefanter tar del i idéen elefant. Idéene er uforanderlige og evige, mens vi gjennom sansene kan oppleve en foranderlig og materiell verden, som fremstår som etterligninger av disse idéene. I denne tingverdenen får vi antakelser om de foranderlige individuelle tingene; båtene MS «Mosvik», SS «Norway» og «The World». I idéverdenen får vi viten om båtens uforanderlig idé, hva som gjør en båt til en båt. Platon hevder at denne innsikten til idéverdenen er medfødt hos mennesket. Vi kommer fra idéverdenen når vi fødes, livet blir da en midlertidig tilværelse i den materielle sanseverdenen, før vi tilbakevender til idéverdenen når vi dør. Platon helliggjør idéverdenen ved å introdusere det godes ide, som er idéenes idé. Dette er alle idéers prinsipp, opprinnelse og er et idéal. Det godes idé fremstår som en treenighet av det skjønne, det sanne og det gode. Han fortsetter rangeringen av etterlignelser; idéene, tingene og etterligningen av tingene (mimesis).

Analogiene[rediger | rediger kilde]

For å illustrere den dualistiske idélæren, bruker Platon tre analogier i dialogen Staten som skal fremvise dette.

I denne analogien blir sola brukt som et eksempel på den godes idé; sola har opphav til alt (ingenting eksisterer uten idéen), vårt øye ser ting ved hjelp av sollyset (vi ser fornuft i lys av sannheten). Altså er sola ikke bare opphavet til at ting er synlige, men også opphavet til at ting eksisterer.
Linjelignelsen
Den delte linjen viser en linje delt i to, hvor vi sier at den ene delen representerer sansene våre, mens den andre delen representerer tankene våre. Når man skal prøve å forstå noe, vil man først sanse det, før man gjennomtenker det og oppnår innsikt i kunnskapen bak. Dette kan også brukes i erkjennelsesfasen, da man ser inn i sanseverdenen før man klarer å få full innsikt og ser inn i idéverdenen.
Vi forestiller oss at det er noen fanger i en hule. De har levd der hele livet og er lenket fast, slik at de kun kan se i en retning. Bak fangene er et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei. På denne veien frakter mennesker forskjellige ting, og fangene ser kun skyggebildene av tingene på huleveggene. Dette vil være det eneste som fangene kan sanse fra virkeligheten. En vitebegjærlig fange frigjør seg og klatrer ut av hulen, etter først ha sett hva som gir siluettene formene sine. Der ser han ting i lyset som de egentlig er ("Så dette er et virkelig tre!"). Han løper begeistret rundt, men er allikevel ikke helt tilfreds. Så løfter han blikket og ser solen. Han har sett alle tings årsak, mangfoldets enhet, de gode ideenes opphav. Han klatrer den vanskelige vei ned i hulen for å fortelle de andre om dette. De vil ikke vite noe av det, finner ham kun for en pest og en plage, og dreper ham. Dette er antagelig et bilde på Sokrates' skjebne.[trenger referanse]

Samfunnssyn[rediger | rediger kilde]

Platon hadde et komplekst samfunnssyn. I dialogen Staten gis det en detaljert beskrivelse av idealstaten (gresk: Kallipolis), og han kommer også med en grundig beskrivelse av det utdanningssystemet som er nødvendig for at en slik stat kan realiseres.

Prinsippet med dette, er at i motsetning til Sokrates, mente Platon at ikke alle kan oppnå erkjennelsesfasen, altså kunne ikke alle få klar innsikt (gresk: episteme) i idéverdenen. De andre ville da leve med ubekreftede meninger og overflatiske sanseerfaringer (gresk: doxa). Dermed må noen eksperter ta ansvaret for å føre de andre på rett vei til kunnskap og den godes idé, og ekspertene skulle komme fra skolesystemet.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

I prinsippet skulle alle gå på skole (selv kvinner), hvor deres potensial skulle utnyttes maksimalt. Han delte denne utdanningen i faser, hvor folk blir silt ut på veien:

  1. 10 – 20 år: Alle elever får samme undervisning, viktige fag er gymnastikk, musikk og religion. De skal lære samhold, lydighet og offervilje. Til slutt blir de beste silt ut og fortsetter med studiene til andre fase.
  2. 20 – 30 år: Disse studerer matematikk. Utsiling igjen.
  3. 30 – 35 år: Disse studerer filosofi, men også matematikk og dialektikk er viktige evner.
  4. 35 – 50 år: Praksisperiode, elevene skal ut i samfunnet og få erfaring.
  5. 50 år →: Nå har denne finutsilte eliten oppnådd nok kompetanse til å overta styret i samfunnet. Disse personene vil nå ha nok innsikt i den godes idé til å styre de andre i samfunnet.

Sosiale klasser[rediger | rediger kilde]

Dette systemet ville også gi sosiale klasser, og de består av folk som blir silt ut i løpet av utdanningen:

  1. Styrerne (filosofene)
    • Funksjon: Å styre
    • Dygd: Visdom
  2. Administratorene (vaktene)
    • Funksjon: Å administrere
    • Dygd: Mot
  3. Produsentene (arbeiderne)

Platon mente ikke å undertrykke noen, men heller plassere dem hvor de hører hjemme. Samfunnet og fellesskapet (gresk: polis) måtte nemlig prioriteres foran det private livet (gresk: oikos), og ved å inntre i sin stilling, ville nemlig alle folk ha sjansen til å gjennomføre sin dygd i livet. Dygd kan bety å virke på sitt beste, og det er således kun mulig for en borger å virke på sitt beste når han er tildelt den riktige plasseringen i samfunnet. Det var kun en kombinasjon av alle dydgene som ville gjøre samfunnet rettferdig.

Platon gir seg også litt selvkritikk ved et slikt samfunn ved å frykte

  • Korrupsjon og egeninteresse (egoisme)
  • Folk setter det private livet fremfor det offentlige
  • Folk som klager om frihet (ifølge Platon går frihet ut på å realisere sitt eget liv, og dette kan bare gjøres i fellesskap)

Kvinnesyn[rediger | rediger kilde]

Platon gjorde ingen forskjeller mellom kvinner og menn her, da hans syn på det biologiske- og det kulturelle feltet var knyttet til hans syn på fellesskapet og det private. Platon synes at de biologiske ulikhetene var irrelevante når det kommer til spørsmålet om å gjøre det beste for fellesskapet.

Slik kan Platon bli sett på som en tidlig kvinnesaksforkjemper, og det betydde at enhver person kunne innta en stilling som eksempelvis jurist, så lenge man er kvalifisert til det. Dette skapte selvsagt en del reaksjoner i datidens Athen, fordi han gikk i mot all tradisjonell skikk og syn på kvinner i hans samfunn.

Det finnes også kritikk av Platon i dette tilfellet, da han fryktet den kvinnelige kraften til å få barn og forming av slekt. Dette ville sette det private livet fremfor det offentlige, og slikt hører ikke hjemme i et idéalsamfunn.

Kunstsyn[rediger | rediger kilde]

Selv om Platon utøvet kunst i former som dikt og ordkunst, var han sterkt skeptisk til det hvis man ser på saken fra et politisk filosofisk perspektiv. Poenget var nemlig slik at idéene var helhetlige, det gode og det vakre er sammenvevde som ideer. Kunst kunne så ikke skilles fra hverandre, altså kan man ikke skille estetikk fra etikk, kunst måtte ta hensyn til idéene som en helhet (det må inkludere alt).

Ifølge idélæren er det idéene som representerer virkeligheten, ting i sanseverdenen er kun kopier eller avspeilinger av idéene. Dermed vil kunst være «kopier av kopier», da de er baserte på ting i sanseverdenen. Platon mente derfor at kunst skulle være inspirert av idéene alene, og enhver kunstner kunne ikke få til dette. Kunstnerne var nemlig ikke intelligente nok, da de mangler en sann innsikt i idélæren som kun filosofer hadde (ifølge utdanningsløpet). Dermed måtte man sette streng sensur på hvilke kunstformer som var akseptable, og kun ved et slikt opplegg kunne man akseptere kunst som var best for samfunnet.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Platons verker har opp gjennom tidene blitt delt inn på flere forskjellige måter. Rundt Jesu fødsel finner vi skriftene ordnet i tetralogier eller grupper på fire. Diogenes Laertios gir æren for dette til Thrasyllos fra Alexandria, en filosof og astrolog ved hoffet til Tiberius. I 1579 kom Henri Estiennes utgave av corpus Platonicum, som kom til å forbli den autorative utgaven gjennom mer enn to hundre år. Ut fra den latiniserte formen av Estienne kalles utgaven gjerne Stephanus-utgaven, og alle nye vitenskapelige utgivelser av Platons verker har et Stephanus-nummer i margen som refererer til sidetall og avsnitt.

I inndelingene under er verkene er markert med (1) hvis det ikke hersker enighet om hvorvidt Platon er verkets forfatter, med (2) hvis de fleste forskere på området mener at Platon ikke er verkets forfatter. Umarkerte verker antas å komme fra Platons hånd.

Tetralogiene[rediger | rediger kilde]

Bak inndelingen i tetralogier ligger en tanke om hvilken rekkefølge det er hensiktsmessig å lese dialogene. Det er likevel ikke alltid like tydelig hvilke prinsipper som er lagt til grunn for inndelingen.

  • I. Euthyfron, Forsvarstalen, Kriton, Faidon
  • II. Kratylos, Theaitetos, Sofisten, Statsmannen
  • III. Parmenides, Filebos, Symposion, Faidros
  • IV. Alkibiades I (1), Alkibiades II (2), Hipparchos (2), Elskerne (2)
  • V. Theages (2), Charmides, Laches, Lysis
  • VI. Euthydemos, Protagoras, Gorgias, Menon
  • VII. Hippias den store (1), Hippias den lille, Ion, Menexenos
  • VIII. Kleitofon (1), Staten, Timaios, Kritias
  • IX. Minos (2), Lovene, Epinomis (2), Brevene (1)
  • Ikke tatt med i tetralogiene: Definisjoner (2)
  • Uekte skrifter: Axiochos (2), Om rettferdigheten (2), Om dyden (2), Demodokos (2), Sisyfos (2), Eryxias (2)

En kronologisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Platons dialoger deles ofte også inn kronologisk, men det har til nå vært umulig å rekonstruere en absolutt kronologi, så en del forskere er sterkt kritiske til å omtale dialogene i kronologiske vendinger.

De tidlige dialogene eller de Sokratiske dialogene (de to siste regnes som overgangsdialoger)
  • Protagoras
  • Laches
  • Staten (bok 1)
  • Charmides
  • Euthyfron
  • Lysis
  • Hippias den store (1)
  • Hipparchos (2)
  • Ion
  • Hippias den lille
  • Theages (2)
  • Forsvarstalen
  • Kriton, Euthydemos
  • Kratylos
  • Menexenos
  • Alkibiades I (1)
  • Gorgias
  • Menon
De midtre dialogene (de to siste regnes som overgangsdialoger)
De sene dialogene
  • Sofisten
  • Statsmannen
  • Filebos
  • Timaios
  • Kritias
  • Lovene

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Platon var født i 428/427 eller 424/423 f.Kr. Grammatikeren Apollodoros fra Athen argumenterer i sin Krøniker at Platon ble født i det første året av 88. olympiade, det vil si 427 f.Kr. på den sjuende dagen av måneden Thargelion, i henhold til denne tradisjonen ble guden Apollon født på denne dagen. I henhold til en biograf, Neanthes av Kyzikos, var Platon åttifire år da han døde. Jf. Diogenes Laertios: Livet til Platon, II. Om vi aksepterer Neanthes' versjon var Platon yngre enn Isokrates med seks år og derfor var han født i den andre av den 87. olympiade, året da Perikles døde, det vil si 429 f.Kr. Jf. F.W. Nietzsche, Werke, 32. I henhold til Suda var Platon født i Egina i den 88. olympiade midt under begynnelsen på Peloponneskrigen og levde til han ble 82 år gammel. Også Thomas Browne mente i Pseudodoxia Epidemica, XII, at Platon ble født i 88. olympiade. Renessansens platonister feiret Platons fødsel den 7. november. Jf. Nails, Debra (2006): «The Life of Plato of Athens», 1, i: H. Benson (red.): A Companion to Plato, Blackwell Publishing. Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (Platon, 46) beregnet at Platon var født da Diotimos var arkon eponymos, nemlig mellom 29. juli 428 f.Kr. og 24. juli 427 f.Kr. Den greske filologen Ioannis Kalitsounakis mente at filosofen var født den 26. eller 27. mai 427 f.Kr. Jf. Oppslagsord «Plato» i: Encyclopaedic Dictionary The Helios Volume V (gresk). 1952. Forskeren Debra Nails slo fast i «The Life of Plato of Athens» at filosofen ble født 424/423 f.Kr. I henhold til Seneca den yngre (Epistulæ, VI, 58, 31: natali suo decessit et annum umum atque octogensimum) døde Platon da han var 81 år gammel på den samme dagen som han ble født.
  2. ^ Årstallene for fødsel og død er her oppgitt i henhold til Russell, Bertrand (1961): Vesten Visdom, norsk utgave ved Arild Haaland, Tiden Norsk Forlag, s. 56.
  3. ^ Oppslagsord «Plato». Encyclopaedia Britannica, 2002.
  4. ^ Irwin, T. H. (2011): «The Platonic Corpus» i: Fine, G. (red.): The Oxford Handbook of Plato, Oxford University Press, s. 63–64 og 68–70.
  5. ^ Russell, Bertrand (1961): Vesten Visdom, norsk utgave ved Arild Haaland, Tiden Norsk Forlag, s. 79-80.
  6. ^ Diogenes Laertios nevner at Platon «var født, i henhold til en del skribenter, i Egina i huset til Fidiades, sønn av Thales». Diogenes nevner en av hans kilder som Favorinus' Universale historie. I henhold til Favorinus ble Ariston, Platons familie og hans øvrige familie sendt av Athen for å bosette seg som kleruk (kolonister som beholdt sitt athenske statsborgerskap) på øya Egina. Derfra ble de forvist av spartanerne etter at Platon ble født. Jf. Diogenes Laertios: Livet til Platon, III. Sandra Nails («Ariston», 54) påpeker at det er ingen omtale av noen spartansk utvisning av athenere fra Egina mellom 431–411 f.Kr. På den annen side, ved freden i Nikias ble Egina i stillhet etterlatt under Athens kontroll, og det var ikke før sommeren 411 f.Kr. at spartanerne tok øya (Thukydides, 5.18; 8.92). Derfor konkluderer Nails («Ariston», 54) at «kanskje Ariston var en kleruk, kanskje ble han sendt til Egina i år 431, og kanskje ble Platon født på Eigina, men ingenting av dette gjør det mulig å presisere dateringen av Aristons død (eller Platons fødsel).» Eigina er ansett som Platons fødested av også Suda.
  7. ^ Diogenes Laertios: Livet til Platon, III; Nails, Debra: «Ariston», 53; Wilamowitz-Moellendorff, U. von: Platon, 46
  8. ^ Diogenes Laertios: Livet til Platon, I
  9. ^ Guthrie, W. K. C.: A History of Greek Philosophy, IV, 10; Taylor, A.E.: Plato, xiv; Wilamowitz-Moellendorff, U. von: Plato, 47
  10. ^ Guthrie, W. K. C.: A History of Greek Philosophy, IV, 10; Taylor, A.E.: Plato, xiv
  11. ^ Platon: Staten, 368a
  12. ^ Xenofon: Memorabilia, 3.6.1
  13. ^ Nails, Debra (2002): The People of Plato: A Prosopography of Plato and Other Socratics. Hackett Publishing. ISBN 0-87220-564-9. s. 247
  14. ^ Nails, Debra (2002): The People of Plato, s. 246
  15. ^ Apuleius: De Dogmate Platonis, 1; Diogenes Laertios: Livet til Platon, I; «Plato». Suda.
  16. ^ Cicero: De Divinatione, I, 36
  17. ^ Nails, D.: «Ariston», 53; Taylor, A.E.: Plato, xiv
  18. ^ Platon: Karmides, 158a; Nails, D.: «Perictione», 53
  19. ^ Platon: Karmides, 158a; Plutark: Perikles, IV
  20. ^ Platon: Gorgias, 481d og 513b]; Aristofanes: Vepsene, 97
  21. ^ Platon: Parmenides, 126c
  22. ^ Guthrie, W. K. C.: A History of Greek Philosophy, IV, 11
  23. ^ Kahn, C.H.: Plato and the Socratic Dialogue, 186
  24. ^ Diogenes Laertios: Livet til Platon, IV
  25. ^ Diogenes Laertios: Livet til Platon, IV; Notopoulos, A.: The Name of Plato, 135
  26. ^ Tarán, L. (2001): «Plato's Alleged Epitaph» i: Collected Papers (1962-1999) (Brill, 2001), s. 61.
  27. ^ Guthrie, W. K. C. (1986): A History of Greek Philosophy, bind IV, Plato: the man and his dialogues, earlier period, Cambridge University Press, s. 12 (fotnote).
  28. ^ Apuleius: De Dogmate Platonis, 2
  29. ^ Diogenes Laertios: Livet til Platon, IV; Smith, W.: Plato, 393
  30. ^ Diogenes Laertios: Livet til Platon, V
  31. ^ Aristoteles: Metafysikken]], 1.987a
  32. ^ a b c d Næss, Arne (1976): Filosofiens historie. Fra oldtid til renessanse I. Universitetsforlaget. 5. utg. s. 110.
  33. ^ Strauss, Leo (1964): The City and Man, Chicago: University of Chicago Press, s. 50–51.
  34. ^ Aristoteles: Metafysikken 987b1–11.
  35. ^ McEvoy, James (1984): "Plato and The Wisdom of Egypt" i: Irish Philosophical Journal (Belfast: Dept. of Scholastic Philosophy, Queen's University of Belfast) 1 (2). ISSN 0266-9080.
  36. ^ a b c Skirbekk, Gunnar (1980): Filosofihistorie. I. Universitetsforlaget, 3. oppl., s. 63
  37. ^ Cairns, Huntington: «Introduction to Plato» i: The Collected Dialogues, s. xiii.
  38. ^ Robinson, Arch. Graec. I i 16.
  39. ^ Rudberg, G. (1922): Platon: Hans person og verk. Kristiania, Helge Erichsen. s. 9
  40. ^ «Biography of Aristotle». ClassicNote. GradeSaver LLC.
  41. ^ Riginos, A. S. (1997): Platonica: the anecdotes concerning the life and writings of Plato, Columbia Studies in the Classical Tradition, Brill Academic Pub, s. 73.
  42. ^ Rudberg, G. (1922): Platon: Hans person og verk. Kristiania, Helge Erichsen. s.8
  43. ^ Riginos, Alice (1976): Platonica : the anecdotes concerning the life and writings of Plato. Leiden: E.J. Brill. ISBN 978-90-04-04565-1. s. 194.
  44. ^ Schall, S. J., James V. (sommeren 1996): «On the Death of Plato» i: The American Scholar, 65
  45. ^ a b Riginios, 195.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Commons Commons: Plato – bilder, video eller lyd