Filosofiens trøst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dennee tidlige trykte boken har mange håndmalte illustrasjoner som viser «Fru Filosofi» og scener fra dagliglivet på 1400-tallet i belgiske Gent (1485)

Filosofiens trøst (latinsk navn Consolatio Philosophiae) er et filosofisk verk av Boëthius som ble skrevet i år 524 e.Kr. Det er blitt beskrevet som det enkeltstående viktigste og innflytelsesrike verket i Europa i løpet av den middelalderen og den tidlige kristne renessanse, og dessuten også innenfor de store verker som kan bli kalt for klassiske.[1][2]

Det er en prosametrisk tekst, det vil si at den er skrevet i alternerende avsnitt av prosa og vers. I løpet av teksten viser Boëthius en virtuositet i anvendelsen av latinsk poesi. Den er klassifisert som menippiansk satire, en sammensmelting av allegoriske fortelling, platonsk dialog og lyrisk poesi.

1900-tallet var det fortsatt bevart bortimot 400 oldtidsmanuskripter, noe som er et bevis på verkets tidligere popularitet og interesse.

Fengselslitteratur[rediger | rediger kilde]

Boëthius i fengslet (fra et manuskript av Filosofiens trøst fra 1385)

Filosofiens trøst ble skrevet i løpet av Boëthius’ ettårige fengsling mens han ventet på sin rettssak og til slutt en forferdelig henrettelse for anklagen om forræderi av den østgotiske kong Teoderik den store. Boëthius var på høyden av sin makt i Roma og ble revet overende ved svik. Det fra denne erfaringen at han ble inspirert til å skrive en filosofisk bok i fengselet hvor han reflekterte over hvordan en herres gunst kunne endre seg så hurtig og drastisk og hvordan venner kunne snu seg fra ham. Verket har blitt kalt for «uten sidestykke det mest interessant stykke fengselslitteratur som verden har sett».[3]

Boëthius skrev boken som en samtale mellom seg selv og vitenskapens dronning, «Fru Filosofi». Hun trøster Boëthius for hans triste skjebne ved å diskutere det flyktige i å ha jordiske eiendeler, og den ytterste overlegenhet i å eie tankenes gjenstander, noe hun kaller «det enste sanne gode». Hun sier lykke kommer innenfra, noe som «Fru Skjebne» aldri kan ta fra en: «Hvorfor da, O dødelige mennesker, søker dere lykken på utsiden når den ligger inni dere selv?»[4]

Boëthius diskuterer medtatte og gamle filosofiske spørsmål: som forutbestemmelsens vesen og fri vilje, hvorfor onde mennesker ofte lykkes og gode mennesker blir ruinert, hva er menneskelig natur, og å definere dyd og rettferdighet. Han taler om frie vilje kontra determinisme når han spør om Gud vet og ser alt, eller har mennesket fri vilje. Gud er som en tilskuer ved hesteveddeløp. Han ser på hendingene som hesteførerne utfører, men han gjør ikke skade på dem.[5] Angående den menneskelige nature sier Boëthius at mennesker er hovedsakelig gode og kun når de gir etter for «ondskap synker de ned på dyrenes nivå». Om rettferdighet sier han at kriminelle ikke skal mishandles eller utskjelles, men bli behandlet med sympati og respekt. Her benytter han seg av analogien legen med sin pasient for å illustrere det ideelle forholdet mellom en kriminell og hans anklager.

Boëthius søkte å besvare religiøse spørsmål uten referanse til kristendommen og stolte utelukkende på naturfilosofi og den klassiske greske tradisjonen. Han trodde på harmonien mellom tro og årsak. Sannhetene som kan bli funnet i kristendommen ville ikke være annerledes enn sannhetene funnet i filosofien. Henry Chadwick sa at «Om trøsten inneholder ingenting utpreget kristent, er det også relevant at den ikke inneholder noe utpreget hedensk heller... Det er et verk skrevet av platonist som også er en kristen, men det er ikke et kristent verk».[6]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Fra den karolinske tiden til slutten av middelalderen og etter var Filosofiens trøst den mest kopierte verk av aLL verdslig litteratur i Europa. Det var et av de mest populære og innflytelsesrike filosofiske verker, lest av statsmenn, poeter, og historikere foruten filosofer og teologer. Det er gjennom Boëthius at mye av den tenkning som har vært tenkt som den klassiske tiden ble gjort tilgjengelig for vestens verden i middelalderen.

Det filosofiske budskapet i boken passet godt sammen med middelalderens religiøse fromhet. Leserne ble oppmuntret til å søke jordiske verdier som penger og makt, men å søke evige verdier. Ondskap tjente en hensikt, å bevise at en leksjon bidro til det gode mens det å lide på grunn av det onde ble sett på som en dyd. Ettersom Gud styrte universet gjennom kjærlighet ville bønn til Gud ville anvendelsen av kjærlighet lede til den sanne lykke. Middelalderen med sin livaktig sanse for altstyrende skjebne fant i Boëthius en tolkning av livet nært knyttet til kristendommens ånd. Filosofiens trøst sto, ved dens fatalisme og dens åndelig slektskap med den kristne doktrine om menneskelighet midtveis mellom den hedenske filosofi til Seneca den yngre og den senere kristne filosofien representert av Thomas Aquinas.[7]

Boken er tungt påvirket av Platon og hans dialoger slik Boëthius var det. Dets popularitet kan delvis bli forklart i den neoplatoniske og kristne budskap, skjønt moderne forskning har fortsatt ikke klart å forklare nøyaktig hvorfor verket ble så enormt populært i middelalderen. Boken har dog ikke opprettholdt den samme statusen i moderne tid, muligens på grunn av de fremmedartede indre verdiene og at det avviser materiell produksjon som vår tid finner selvsagt. Sanderson Beck karaktiserte middelalderen ved å si at «Hvem kan si at denne indre perioden til menneskeheten ikke forberedte vegen til renessansens fruktbarhet lik en persons bevisste selvfordypelse og bønn før man skaper et stort kunstverk eller litteratur eller vitenskap? Middelalderen var en vanskelig tid politisk og økonomisk, men hvem kan beregne hvor mye lykke de fikk innvendig fra Filosofiens trøst?»[8]

Oversettelser til andre morsspråk ble gjort av kjente mennesker, blant annet kong Alfred av England (gammelengelsk), Jean de Meun (gammelfransk), Geoffrey Chaucer (mellomengelsk), dronning Elizabeth I (tidlig moderne engelsk), Notker Teutonicus (gammeltysk), og andre.

I Filosofiens trøst finnes det tema som har gitt ekko gjennom hele den vestlige kanon: den kvinnelige visdomsfiguren som informerer Dante, oppstigningen gjennom et lagdelt univers er delt med John Milton, forsoningen av motstridende krefter har funnet sin veg inn hos Chaucer i Ridderens fortelling, og skjebnehjulet eller lykkens gudinnes hjul var et populært symbol gjennom hele middelalderen.

Sitater fra verket opptrer hyppig i Dantes Divina Commedia. Dante uttalte om Boëthius at han var «den velsignede sjel som framviser den bedragerske verden til den som låner sitt øre til ham».[9]

Boëthius’ innflytelse kan bli funnet i nær overalt i Geoffrey Chaucers poesi, særlig i Troilus og Criseyde, i figuren «Fru Natur» i Fuglenes parlament, i Ridderens fortelling og andre stykker i Canterbury-fortellingene, foruten i noen av hans kortere dikt som Truth, The Former Age og Lak of Stedfastnesse. I tillegg oversatte Chaucer Filosofiens trøst i hans bok Boece.

Om hans popularitet var størst i middelalderen ble han likevel ikke helt glemt i moderne tid. Mange poeter fra 1800-tallet har referanser til ham. Tom Shippey i The Road to Middle-earth nevner hvor mye av Boëthius det er i Tolkiens Ringenes herre. Tolkien kjente godt til oversettelsen av Boëthius som kong Alfred gjorde og han siterer Boëthius i noen av replikkene til sine figurer.

Filosofiens trøst er sitert ofte av hovedfiguren Ignatius J. Reilly i den prisbelønte A Confederacy of Dunces (1980) som John Kennedy Toole skrev.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Consolation of Philosophy (Oxford World's Classics), Introduction (2000).
  2. ^ Dante plasserte Boëthius som «de siste romere og de første innenfor skolastikken» blant hans doktorer i paradiset, se Den guddommelige komedie.
  3. ^ Catholic Encyclopedia
  4. ^ Oversettelse av Wikipedia for anledningen.
  5. ^ The Consolation of Philosophy (Penguin Classics), V.E. Watts: Introduction, xxxi, 2000. ISBN 0-14-044780-6.
  6. ^ Henry Chadwick, Boethius: The Consolations of Music, Logic, Theology and Philosophy, 1990, ISBN 0-19-826549-2
  7. ^ The Cambridge History of English and American Literature, Volume I Ch.6.5: De Consolatione Philosophiae, 1907–1921.
  8. ^ Sanderson Beck (1996).
  9. ^ Dante The Divine Comedy. «velsignede sjeler» bebor i Dantes paradise, og fremstår som flammer. Se The Cambridge History of English and American Literature, Volume I Ch.6.5: De Consolatione Philosophiae, 1907–1921.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: