Georg Wilhelm Friedrich Hegel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Hegel)
Gå til: navigasjon, søk
Georg Wilhelm Friedrich Hegel
Georg Wilhelm Friedrich Hegel
G.W.F. Hegel
Født 27. august 1770
Død 14. november 1831
Region Vestlig filosofi
Påvirket av Spinoza, Kant, Rousseau
Påvirket hvem Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche, Karl Marx

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (født 27. august 1770 i Stuttgart, død 14. november 1831 i Berlin) var en tysk filosof. Han ble utdannet ved Tübinger Stift, den protestantiske kirkens seminarium i Württemberg, hvor han ble venn med den fremtidige filosofen Friedrich Schelling. Han ble fascinert av verkene av Spinoza, Kant og Rousseau, og av den franske revolusjon. Mange anser Hegel som kulminasjonen av den tyske filosofiske idealismen i det 19. århundre, som fikk stor betydning for senere filosofer som Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, foruten Karl Marx' historiske materialisme.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel er regnet som den største tyske historikeren. Han formulerte et system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket. Georg Wilhelm Friedrich Hegel var av en litt mer metafysisk art en Johann Gottfried von Herder. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte dialektikk. Dette innebar at man dannet en dialektisk forståelse av verden gjennom teser som måtte sees opp mot antiteser. Om man kunne se begge disse motpartene kunne man komme opp på et nytt nivå i forståelse, Syntese. Finner man så en antitese til denne syntesen kan man komme enda nærmere sannheten i en ny syntese.


Lib og virke[rediger | rediger kilde]

Hegels grav

Hegel studerte teologi og filosofi i Tübingen mellom 1788 og 1793. Der ble han venner med den romantiske dikter Friedrich Hölderlin (1770-[1843]]) og filosofen Friedrich W. J. von Schelling (1775-1854).

Etter sin eksamen arbeidet Hegel som privatlærer for familier i Bern og Frankfurt, hvor han møtte Hölderlin igjen. Inntil ca. 1800 var Hegel beskjeftiget med å udvikle sine tanker om religiøse og sosiale emner. Det ser ut til at han så seg selv i rollen som en slags reformator med forbilder hos den tyske opplysningstids store personligherer, for eksempel Lessing og Schiller. Men ved århundreskiftet vendte hans interesse seg i stedet mot Immanuel Kant (1724-1804). I 1801 fikk han arbeide på [[universitetet i Jena}}, der han møtte Schelling igjen. I løpet av 1790-årenee var Jena blitt et sentrum for kantianisme, og Schelling var allerede blitt en av lederne for den romantiske bevegelse, da Hegel kom dit. Han hadde lært av J. G. Fichte (1762-†1814), som var en av de toneangivende Kant-forskere. Sist på året 1801 utgav Hegel sitt første filosofiske verk, Differenz des Fichteschen und Schellingschen Systems der Philosophie, og inntil 1803 arbeidet han tett sammen med Schelling om utgivelsen av et tidsskrift for kritisk filosofi.

Sist i 1806 hadde Hegel avsluttet sitt første hovedverk, Phänomenologie des Geistes (utgitt i 1807), som avviker en del fra hans tidligere, mer schellingske påvirkning. Schelling oppfattet en kritikk i forordet til Fenomenologien som rettet mot sitt arbeid, og deres vennskab sluttet brått.

Da Napoleons tropper besatte Jena, ble universitetet lukket nettopp som Hegel gjorde manuskriptet ferdig, og han forlot byen. I sin arbeidsløsheu kastet han seg over arbeidet som avisredaktør i Bamberg, men fra 1808 til 1815 var han rektor og filosofilærer på et gymnasium i Nürnberg. I samme periode ble han gift og fikk bsrn, mens han skrev på det neste hovedverk, Wissenschaft der Logik.

I 1816 fikk han igjen arbeid som professor, denne gang ved universitetet i Heidelberg, men allerede i 1818 ble han tilbudt professoratet i Berlin, hvor han arbeidei til sin død. Det var datidens mest ettertraktede stilling for en filosof- Hegel ble etterhånden meget berømt og han fungerye som universitets rektor i flere perioder.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg

Man kan si at Hegels tankegang utspringer av påstanden: Das Wahre ist das Ganze ("Det sanne er helhenen"). Det vil si, vi kjenner først sannheten om verden når vi kjenner hele sannheden og hele verden, altså først når vi har den 'absolutte viten'. Sannheten er noe vi først erkjenner gjennom en prosess: igjennem den personlige utvikling og gjennom den sosiale, politiske og kulturelle utvikling som utgjør verdenshistorien. Som en del av denne erkjennelsesprosess blir vi dessuten på et tidspunkt bevisst om den særegne logiske form som utviklingen gjennomløper. Hegels logikk adskiller seg vesentlig fra den klassiske logikk.

En måte at forenkle Hegels system på er gjennom et tese-antitese-syntese-skjema, som det straks skal sies ble avvist av Hegel selv. I alle tilfelle har oppstillingen dog vist seg ganske populær i diverse fremstillinger av hans filosofi (tese og antitese). Ideen er at et erkjennende subjekt legger ut med en tese. Etter denne gjennomtenkes viser det seg imidlertid at den direkte motsatte tese – antitesen – presser seg på. Imidlertid kan ikke begge teser være sanne uten videre, hvorfor man på et tidspunkt via tankens logikk ledes frem til en ny tese, som kan erstatte den gamle tese og antitese, men som samtidig både omfatter, inneholder og overskrider dem. Denne nye tese kalles syntesen. Gleden er dog kort, idet man også finner mangler og selvmotsigelser i denne nye syntese, hvorved den selv kommer til å opptre som tese i motsigelsesforhold til en ny antitese, osv.

Ut fra dette grunnlag skapte Hegel en omfattende historiefilosofi med stor forklaringskraft.

Logikk[rediger | rediger kilde]

Hegel opbygget et utrolig komplekst og svært tilgjengelig logisk system, som er blitt misforstått mange ganger gjennom filosofiens historie på grunn av hans innviklede og tunge skrivestil. Hans logikk er inndelt i tre bøker – Første bok er en fremstilling av værenskategoriene, annen bok er en fremstilling av vesenskategoriene og tredje bok er om Begrepet. Han mente at de tre grunnbegreper – Væren, Vesen og Begrep – er logikkens vei til den absolutte sannhet.

Kunstfilosofi[rediger | rediger kilde]

Etter det erkjennelsesteoretiske syndefall er det skapt et brudd i den moderne bevissthet. Etter at Immanuel Kant hadde påvist (i sin Kritikk af den rene fornuft), at det er et innbyrdes spenningsforhold mellom tingen i sig selv og tingen for oss, da er det kommet en uoverensstemmelse mellom viten og væren for den subjektive bevissthet, da den i en forstand er blitt adskilt fra den ytre verden og ikke kan bringe den indre og ytre verden til enhet. Dette anser Hegel å være kunstens oppgave. Han mener da at skjønheten må være middelet som skaper denne samstemmighet mellom vår bevissthet og den bakenforliggende væren, som er den fremmed. Men skjønnheten har mange former, for eksempel kan man anta naturen for skjønn, men Hegel mente at den eneste form for skjønnhey som ville kunne danne bro over denne brist i den moderne bevissthet, er kunstens skjønnhey. Dette er på grunn av at det naturskønne ikke lengee kan vise skjønnheyen i ubrutt form, ettersom Kants erkjennelsesteoretiske omveltning har medført at naturen i den moderne bevissthet har tatt en kausal natur og derved er den adskilt fra frihetens idé. Kunsten, derimot, kan nettopp bringe det ytre sammen med det åndelige, eller rettere, redusere det ytre til det åndelige, da kunsten tar idealitetens parti.

Virkelighet er helhet[rediger | rediger kilde]

Hegel, som står som romantikkens mest kjente filosof, er idealist og metafysiker. Alt i universet henger i følge Hegel sammen i én helhet, og hva vi kaller virkeligheten, er ikke en idé eller noe fysisk bak vår erfaring, men derimot den store sammenheng i den. Universet eksisterer kun i menneskets sammenlagte bevissthet, det vil si verdensåndens bevissthet, og det er kun virkelig i sin helhet, for en enkelte del kan ikke eksistere alene. Tid eller rom finnes ikke verken forut for eller utenfor universet, ettersom det ville innebære en atskilthet som Hegel ikke godtar.

Dialektikk[rediger | rediger kilde]

Denne holisme gjelder på alle områder. Hegels grunntanker gjenfinnes bl.a. i hans syn på selve tenkningen, som han mener utvikler sig dialektisk. Det vil si at enhver begivenhet samtidig både skyldes og er en tanke hos verdensånden, og at samme begivenhet straks skaper sin motsetning eller motbegivenhet. Det gir en spenning eller en kamp, som resulterer i en høyere enhet, en syntese, hvor tese og antitese er forenet i noe høyere. Men også denne nye, høyere enhet skaper sin egen motsetning, og resultatet blir igjen en enda høyere enhet, en ny syntese osv.

På den måte utvikler Verdensånden seg hele tiden mot en stadig høyere bevissthet, som viser seg både i det enkelte menneske (den subjektive ånd) og i familie, samfunn og stat (den objektive ånd), men også i kunst, religion og filosofi, hvor filosofien er uttrykk for den høyeste (den absolutte ånd). Sluttstadiet er den absolutte tilstand eller fornuft, hvor verdensånden og filosofien fullendes.

Historiefilosofi[rediger | rediger kilde]

Hegel var en av de første som startet historiefilosofien. Grunnlaget for hans historiefilosofi var at han så alt som en bevegelse, og at sannheten derfor alltid var i forandring. Det som var sant for hundre år siden er ikke sant i dag. Likesom barnet langsomt lærer at hva det tidligere trodde var sant er falskt, således gjør historien det også.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Hegels spekulative tenkning, som mer er rettet mot "den store helhet" enn mot små detaljer, blir på den ene side sett som fortsettelsen av Immanuel Kants forståelse, men også som en tydelig motsetning til den. Mens Kant snarest så seg selv i den engelske filosofiske tradition og klart tilhører opplysningstiden, må Hegel i stedet anbringes hos den tyske romantiske tenkning.

Hegels overdrevent patriotiske syn på den vestlige historie er problematisk. Mens han stort sett tillegger Vesten en stadig videreutvikling, mener han at resten av verden (særlig Kina) vil henge fast i en langvarig stillstand.

Hegels skrifter ble utgangspunkt for tallrike retninger innenfor filosofien, bl.a. hegelianismen og marxismen. Hegels tenkning rommer dog ifølge mange av marxismens kritikere – årsaken til de grundskavanker som det marxiske system inneholder.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Georg Wilhelm Friedrich Hegel – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Georg Wilhelm Friedrich Hegel – sitater
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)
Det finnes en mer utfyllende artikkel om biografiennynorsk.
filosofistubbDenne filosofirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Det finnes en mer utfyllende artikkel om emnet på nynorsk.