Pedagogisk filosofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pedagogisk filosofi studerer grunnleggende problemstillinger relatert til pedagogikkens teori og praksis. Aktuelle emner er Verdi, kunnskap, vitenskapsfilosofi, bevissthetsfilosofi, metafysikk, menneskesyn, dannelsesideal og politisk filosofi. Den pedagogiske filosofien undersøker i tillegg pedagogikk som vitenskap og tar for eksempel for seg pedagogikkens kjennetegn, mulighetsbetingelser, legitimitet og grenser. Pedagogisk filosofi behandler også problemstillinger relatert til forholdet mellom pedagogisk teori og praksis.


Den pedagogisk filosofien undersøker oppdragelsen, dannelsens og utdannelsens grunnlag, mulighetsbetingelser, hensikt, prosesser, legitimitet og idealer. Studiet av menneskelig erkjennelse og erfaring står sentralt. I tillegg behandles tema som moral og etikk, ofte relatert til sosiale prosesser og institusjoner.


Platons pedagogikk tok utgangspunkt i at kunnskap og moral er absolutt og objektiv. Menneskets natur består ifølge Platon av intellekt, vilje og begjær, som utvikler dydene vishet, mot og besinnelse. Staten består av tre tilsvarende samfunnsklasser: De styrende, vekterne og næringslivet. Platon beskrev et utdanningssystem med gode ledere og klare klasseskiller.

I opplysningstiden ble den pedagogiske realismen gjeldende, der blant annet John Locke vektla praktiske erfaringer framfor indre mentale betraktninger.

1700-tallet kom den frie utviklingens pedagogikk med blant andre Rousseau, som tok utgangspunkt i barnet. Ren innlæring ble erstattet med personlighetens dannelse. Samtidig ble fremdeles den autoritære pedagogikken praktisert med vekt på disiplin, straff og absolutt sannhet.

I Vesten oppsto på 1900-tallet en rekke pedagogiske teorier: Analytisk filosofi, marxisme, nytomisme, eksistensialisme, hermeneutikk og kritisk filosofi. Analytisk pedagogikk fikk størst gjennomslag i England, USA og Skandinavia. Den er influert av Pestalozzi, Rousseau og John Dewey. Den analytiska pedagogiken kan utledes fra empirisme og positivisme.

Eksistensiell pedagogikk var representert ved Søren Kierkegaard, Heidegger, Karl Jaspers og Sartre. Denne pedagogikken fikk størst utbredelse i Tyskland og Frankrike med et fritt menneskesyn. Mennesket må ta ansvar for sitt liv. Gruppearbeid og egenstudier var idealer som skulle bevirke likeverdighet.

Katolske skoler baseres på nytomistisk pedagogikk, som bygger på Thomas av Aquinos filosofi og er utviklet av Jacques Maritain. Fornuft gir ifølge nytomistene innsikt om Guds nærvær. Mennesket er fritt og ansvarlig for sine handlinger på bakgrunn av personlighetsutvikling og kunnskap.

Hermeneutikk og kritisk pedagogikk sto sterkt innen alle skoler i annen halvdel av 1900-tallet. Hermeneutikk er tolkning, der det var skolens oppgave å føre sammen to horisonter av forståelse gjennom kontekstuelle forklaringer. Spesielt Gadamer var talsmann for bruk av åpne spørsmål i undervisningen.

Kritisk pedagogikk har felles hegeliansk utgangspunkt med marxismen. Den kritiserer atomistisk, mekanisk og teknologisk faginndelning og positivisme, mens den i stedet har tro på tverrvitenskap. Kritisk og hermeneutisk pedagogikk fremhever betydningen av forståelse, tolkning og opplevelse framfor mekanisk innlæring.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ebbe Vestergaard, Jan-Ingvar Löfstedt, Per-Johan Ödman: Perspektiv på pedagogiken. Introduktion i pedagogisk filosofi från Platon till Habermas. Stockholm 1977.
  • Nel Noddings: Pedagogisk filosofi. Oslo 1997. ISBN 8241708319
  • Kjetil Steinsholt og Lars Løvlie (red.): Pedagogikkens mange ansikter. Pedagogisk idéhistorie fra antikken til det postmoderne. Oslo 2004. ISBN 8215003443

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]