Karl Popper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Popper
Karl Raimund Popper
Karl Popper
Popper på 1980-tallet
Født 28. juli 1902
Østerrike-Ungarn Wien
Død 17. september 1994
England London
Ektefelle Josefine Anna Henninger
Æra 20. århundre
Region Vestlig filosofi
Tradisjon Analytisk filosofi, kritisk rasjonalisme, fallibilisme, erkjennelsesteori, liberalisme
Hovedinteresser Erkjennelsesteori, vitenskapsteori, politisk filosofi, sinnets filosofi,
Idéer Falsifikasjon, hypotetisk-deduktiv metode, åpent samfunn
Påvirket av Sokrates · Aristotles · Kant · Schopenhauer · Einstein · Kierkegaard · Wittgenstein · Tarski · Selz  · Russell · Campbell · Burke · Mill
Påvirket hvem Stor del av vitenskapsteori siden 1930-tallet
Hayek · Friedman
Lakatos · Feyerabend · Soros
Miller · Agassi · Bartley · Gombrich
Jarvie · Dahrendorf · Levinson · Schmidt · Munz · Magee · Lorenz · Shearmur · Medawar · Dimitrakos · Albert · Gellner · Soroush · Taleb

Ekteparet Poppers gravsted på Lainzer Friedhof i Wien

Karl Raimund Popper (født 28. juli 1902 i Wien i Østerrike, død 17. september 1994 i London) var en østerriksk-britisk filosof og vitenskapsteoretiker. Han blir regnet som en av de mest innflytelsesrike vitenskapsfilosofene på 1900-tallet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Popper ble født i Østerrike som sønn av en advokat av jødisk opprinnelse og kom egentlig fra Praha. Han vokste opp i et hjem der man leste mye, og der foreldrene hadde konvertert fra jødedom til protestantisme før Popper ble født. Hans far var radikal og la ned et stort arbeid i å drive Asyl für Obdachlose (= herberger for hjemløse). I ett av dem bodde den unge Hitler. Popper utdannet seg først til møbelsnekker, og ble spesialist på å lage store skatoller og skrivebord med innviklede skuffeseksjoner. Senere utdannet han seg til lærer. Han bodde i skolebrakker og underviste de fattigste barna i Wien. Samtidig fulgte han forelesninger i matematikk og fysikk, og studerte musikk ved Wiens musikkonservatorium.[1]

I 1919 ble Popper tiltrukket av marxismen og ble med i en sosialistisk elevorganisasjon. Han meldte seg også inn i Sozialdemokratische Partei Österreichs, som på den tiden var et marxistisk parti. han ble imidlertid etter hvert skuffet over de filosofiske begrensingene han så ved Marx' tanker knyttet til historisk materialisme, og forlot marxismen til fordel for den sosialliberalismen han skulle støtte resten av livet.

Popper tok doktorgraden i psykologi ved Universität Wien i 1928 under veiledning av Karl Bühler. Han arbeidet først i Tyskland, hovedsakelig som filosof, med vitenskapsteori som spesialisering. I årene 1930 til 1935 hadde han en lærerstilling i Wien, og giftet seg i løpet av disse årene med sin kollega Josefine Anna Henninger.

Som følge av framveksten av nasjonalsosialismen og faren for Anschluss dro han i 1937 til University of Canterbury College i ChristchurchNew Zealand, hvor han foreleste i filosofi. Han var her under hele andre verdenskrig. I denne perioden skrev han The Open Society and Its Enemies, som han senere beskrev som sin wartime effort (= krigsinnsats). Verket er et forsvar for demokratiet og det åpne samfunn, og et oppgjør med filosofene Platon, Hegel og Marx, hvis filosofiske idébygninger etter Poppers mening fører til totalitære systemer som nazismen og kommunismen. Verket sirkulerte senere i det kommunistiske Øst-Europa som samizdat-litteratur. Han angrep marxismens idé om at økonomien styrer politikken, som om politikerne stod maktesløse overfor økonomien. Popper hevdet at Marx aldri forstod den funksjonen som staten kan - og bør - ha for å sikre frihet og humanitet. Han beundret like fullt Marx som tenker, fordi denne var drevet av en «humanitær impuls», og gjorde et hederlig forsøk på å anvende rasjonelle metoder på kompliserte samfunnsproblemer. Popper advarte mot biologiske modeller av mennesker eller historien fordi de lett kan bli rasistiske, og mot misbruk av økonomisk makt, ikke minst den tøylesløse kapitalismen: «Det er lett å lære av små feilgrep, men svært vanskelig å lære av svært store feilgrep.»[2]

I 1946 flyttet han til Storbritannia, hvor han fikk stilling som reader i logikk og vitenskapelig metode ved London School of Economics and Political Science. Tre år senere fikk han et professorat i de samme fagene ved University of London. Han bodde i England til sin død. I sine erindringer, Unended Quest (= Uavsluttet leting) fra 1975, skrev han: «Siden min kone og jeg flyttet til Penn i Buckinghamshire i 1950, har jeg vært, har jeg en mistanke om, den lykkeligste filosof jeg har møtt...En av de mange kilder til lykke er å få et glimt her og der av et nytt aspekt ved den ufattelige verden vi lever i, og den utrolig interessante rolle vi spiller i den.»[3]

Sammen med blant andre Friedrich von Hayek, Ludwig von Mises og Milton Friedman grunnla Popper i 1947 Mont Pelerin Society for å spre ideene om klassisk liberalisme.

Popper ble i 1965 adlet som Knight Bachelor av dronning Elisabeth II. I 1976 ble han innvalgt i Royal Society. I 1980 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og den østerrikske Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst. I 1982 ble han tildelt Order of the Companions of Honour.

Han er begravet på Lainzer Friedhof i Wien, hvor hans hustru var blitt gravlagt ni år før Poppers egen død.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Et viktig tema hos Popper var forskjellen mellom det han beskrev som genuint testbare teorier og teorier som riktig nok stod frem som vitenskapelige, men som ikke var testbare og derfor i hans øyne pseudo-vitenskap. Teorier fra f.eks Adlers og Freuds arena var av den ikke-testbare pseudo-vitenskapelige typen. Disse teoriene var etter Poppers mening fascinerende, men stod dog frem som grunnleggende upålitelige. Som eksempel på en dristig teori av et helt annet vitenskapelig kaliber trakk han fram Einsteins relativitetsteori. Relativitetsteorien gjorde det mulig å forutsi konsekvenser som var testbare. På den måten var relativitetsteorien et svært dristig vitenskapelig foretagende samtidig som den hadde en helt annen substans av pålitelighet (dersom den besto testen).

Poppers grunntanke er altså at det som skiller vitenskapelige teorier fra ikke-vitenskapelige er at de vitenskapelige prinsipielt skal kunne falsifiseres, det vil si at teoriene skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teoriene skal være sanne. En vitenskapelig lovmessighet kan aldri verifiseres med aldri så mange positive iakttagelser. Et enkelt eksempel:

En teori sier at alle ravner er svarte.
Etter den induktive teori er denne teori følge av mange iakttagelser av svarte ravner.
Den verifiseres hver gang en svart ravn dukker opp.
Men den falsifiseres så fort en eneste hvit ravn påtreffes.

Følgelig er falsifiseringkriteriet det avgjørende ettersom aldri så mange verifiseringer ikke utelukker at en falsifisering kan skje. Kravet til en vitenskapelig teori er altså at den skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teorien skal være sann. Popper mener at for eksempel Freuds psykoanalytiske teorier ikke består dette krav om falsifiserbarhet. Teoriene inneholder så mange hjelpeteorier at de er umulige å falsifisere.

Popper kritiserer også det induktive syn på hvordan vitenskapelige teorier blir til. Den mener at en teori oppstår på følgende vis:

  • observasjon
  • induksjon
  • hypotese

I stedet tenker Popper seg den følgende modell:

  • problem
  • hypotese
  • tester
  • falsifiseringer
  • ny hypotese
  • tester
  • falsifiseringer

Popper tenker seg altså en prosess ikke ulik den hermeneutiske spiral. De vellykkede teoriene evner således å forutsi hva som kan falsifisere dem og motstår lenge denne falsifisering. En slik vellykket teori er Einsteins relativitetsteori. Om denne skriver Popper: «Einsteins gravitasjonsteori hadde ledet til resultatet at lyset måtte dras mot tunge legemer (som for eksempel solen), akkurat som materielle legemer attraheres. Som en konsekvens av dette kunne man regne ut at lyset fra en fjern fiksstjerne, hvis skinnbare posisjon lå nær solen, skulle nå jorden fra en slik retning at stjernen skulle synes å være noe forskutt fra solen. Eller med andre ord at stjerner som ligger nær solen skulle se ut som om de hadde rørt seg litt bort fra solen og fra hverandre. Dette kunne man normalt ikke observere ettersom slike stjerner blir usynlige om dagen på grunn av solens overveldende lysstyrke. Men under solformørkelser er det mulig å fotografere dem. Om samme konstellasjon fotograferes om natten kan man måle avstanden på de to fotografiene og kontrollere den forutsagte effekten. Det imponerende i dette tilfelle er den risiko som ligger i slike forutsigelser. Om observasjoner viser at den forutsagte effekten definitivt ikke foreligger, er teorien helt enkelt tilbakevist. Teorien er uforenlig med visse mulige observasjonsresultat – ja, med resultat som hver og en før Einstein skulle ha forventet seg».

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Logik der Forschung, 1934
  • The Open Society and its Enemies, 1946
  • The Poverty of Historicism, 1961
  • Conjectures and Refutations: The Growth of Scientific Knowledge, 1963
  • Objective Knowledge: An Evolutionary Approach, 1972
  • Unended Quest; An Intellectual Autobiography, 1976
  • The Self and Its Brain: An Argument for Interactionism (med John C. Eccles), 1977
  • The Open Universe: An Argument for Indeterminism, 1982
  • Realism and the Aim of Science, 1982
  • Die Zukunft ist Offen (med Konrad Lorenz), 1985
  • The Myth of the Framework: In Defence of Science and Rationality, 1994
  • Knowledge and the Mind-Body Problem: In Defence of Interactionism, 1994
  • In Search of a Better World

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 165), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5
  2. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 168)
  3. ^ Bernt Hagtveit: Ideologienes århundre (s. 165)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]