Arkhe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arkhe er oppfattet blant annet som avgunnens opphavelige vann som alt annet kommer fra.
Første dag av skapelsen (fra 1493 Nürnberg-krøniken)
Avgrunnen, en vannhule på isbreen Langjökull på Island.

Arkhe eller arché, gresk ἀρχή, er et ord (ἀρχή) som betydning «begynnelse» eller «opphavlig» eller «første årsak», og «makt». Overført har det betydningen «ytterste underliggende substans». I greske språket fra den arkaiske perioden (700- til 500-tallet f.Kr.) arkhe (eller archai) betegnet kilden, opprinnelsen eller roten av ting som eksisterer, det som vi dag kaller for urstoffet, den uforgjengelige, uforanderlige og evige ordningen av alle ting.

I antikkens greske filosofi forklarte Aristoteles sin oppfatning av arkhe som elementet eller prinsippet av ting som selv det var upåviselig og uhåndgripelig i seg selv. Anaxagoras foreslo et uendelig antall med uremner. Filosofene før Aristoteles, førsokratene, etablerte flere teorier om hva dette «opphavet av alle ting» var. Teoriene om arkhe søkte å svare på hva som la til grunn for den fysiske verden, bevegelse og endring. Thales så på vann, Anaksimander tenkte seg àpeiron, Anaksimenesluft, Pythagoras kan si å ha hatt tall, Heraklit logos, Parmenides «Det Ene», Empedokles de fire elementene og Demokrit tenkte seg atom som arkhe.

Mytiske kosmogonier[rediger | rediger kilde]

I den mytiske greske kosmogonien til Hesiod (700-600-tallet f.Kr.) var opprinnelsen (arkhe) til verdens khaos, et ubegrenset, formløst tomrom som ble betraktet som en guddommelig opphavlig tilstand fra hvor alt annet kom fra. Dette er beskrevet som et stort gap uten bunn (avgrunn) hvor røttene og avslutningene til jorden, himmelen, havet og Tartaros var.[1] I orfeuisk kosmogoni produserte den ualdrende Kronos gudevesenene Aither og Khaos, og gjorde i Aither et sølvegg fra hvor alt annet kommer fra.[2]

I de mytologiske kosmogoniene i Midtøsten er universet tomt og uten form, og det eneste eksisterende ting forut skapelsen var vannet avgrunnen. I den babylonske skapelsesmyten Enuma Elish er den opphavelige verden beskrevet som et kaos bestående av vann fra hvor alt annet kommer fra. Noe lignende er beskrevet i Bibelens Første Mosebok hvor ånden til Gud forflyttet seg opp på den mørke overflaten av vannene.[3]

I den hinduistiske kosmogoni, som er tilsvarende til den i Vedaene, hvor det var ingenting i universets begynnelse, bare mørke. Det selvmanifesterte vesen skape de opphavelige vannene og plantet sin sæd i det. Fra dette kom det en gyllent egg (Hiranyagarbha), eller en gyllent livmor, og fra dette kom alt annet.[4]

Arkhe i antikkens greske filosofi[rediger | rediger kilde]

«Avgrunnen», illustrasjon av Pia DiStefano

Arven fra gresk mytologi hadde allerede innarbeidet behovet for å artikulere virkeligheten som en helhet og denne universale impuls var grunnleggende for de første forsøkene på spekulativ teoretisering. Det synes som om at systemet av «vesenet» ble først tekt visuelt før det ble tenkt abstrakt.[5] I antikkens greske filosofi er arkhe elementet og det første prinsippet av eksisterende ting. Det er betraktet som en varig substans eller natur (physis), enten et eller flere som sett på som den første generasjonen av resten av det. Fra dette oppsto alle ting først og inn i dette utviklet de seg til den endelige tilstand. Denne kilden til eksistens er alltid opprettholdt, slik Aristoteles formulerte det i Metafysikken.[6] Anaximander var den første filosof som benyttet seg av begrepet arkhe for hva som forfattere som Aristoteles kalt substratet.[7] Greske filosofer tilskrev arkhe guddommelige egenskaper. Det er substansens guddommelige horisont som utgjør og gir betydning til alle ting.

Thales fra Milet (600-500-tallet f.Kr.) hevdet at det første prinsippet av alle ting er vann, og betraktet det som urstoffet, det substans som inneholdt dens bevegelse og endring. Hans teori ble støttet av observasjon av fukt som gjennomgående i verden og konkluderte med sin teori at jorden fløt på vann. Hans ideer var påvirket av mytologisk kosmologi fra Midtøsten og sannsynligvis av Homers utsagn om at det omgivende Okeanos (havet) er kilden til alle vannkilder og elver.[8]

Thales' teori ble motsagt av hans etterfølger og kjente elev Anaximander som merket seg at vann ikke kunne være arkhe ettersom de ikke kunne fremme dens motsetning, ild. Han hevet at ingen av de fire elementene jord, ild, luft og vann kunne være arkhe av samme grunn. Isteden foreslo han eksistensen av ápeiron, som kan oversettes til «det ubegrensede» eller «det ubestemte»,[9] en uendelig og ubegrenset substans som fra alle ting ble født og som alt også ville gå tilbake til.[10] Med sitt begrep ápeiron var Anaximander antagelig påvirket av Hesiods kaos (avgrunn). Forestillingen av en midlertidig uendelighet var kjent for det greske sinn fra fjern oldtid i den religiøse forestillingen om udødelighet og Anaximanders beskrivelse var således passende for denne oppfatningen. Dette arkhe er kalt for «evig og ualdrende».[11]

Anaximenes, elev av Anaximander, fremmet dog enda en teori. Han gikk tilbake til elementærteorien, men denne gangen foreslo han luft framfor vann som arkhe og tilskrev det guddommelige egenskaper. Han var den første filosof vi kjenner som fremmet en teori om endring og støttet den med observasjon. Ved å benytte seg av to motstående prosesser fortynning og fortetting (kondensering) forklarte han hvordan luft er en andel i rekke med endringer. Fortynnet luft blir ild, kondensert blir først vind, deretter skyer, regn, jord og stein i den rekkefølgen.[12][13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Theogony of Hesiod. Oversatt av H.G.Evelyn White(1914): 116, 736-744 online
  2. ^ Kirk, G.S.; Raven, J.E. og Schofield, M. (2003): The Presocratic Philosophers. Cambridge University Press. s. 24
  3. ^ Guthrie, William Keith Chambers (2000): A History of greek Philosophy. Cambridge University Press. ss. 58, 59
  4. ^ Matsya Purana (2.25-30) online; The creation
  5. ^ Sandywell, Barry (1996): Precocratic Philosophy bind 3. Routledge New York. ss. 28, 42
  6. ^ Aristoteles: Metafysikken 983, b6ff.
  7. ^ Simplicius Phys. 150, 22; Guthrie, William Keith Chambers (2000): A History of Greek Philosophy. Cambridge University Press. ss. 55, 77
  8. ^ Kirk, G.S.; Raven, J.E.; og Schofield, M. (2003): The Pre-socratic Philosophers. Cambridge University Press. ss. 89, 93, 94
  9. ^ Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 17; Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 27
  10. ^ Simplicius, Comments on Aristotle's Physics (24, 13).<DK 12 A9, B1>
  11. ^ Hippolitus I,6,I;DK B2; Guthrie, William Keith Chambers (2000): A History of Greek Philosophy. Cambridge University Press. s. 83
  12. ^ Graham, Daniel.W.: Anaximenes (d. 528 BCE), The internet Encyclopedia of Philosophy
  13. ^ Kirk, C.S.; Raven, J.E. og Schofield, M. (2003): The Pre-socratic Philosophers. Cambridge University Press. s. 144

Avledinger[rediger | rediger kilde]

Flere moderne ord er avledet av arkhe, eksempelvis:

  • arkeologi, læren om livet i tidligere tider
  • arketyp(e), en urform, gjerne en som er felles for alle mennesker

Litteratur[rediger | rediger kilde]