Valentinus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Valentinus (født ca. 100, død ca. 160) er en av tidlige gnostikerne vi kjenner til, og han er også den mest kjente i denne perioden.

Valentinus var en kristen gnostiker og grunnla en skole i Roma. Ifølge en av oldtidens mest betydningsfulle teologer, Tertullianus, var Valentinus kandidat som biskop i Roma, men da valget falt på en annen skal han ha dratt til Alexandria og fortsatt sitt virke der. Valentinus fikk mange tilhengere av sin fortolkning av den tidlige kristendommen. Senere religionshistorikere og kirkefedre begynte å omtale hans lære som valentianisme.

Valentinerne fikk særlig oppmerksomhet i de kristne tekstene som argumenterte mot gnostisismen, slik som Ireneus av Lyons «Mot Kjetteriet», trolig både fordi det var en tallrik retning, og fordi det var den av de gnostiske tradisjonene som sto nærmest den fremvoksende ortodokse kirkens egen lære. Valentinus og de senere valentinerene regnet seg derimot som en del av kirken og deltok derfor i det alminnelige kirkelige fellesskapet. Samtidig mente de at modenheten til den enkelte avgjorde hvilken evne denne hadde til å ta del i Jesu lære og deres egen fortolkning av denne. De holdt derfor også egne gudstjenester, åpne for dem som ønsket å delta. Her ble det forventet av prestene og diakonene at de skulle gå den enkeltes åndelige modenhet i møte og utlede mysteriene på en måte som kom denne i møte. På disse samlingene deltok menn og kvinner likestillt og kunne forrette både som diakon, prest og biskop. Dette, foruten den gnostiske læren, er en av Ireneus' hovedanklager om hvorfor valentinerne var kjetterske og i opposisjon til ortodoksiens patriarkat.

Valentinus forfattet hovedsakelig hymner som utledet hans lære. Kun en av disse har overlevd, men hans kristn-gnostiske fortolkning som disse gav uttrykk for ble kilden til det som i dag regnes som øst- og vestvalentinisme, slik den ble videreutledet av hans elever Herakleon og Basilides. Valentinus var mest sannsynlig forfatteren av Sannhetens evangelium.

Valentinus' lære nådde stor utbredelse frem til 400-tallet, da den etterhvert ble systematisk forfulgt og utryddet av den ortodokse kirke.

I dag finnes det flere gnostiske samfunn, også apostoliske kirker som regners seg som valentinske, og etterstreber en gnostisk restaurasjon av denne formen for urkristendom.

Litteratur[rediger | rediger kilde]