John Stuart Mill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Stuart Mill

John Stuart Mill (født 20. mai 1806 i Pentonville, London, død 8. mai 1873 i Avignon, Frankrike) var en engelsk filosof som også øvde innflytelse på økonomisk tenkning. Mill hadde sterk innflytelse på 1800-tallets sosialliberalisme, og på politisk og etisk tenkning generelt. Han var sønn av filosofen James Mill.

Filosofisk var Mill en som bygget sin tenkning på empirisme, en arv blant annet fra David Hume. Han var påvirket av utilitarismen til Jeremy Bentham og av samfunnsvitenskap generelt, og økonomisk vitenskap spesielt. I religiøse spørsmål var han markert anti-autoritær. Mills verk «The Principles of Political Economy» fra 1848 ble populær lærebok, og øvde stor innflytelse på samtiden. Mill var en produktiv forfatter og ga ut en rekke bøker om ulike emner. Temaer som han behandlet omhandler friheten natur, kvinneundertrykkelse som sosialt problem og en allmenn diskusjon av samtidens politiske ideer. Han forfattet en del også med sin kone Harriet Mill (Harriet Taylor). Mill forfektet at all moral bør bygge på menneskenes behov for lykke, glede og trygghet, i motsetning til pliktetikken til for eksempel Immanuel Kant. Handlinger som fører til lykke, er moralsk riktige nettopp av den grunn at de gjør det, mens handlinger som fører til det motsatte av lykke, er moralsk sett gale; handlinger blir slik sett vurdert primært ut fra sine konsekvenser, ikke ut fra de intensjoner som ligger til grunn for dem.

Mill og liberalismen[rediger | rediger kilde]

John Stuart Mill arbeidet aktivt for likestilling mellom mann og kvinne, allmenn utdannelse, allmenn stemmerett, aksept av prevensjon, bedre skilsmisselovgivning og at koloniene skulle få bestemme mer selv. På Mills tid var mye av dette radikale meninger og han ble flere ganger arrestert for å utrykke dem. Mills liberalisme kan på mange vis anses for mer konsekvent enn for eksempel tenkningen til John Locke og Charles Montesquieu. Et eksempel er hans vurdering av den personlige eiendomsretten som han ikke understreket like sterkt som mange andre tenkere i samme liberale tradisjon.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Mills egen filosofi var utviklet før han ble kjent med Comte. Tobindsverket A System of Logic (1843) er et av hovedverkene i hans produksjon, og det nyter stadig stor anseelse. Her, som i senere verker (An Examination of Sir William Hamiltons Philosophy, 1865), forsøker Mill å forsvare en radikal variant av empirismen, den såkalte fenomenalisme. Den umiddelbare kunnskap vi har gjennom sansningen, er sikker kunnskap, og all annen kunnskap må bygge på den. Ontologisk fører dette ham til det omstridte standpunkt at tingene selv bare er permanente sansningsmuligheter, et syn som har vist seg meget vanskelig å forsvare.

Den grunnleggende utsagnstype for logikeren Mill er den partikulære og singulære: en påstand om egenskaper ved ett enkelt individ eller tilfelle. Slike utsagn er basis for alle andre. For Mill blir derfor induksjonen en forutsetning også for den deduktive logikk. Det er logikkens oppgave å redegjøre for de slutninger som tillater oss å gå fra direkte sansekunnskap (som alltid gjelder enkelttilfeller) til en annen, mer omfattende og teoretisk kunnskap. Induksjonslogikken kommer av den grunn til å stå i sentrum for hans interesse som logiker (se induktive metoder), og Mill er i dag allment anerkjent som en pioner i klarleggingen av eksperimentelle erfaringsvitenskapelige metoders forutsetninger, muligheter og rekkevidde.

I A System of Logic fremmer Mill det syn at egennavn, slik som Sokrates, er rent denotative og har ingen konnotasjoner. I dagens filosofiske språkbruk oppfattes dette dithen at egennavn ikke uttrykker noen mening eller betydning, men er rent refererende. Dette i motsetning til Frege som hevder at egennavn uttrykker en betydning (Sinn) i tillegg til at de er refererende. Siden begynnelsen av 1970-årene, først og fremst takket være arbeidene til Saul Kripke, har Mills teori om egennavn fått en renessanse. Det er i dag en tendens til å si at Mills teori om egennavn er overlegen Freges forslag, men temaet er omstridt, og både Frege og Mill har sine forsvarere blant dagens filosofer.

I etikken går Mill inn som en av de store i rekken av britiske utilitarister. Utilitarianism kom 1863 (norsk oversettelse 1970). Han er kanskje noe mindre konsekvent enn Bentham; sannsynligvis er han derfor også mer tiltrekkende. Ifølge Mill er det, i tråd med hans empiriske prinsipper, enkeltindividets behov for og streben etter lyst og lykke som ligger til grunn for all moral og all etikk. Det er herfra han søker å begrunne overgangen til etikkens grunnprinsipp, størst mulig lykke for det størst mulige antall. Den logiske feilslutning, berømt i filosofihistorien, som han her begår, er å slutte fra at noe faktisk etterstrebes til at det er etterstrebelsesverdig. Dette var likevel ikke til hinder for at utilitarismens grunnprinsipp i praksis ble søkt realisert under et litt annet og kanskje mer virkelighetsnært politisk grunnsyn: å unngå eller hindre mest mulig lidelse for flest mulig. På ett punkt skiller Mill seg også klart fra Benthams teoretisk-etiske syn; han anerkjenner at det er viktige kvalitetsforskjeller i våre lystopplevelser. Bentham mente at det bare er lystens kvantitative egenskaper som er etisk relevante. Poesi og pannekaker er ellers etisk sett på samme linje. Mill er en utfordring også til andre enn sine egne meningsfeller når han (i Utilitarianism) med ettertrykk hevder at det er bedre å være en utilfreds Sokrates enn en tilfreds narr, og at den eneste ikke inhabile dommer er den som selv har prøvd begge alternativer.

Andre områder[rediger | rediger kilde]

Mill hadde også i sin egen samtid et stort navn som sosialøkonom. Grunnsynet i det store tobindsverket Principles of Political Economy (1848) er den klassiske liberalismens, men med et sterkere innslag av sosialistiske ideer enn ellers vanlig på den tid. Dette kom igjen til uttrykk i det sosialpolitiske reformprogram som han og hans krets var talsmenn for.

Mill gjorde også en pionerinnsats i kvinnesakens historie. 1869 utgav han On the Subjection of Women (oversatt til dansk samme år av G. Brandes: Om kvinneundertrykkelsen), en bok som i dag har fått en renessanse.

On Liberty (1859, norsk oversettelse 1947) som er en av den moderne menneskerettighetsbevegelses klassikere. Ifølge Mill lærer en person seg hva som er hans eller henne bestemmelse her i livet ved å foreta det han kaller livseksperimenter. Både de gode og de dårlige livsplanene bidrar til å øke vår forståelse av menneskelivet. Den som roter til livet sitt bidrar til fellesskapet ved å vise andre hvordan man ikke bør leve. Den eneste begrensningen på disse livseksperimentene settes av skadeprinsippet. I utgangspunktet er skade på andre personer det eneste som kan begrunne bruk av makt mot en borger, og det må være en skade som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av den andres rettigheter. Individualitet er for Mill et av de høyeste goder, og derfor er det avgjørende å skape sosiale institusjoner som fremmer individualitet. Fri debatt er en slik institusjon. Han leverer derfor et nokså kompromissløst forsvar for ytringsfriheten. Han fremholder at vi aldri kan vite om den oppfatningen vi forsøker å undertrykke, er usann. Og selv om vi skulle ha visst at den var usann, ville det like fullt vært galt å undertrykke den.

On Representative Government (1861) betoner særlig faren for et flertallstyranni, og Mill anviser et representativt styre, bygd på en proporsjonal valgordning, som en garanti for mindretallenes rettigheter.

Hans meget leseverdige Autobiography kom 1873. Etter hans død utkom tre religionsfilosofiske avhandlinger: Nature, the Utility of Religion and Theism (1874) samt brevsamlinger av stor idehistorisk interesse.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

britestubbDenne biografien om en brite er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.