Gnostisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Kunnskap», veggmaleri av Robert Reid (1896), Thomas Jefferson Building, Washington, D.C.

Gnostisisme er en samlebetegnelse på en gruppe religiøse, synkretiske og filosofiske mysteriereligioner og sekter som hadde en betydelig utbredelse i hellenistisk-romersk tid, senantikken og i den tidlige kristne kirke som var særlig forent i læren om at det materielle kosmos var skapt av en ufullkommen gud, demiurg, med en del pneuma (pust eller sjel) av en enestående Gud, som er referert til ved tallrike begreper som pleroma («fullheten» eller «Den gode Gud»).[1]

Betegnelsen gnostisisme kommer fra gresk γνώσις, gnṓsis, gnosis, som betyr kunnskap, erkjennelse eller innsikt. Men det er ikke den samme type kunnskap som oppnås ved hjelp av fornuft (gresk epistémé, kunnskap), eller bruk av sansene. Beskrivelsene av demiurg, begrepet har sin opprinnelse i Platons Timaeus,[2] varierer fra å være en legemliggjøring eller inkarnasjon av det onde, til å være kun ufullkommen og som velvillig som dets utilstrekkelighet tillot. Gnostisismen var en dualistisk religion, påvirket av og influerte selv hellenistisk filosofi, jødedommen (se Notzrim), og kristendommen.[3] Imidlertid, ved kontrast, de senere grener av bevegelsen, slike som valentinianismen etter den kristne gnostikeren Valentinus100-tallet e.Kr., holdt et monistisk verdenssyn.[4] Dette, sammen med ulike behandlinger av demiurg, kan bli sett som antydende på det mangfold av posisjoner som ble opprettholdt innenfor denne kategorien.

Mens gnostisisme har blitt betraktet av en del forskere som å ha vært en gren av kristendommen har alternative teorier hevdet at avhandlinger om gnostiske systemer har eksistert i en del århundrer før den kristne tid, og således før Jesu fødsel.[5] Bevegelsen spredde seg til områder kontrollert av Romerriket og arianske gotere,[6] og det persiske riket. Den fortsatte å utvikle seg i landene rundt Middelhavet og i Midtøsten før og i løpet av 100- og 200-tallet e.Kr. Frammarsjen av islam og dennes pågående ensretting og undertrykkelse, og videre det kristne albigenserkorstoget (1209-1229) reduserte i stor grad de gjenværende gnostiske tenkerne i middelalderen, skjønt noen få mandeanske samfunn fortsatte å eksistere. Gnostiske tanker ble innflytelsesrike hose flere esoteriske bevegelser på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet i Europa og Nord-Amerika.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gnostisismen som helhet kan ikke kalles noen religion, dersom 'religion' innebærer en form for fastere institusjonalisering, men heller en bevegelse hvis tilhengere befant seg spredt rundt i grupper i Egypt, Roma, Syria etc, og forestillingsverden befant seg i utkanten av kristendom, jødedom, og andre religiøse og filosofiske systemer i perioden. Mest kjent og innflytelsesrik er den kristne gnostisismen assosiert med Valentinus (ca. år 150).

Etter funnet av Nag Hammadi-skriftene i 1945 er det konsensus om at det også fantes en jødisk gnostisisme. Det første gnostiske samfunn ble grunnlagt av Mani (216-276); han representerte en lære som er kjent som manikeismen.

Dualisme[rediger | rediger kilde]

Felles for mange – men ikke alle – gnostiske tekster er følgende:

  1. En klar dualisme. For eksempel mellom lys og mørke, godt og ondt, det guddommelige og det materielle, og sjel og kropp.
  2. En retolkning av hellige skrifter. Spesielt anses det gamle testamentets gud å være en ignorant demiurg som skaper verden, men er uvitende om den guddommelige verden, lysverden, over ham selv.
  3. En angivelse av den menneskelige frelsesvei. Mennesket har en guddommelig gnist, en lysgnist, sjel, i seg, som er fanget i materien som følge av en tragisk hendelse i den prekosmiske verden, men som kan vende tilbake til lysverden om den oppnår gnosis.

Dualismene danner som oftest et større koherent system, slik at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god og lys og guddommelig osv., og må frelses fra sin uvitenhet i kroppens fangenskap ved hjelp av en direkte innsikt, gnosis.

Gnostiske tekster avslører også en skepsis til fornuftens evne til å gripe hva som er virkelig, og består hovedsakelig av detaljerte kosmogoniske og kosmologiske mytologier, emosjonelle beskrivelser av sjelens tilstand her nede, og poetiske utlegninger av sjelens vei tilbake til sitt opphav. I denne vekten på mytens og fantasiens kraft skiller den seg fra for eksempel hermetismen.

Kunnskap om gnostisismen[rediger | rediger kilde]

Kunnskap om gnostisismen er kommet til oss hovedsakelig fra to kildetyper;

  • For det første skrifter fra de tidlige kirkefedre, som oppfattet bevegelsen som klart kjettersk og bekjempet den, som Justinian, Irenaeus, Klemens av Alexandria, Origenes og Tertullian. Allerede ca. år 180 skrev Irenaeus et omfattende verk på fem bind, kalt Tilbakevisning og gjendrivning av den falske såkalte kunnskap.
  • For det andre en rekke skrifter og skriftfragmenter som er blitt funnet i nyere tid ved Nag Hammadi og andre steder. Disse funnene omfatter flere førstehåndsskrifter fra tidligere kjente så vel som tidligere ukjente gnostiske forfatteres hånd, og har bidratt til å endre oppfatningen av de gnostiske doktriner og de gnostiske bevegelsers natur fullstendig.

Kjente gnostiske forfattere er Karpokrates, Valentinus, Marcion, og Basilides.

Det er usikkert hvilken påvirkning gnostiske tekster og deres lære har hatt på religionshistorien. Antagelig bidro de til at andre kristne ble tvunget til å definere seg selv i forhold til den gnostiske sekten. Ledende teologer formulerte nøyaktige og innbyrdes sammenhengende læresetninger som definerte deres tro. Bevegelsen døde ut rundt år 500-700, men det er likevel flere senere bevegelser og religionsdannelser med «gnostisk preg». Det gjelder fra middelalderen som bogomilene og katarene og frem til ulike nyreligiøse grupper og new age i dag.

Flere forskere har også spekulert på at det i Vesten fantes en «alternativ» religiøs tradisjon, som har vært på utsiden av de dominerende tankesystemer fundert på kristen tro og senere vitenskapelig fornuft. I denne tradisjon er «gnosis» spesielt viktig, en erkjennelsesform som finnes i de såkalte esoteriske tradisjoner og i mysterietradisjonene, såvel som i østlige religionsformer. I denne «Vestens tredje tradisjon» inngår gnostisismen som én av de antikke røttene, sammen med blant annet hermetisme, neoplatonisme, stoisisme, neopythagorisme og mysteriekulter.

Gnostiske organisasjoner i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge finnes det to gnostiske kirker. Dette er Ecclesia Gnostica med hovedsete i USA og Ecclesia Valentinaris Antiqua med hovedsete i Skandinavia.

Ved siden av disse kirkesamfunnen finnes også Sodalitas Sanctum Seth som beskrives som et moderne uttrykk for den sethianske eller klassiske gnostisismen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hinnells, John: «Pleroma». A New Dictionary of Religions.
  2. ^ «Plato's Cosmology: The Timaeus». History of Ancient Philosophy, University of Washington.
  3. ^ Walker, Benjamin (1990): Gnosticism: Its History and Influence. Harper Collins. ISBN 1-85274-057-4.
  4. ^ «Valentinian Monism». The Gnostic Society Library.
  5. ^ «Gnosticism», artikkel på engelsk i Jewish Encyclopedia
  6. ^ Halsall, Guy (2008): Barbarian migrations and the Roman West (via Google Books), Cambridge University Press. ISBN 0-521-43491-2 ISBN 978-0-521-43491-1. ss. 376-568.

Litteratur[rediger | rediger kilde]