Arne Næss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arne Dekke Eide Næss
Arne Dekke Eide Næss
Arne Næss under Miljøpartiet de Grønnes valgkamp i 2003.
Født 27. januar 1912
Død 12. januar 2009 (96 år)
Yrke Professor

Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912, død 12. januar 2009[1]) var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen.[2] Hans lære blir oftest omtalt som økofilosofi.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Arne Næss avla magistergrad i filosofi, som den yngste noensinne,[3] i 1933, og ble dr.philos i 1936 med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten (Erkjennelse og vitenskapelig adferd). Ved ansettelsen som professor var han 27 år gammel. Næss var professor ved Universitetet i Oslo i perioden 19391970.

Næss var også kjent som fjellklatrer, og innførte bolteteknikken i Norge. Han stod i spissen for klatreekspedisjoner til Tirich Mir i Pakistan i 1950 og 1964. Næss var også en ivrig bokser helt til slutten av livet.

Dypøkologiens far og grunnlegger ble i 1997 utnevnt til æresmedlem i Miljøpartiet De Grønne, et parti han med sin økosofi og sine åtte dypøkologiske punkter har vært med å forme, ikke bare i Norge, men i land så fjerne som Vanuatu, Tasmania, Taiwan og Chile, for å nevne noen. Arne Næss har innehatt sisteplassen («æresplassen») på partiets Oslo-valgliste til kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden partiets grunnleggelse i 1987.

I sin senere tid var han opptatt av å formidle sin filosofi til folket, blant annet i flere bokutgivelser med Inga Bostad.

I 2002 ble Næss tildelt Nordisk Råds natur- og miljøpris og i 2004 fikk han Årets Peer Gynt.[4] I 2005 ble han utnevnt til Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Som filosof hørte Næss hjemme i den nypositivistiske tradisjon, som dens talsmann og dens kritiker. Nypositivismen – eller den logiske empirisme – ble først utformet som teoretisk program i mellomkrigstiden av den såkalte «Wienerkretsen», som Næss hadde kontakt med under oppholdet i Wien i midten av 1930-årene. I hans variant fikk nypositivismen dels en vitenskapsfilosofisk og dels en språkfilosofisk utforming.

I doktoravhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten gir Næss en teoretisk begrunnelse for den positivistiske grunntanke om at det kun eksisterer én form for erkjennelse av virkeligheten, nemlig den vitenskapelige, og at det kun finnes én form for vitenskapelighet, nemlig den naturvitenskapelige. All annen form for erkjennelse – tradisjonell filosofi, kunst, religion – forkastes som «metafysikk». I senere skrifter, bl.a. Notes on the Foundation of Psychology as a Science (Bemerkninger om psykologien som vitenskap, fra 1948), utdyper Næss denne posisjonen.

Siden 1960-tallet ble han imidlertid mer og mer opptatt av de problematiske sider ved det positivistiske program om «enhetsvitenskap», og i «Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise» (Pluralistiske og possibilistiske trekk ved den vitenskapelige virksomhet, fra 1972) erstattes positivisme med pluralisme. Parolen er ikke lenger «enhetsvitenskap», men «teorimangfold»: Til enhver tid kan og bør det være en rekke konkurrerende og innbyrdes uforenlige vitenskapelige teorier, som alle kan sies å være i overensstemmelse med «virkeligheten». Mens Næss tidligere anså den «objektive», positivistiske vitenskap som et viktig redskap mot utbredelsen av en totalitær politikk, som tenkte med blodet, er denne vitenskap nå blitt en del av den herskende ideologi.

Næss' språkfilosofi – den empiriske semantikk – ble lansert allerede i 1938 i undersøkelsen «Truth as Conceived by those who are not Professional Philosophers». Dette var et forsøk på å løse det tradisjonelle filosofiske problem om sannhet ved å undersøke hva folk oppfatter med ordet sannhet. Det språkfilosofiske hovedverk er: Tolkning og presisering (1953), hvis tolknings- og presiseringslære i den populariserte utgaven En del elementære logiske emner i en årrekke var obligatorisk stoff for studenter ved de forberedende prøver i filosofi (senere Examen philosophicum) ved norske universiteter. Næss' empiriske semantikk har dermed hatt stor innflytelse på det intellektuelle tankesett i norsk etterkrigstid, men må anses for langt mindre betydningsfullt filosofisk sett enn hans vitenskapsteoretiske undersøkelser.

Næss spilte en helt avgjørende rolle for etableringen av den nye samfunnsforskningen i Norge etter andre verdenskrig. Med sin allsidige orientering, teoretiske skarpsindighet og empiriske interesse ble han det selvfølgelige samlingspunkt. Bl.a. ledet han det store UNESCO-prosjektet Democracy, Ideology and Objectivity i 1956 og startet og redigerte Inquiry i 1958 – et tverrfaglig tidsskrift for filosofi og samfunnsteori.

Næss markerte seg ved forskjellige anledninger med radikale politiske standpunkter. I 1952 utgav han sammen med bl.a. Vilhelm Aubert, Harald Ofstad og Arild Haaland: Tenk en gang til. Et pasifistisk innlegg mot antikommunisme og kaldkrigspropaganda. Han har skrevet analyser av Gandhis ikke-voldsfilosofi, og siden 1970-årene har han engasjert seg i miljøbevegelsen og organisasjonen Framtiden i våre hender. I denne sammenheng hører hans bok Økologi, samfunn og livsstil (1976) hjemme.

Arne Næss' normer for saklig diskusjon[rediger | rediger kilde]

Arne Næss' seks normer for saklig meningsutveksling har i en årrekke inngått i undervisningen til examen philosophicum (exphil) og examen facultatum (exfac) ved norske universiteter.

  1. Unngå tendensiøst utenomsnakk
    Eksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument.
  2. Unngå tendensiøse gjengivelser
    Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.
  3. Unngå tendensiøs flertydighet
    Flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken.
  4. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn
    Dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for.
  5. Unngå tendensiøse originalfremstillinger
    Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.
  6. Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg
    Eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.

Personlig[rediger | rediger kilde]

Han var sønn til Christine Dekke (1873–1963) og bankmannen Ragnar Eide Næss (1867–1913). Skipsrederen Erling Dekke Næss (1901–93) var blant hans søsken. Arne Næss var gift tre ganger, 1) 1936–47 med psykolog Else Marie Hertzberg (1911–1987),[5] 2) 1955–79 med psykolog Siri Blom (1927), og 3) i 1990 med filolog Kit-Fai Tsu (1950). Med Else Hertzberg fikk han to sønner, Ragnar Hertzberg Næss (1942), og Arild Hertzberg Næss (1945–1973). Med Siri Næss fikk han en datter, Lotte Næss (1956). Han var dessuten onkel til den avdøde finansmannen Arne Næss jr.

Se Dekke (slekt)

Død[rediger | rediger kilde]

Arne Næss døde 12. januar 2009, ca. kl. 21.30, etter mange dager i søvn. Den 20. januar 2009 ble han bisatt fra Ris kirke.

I bisettelsen kom blant annet statsminister Jens Stoltenberg, Tora Aasland og kronprins Haakon.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Livsviktig [6] (2006)
  • The Selected Works of Arne Naess, Volumes 1-10 (2005)
  • Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998)
  • Life's philosophy: reason and feeling in a deeper world (2002)
  • Inn i filosofi (2002)
  • Mental Håndbak: a series of conversations with Norwegian children between the ages of 7-17 (2002)
  • Opp stupet til Østtoppen av Tirich Mir (1964)
  • Filosofihistorie (2001)
  • Gandhi, Natur och Kultur (2000)
  • Livsfilosofi, Natur och Kultur (2000)
  • Det Frie Mennesket – en innføring i Spinozas filosofi (1999)
  • Hallingskarvet: Det gode, lange livs far (1995)
  • Hvilken verden er den virkelige? (1969)
  • Økologi, samfunn og livsstil (1974)
  • Freedom, Emotion and Self-subsistence (1975)
  • Gandhi and Group Conflict (1974)
  • The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise (1972)
  • Scepticism (1969)
  • Interpretation and Preciseness (1953)
  • Four modern philosophers (1968, norsk og engelsk)
  • Communication and Argument (1966)
  • Symbolic Logic (1961, norsk)
  • Democracy, Ideology and Objectivity (1956)
  • Truth as conceived by those who are not professional philosophers (1938)
  • Arne Naess' publications from 1936-1970
  • Arne Naess' publications from 1974-1985
  • Arne Naess' publications from 1986-1989
  • Arne Næss' Publications from 1990-

Trivia[rediger | rediger kilde]

Blindernhistorier[rediger | rediger kilde]

Interessen for fjellklatring og totalt fravær av redsel for høyder kunne gi sine underlige, uakademiske utslag. En dag hadde Arne Næss glemt sine nøkler til kontordøren på Filosofisk institutt, UiO, oppe i sjuende etasje i Niels Treschows hus på Blindern, men vinduet hans sto åpent så han klatret inn fra yttersiden via nabokontoret. Saken ble kjent og Dagbladet kom og tilbød ham et honorar for å gjenta bedriften, slik at de kunne få tatt noen bilder. Tilbudet ble avslått, men like etter kom VG og spurte hvordan han hadde utført dette. «Jeg gjorde bare slik», sa han og smatt ut av vinduet, mens avisen fikk sine bilder helt gratis.[trenger referanse]

Flere historier verserer omkring Arne Næss' mange påfunn sammen med forfatteren Jens Bjørneboe. En handler om et avtalt spill for å se publikums reaksjoner. Bjørneboe gikk på Holmenkollbanen på senere nedlagte Valkyrie plass stasjon, mens Næss kom på samme vogn på Majorstuen og uttalte høyt straks han kom inn: «Huff, her er varmt. Jeg er tørst, er det noen som har et glass vann?» «Ja», svarte Bjørneboe og trakk frem et glass med vann fra innerlommen, «du kan få det i bytte med en skiftenøkkel». Næss dro da opp en skiftenøkkel fra sin lomme og ga til Bjørneboe. De takket hverandre, lot som om de ikke kjente hverandre, satte seg langt fra hverandre og gikk av på hver sin stasjon.[trenger referanse]

En gang gikk Bjørneboe og Næss tom for alkohol, men kom til å tenke på at det var mulig å få tak i billig brennevin i Natos militærforlegning på Kolsås. De hadde bare sine sivile klær og hadde også drukket en del, men ved hjelp av kommandospråk og refselser av de vakthavende soldaters uniformer og påkledning, passerte de greit gjennom portene og slapp helt inn til befalsmessa, men ble stoppet og vist ut fra området før målet om mer drikkevarer var nådd.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arne Næss er død
  2. ^ I. Gullvåg: «Arne Næss og Oslo-skolen i norsk filosofi», i Inga Bostad: Filosofi på norsk, bd. 1, 1995
  3. ^ Arne Næss til minne
  4. ^ Årets Peer til Arne Næss sr. NRK 25.05.2004
  5. ^ Hertzbergs leveår er hentet fra gravferdsetaten i Oslo.
  6. ^ Dagbladet: «Livsviktig fra Arne Næss»
  7. ^ NATO-episoden er beskrevet nøye av Jens Bjørneboe i artikkelen Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås utgitt i Orientering (avis) og gjengitt i Ny Tid's nettutgave den 24. januar, 2003.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Truls Gjefsen: Arne Næss: et liv 2011 ISBN 978-82-02-31655-6
  • Svein Sundbø: Arne Næss – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936-2007. – Oslo: Nasjonalibibliotekets bibliografier, nr. 10 2007. – 253 s. Bibliografien inneholder også et omfattende biografisk forord.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]