Psykoanalyse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Psykoanalyse kan sikte til både en form for psykoterapi og en form for psykologiske teorier. Psykoanalyse som metode for behandling av psykiske lidelser, og da spesielt hysteri, ble utviklet av Sigmund Freud og hans elever rundt 1900. Psykoanalyse som en personlighetsteori vokste ut fra erfaringene med psykoanalyse som behandlingsform. Disse personlighetsteoriene vektlegger i stor grad rollen ubevisste prosesser spiller for motivasjon og utvikling av personlighet. «Karakter er skjebne», sa Freud.

Freudiansk personlighetsteori, en topografisk modell, deler personligheten inn i Id (det'et- driftene), Ego (jeg'et), og Superego (samvittigheten).Herfra kommer begrepet det underbevisste i motsetning til det Ubevisste. Konflikter mellom disse dynamiske kreftene i personligheten vil påvirke personlighetsutvikling og utvikling av psykiske lidelser. Freud mente at psykiske lidelser oppstår på grunn av traumer og ubevisste og uløste konflikter i personligheten. Disse uløste konfliktene antaes ofte å stamme fra tidlig barndom.

Psykoanalytikere som var samtidige og som etterfulgte Freud grunnla psykoanalytiske teorier som var inspirert av Freuds psykoanalyse. Særlig kjent på dette området er Carl Gustav Jung og Alfred Adler, Anna Freud, Melanie Klein.

Som terapi er psykoanalyse en behandlingsmetode hvor terapeuten gjennom samtale,empati,lytting,klargjøring og tolkninger får fram lag for lag av det ubevisste tidligere hendelser og konflikter hos pasienten. Sentrale teknikker og begreper i psykoanalytisk behandling er fri assosiasjon og drømmeanalyse (som Freud kalte kongeveien til det underbevisste) for å få innsikt i ubevisste. I mange moderne psykoanalytiske retninger er også terapeutens motoverføringer gjenstand for stor interesse.

I en «ekte» psykoanalyse skal behandlingen være minimum fire ganger ukentlig og pasienten skal ligge strak ut. Analytikeren sitter bak, slik at pasienten (analysanden) ikke ser ham eller henne.

Metoden og teorien ble utviklet av Freud, og har senere blitt videreutviklet av mange. Psykoanalysen har tatt form av kulturen den har utviklet seg i. I USA utviklet blant annet ego-psykologien seg; grunnleggende er Heinz Hartmann (1894–1970), Otto Kernberg, Gertrude og Rubin Blanck, Steven Mitchell og Jay. R Greenberg. Også i USA utviklet også selvpsykologien seg representert ved blant annet Heinz Kohut. Også interpersonlig psykoanalyse i Chicago representert ved Harry Stack Sullivan (1892–1949) og Erich Fromm. I England ble den britiske objektrelasjonsskolen utviklet; representert blant annet Ronald Fairbairn, Donald Winnicott, Michael Balint (1898–1970), Harry Guntrip. Også den kleinianske tradisjonen står meget sterkt i England. I Frankrike kan nevnes Jacques Lacan (1901–1981).

Utøvelse[rediger | rediger kilde]

Psykoanalytiker referer til en person som er utdannet til å utføre psykoterapeutisk behandling av pasienter med psykiske lidelser basert på psykoanalytiske prinsipper. Behandlingsmetoden ble utviklet av den østerrikske nevrologen Sigmund Freud i Wien omkring år 1900. Opprinnelig var opplæringen et tilbud utelukkende til leger. I dag opererer psykoanalytiske foreninger i forskjellige land med delvis ulike krav. I Norge gis utdanningen av Norsk Psykoanalytisk Institutt, og utdanningen er forbeholdt leger og psykologer. Flere av Freuds elever som brøt med hans teorier, utviklet egne psykoterapeutiske metoder. Terapeuter som baserer seg på disse refereres gjerne til med andre termer enn psykoanalytiker (for eksempel jungiansk terapeut og adleriansk terapeut).

Sentrale personer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]