Jorden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jorden

The Blue Marble, tatt fra Apollo 17
Sosial statistikk
Største befolkningskonsenstrasjoner	Tokyo, Mexico by, Seoul, New York, São Paulo, Bombay
Språk (2007 est.)	Kinesisk mandarin 13,22 %, Spansk 4,88 %, Engelsk 4,68 %, Arabisk 3,12 %, Hindu 2,74 %, Portugisisk 2,69 %, Bengali 2,59 %, Russisk 2,2 %, Japansk 1,85 %, Tysk 1,44 %, Wu-kinesisk 1,17 %, andre
Religion (2007 ant.)	Kristne 33,32 %, Muslimer 21,01 %, Hindu 13,26 %, Buddhister 5,84 %, Sikher 0,35 % Jøder 0,23 % ikke-religiøse 11,77 %, andre 11,78 %
Befolkning (juli 2007 ant.)
- Totalt	6 602 224 175
- Tetthet	44,33 (per km²)
- Årlig befolkningsvekst	1,167 %
- Forventet levealder	65,82 år
Valutaer	US dollar, Japansk yen, Euro, Britisk pund, andre
BNP (Anslag fra 2007)
-PPP	65.820 mrd IND
per capita	9,969 IND
-Nominell	53.640 mrd USD
per capita	8.125 USD
Baneparametre (Epoch J2000)
Store halvakse	149 597 887 km (1,00000011 AU)
Banens omkrets	0,940 Tm (6,283 AU)
Eksentrisitet	0,01671022
Perihel	147 098 074 km (0,9832899 AU)
Aphel	152 097 701 km (1,0167103 AU)
Omløpsperiode	365,256 96 d (1,0000191 a)
Synodisk periode	Ikke tilgjenglig
Gjennomsnittlig banefart	29,783 km/s
Maks. banefart	30,287 km/s
Min. banefart	29,291 km/s
Banehelling	0,00005° (7,25° til Solens ekvator)
Longitude of the ascending node	348.739 36°
Argument of the perihelion	114.207 83°
Naturlige satellitter	1 (Månen), men se også 3753 Cruithne
Fysiske egenskaper
Diameter ved ekvator	12 756,28 km
Diameter over polene	12 713,56 km
Middeldiameter	12 742,02 km
Flattrykthet	0,00335
Omkrets ved ekvator	40 075 km
Omkrets over polene	40 008 km
Overflateareal	510 072 000 km²
- Land (29,2 %)	148 940 000 km²
- Vann (70,8 %)	361 132 000 km²
Volum	1,0832×1012 km³
Masse	5,9736×1024 kg
Tetthet	5,515 g/cm³
Overflategravitasjon ved ekvator	9,780 m/s² 1 (0,99732 g)
Unnslipningshastighet	11,186 km/s
Rotasjonsperiode	0,997258 d (23,934 t)
Rotasjonshastighet	1674,38 km/t = 465,11 m/s (ved ekvator)
Aksehelling	23,439281°
Rektasensjon av Nordpolen	0° (0 h 0 min 0 s)
Deklinasjon	90°
Albedo	0,367
Overflatetemp. - min - middel - maks	185 K 287 K 331 K
Trykk ved overflaten	100 kPa
Atmosfærisk sammensetting
nitrogen	77%
oksygen	21%
argon	1%
karbondioksid	spor
vanndamp	spor

Jorden er en av de fire jordliknende (terrestriske) planetene, av de totalt åtte planeter som kretser rundt Solen. Den er den tredje planeten i solsystemet regnet fra Solen og har den største diameteren, massen og tettheten av de terrestriske planetene.

Som hjemsted for millioner av arter,^[1] herunder mennesket, er Jorden det eneste stedet i universet, hvor man vet liv forekommer. Planeten ble dannet for 4,54 milliarder år siden,^[2][3][4][5] og livet fremkom på dens overflate innen den første milliard år. Siden da har Jordens biosfære i betydelig grad endret atmosfæren og andre abiotiske betingelser på planeten, så aerobe organismer har kunnet utbre seg. Derved har det blitt dannet et ozonlag, som sammen med Jordens magnetfelt blokkerer skadelig stråling og tillater liv på landjorden.^[6] Jordens fysiske egenskaper, dens geologiske utvikling og dens kretsløp har således gjort liv mulig i denne lange perioden, og disse betingelsene forventes å fortsette i ennå 500 millioner til 1 milliard år, hvoretter biosfæren vil gå til grunne som følge av Solens økende stråling, og livet på Jorden vil opphøre.

Jordens skorpe er oppdelt i atskillige stive segmenter som kalles tektoniske plater, som beveger seg over Jordens overflate i løpet av mange millioner år. Omkring 71 % av overflaten er dekket av saltvannshav, mens resten er kontinenter og øyer. Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og det er ikke funnet på overflaten av noen annen planet.^[7][8] Jordens indre er stadig aktiv og består av en tykk og forholdsvis fast mantel, en flytende ytre kjerne, som skaper et magnetfelt og en fast indre kjerne av jern.

FN har valgt 2008 til Planeten Jordens År.

Innhold 1 Symbolikk og navn 2 Historie 2.1 Jorden i solsystemet 2.1.1 Jordens bane rundt solen 2.1.2 Jordaksens helling 2.1.3 Magnetfelt 2.2 Månen 2.3 Fysiske særtrekk 2.3.1 Atmosfære 2.3.2 Geologi 2.3.2.1 Jordens overflate 2.3.2.2 Jordens alder 3 Geografi 4 Miljø og økosystem 4.1 Klima 4.2 Terreng 4.2.1 Ekstreme punkt 4.3 Naturressurser 4.4 Fordeling av land 4.5 Menneskelig geografi 4.5.1 Ødeleggelse av naturen 5 Jordens opprinnelse og utvikling 6 Jordens fremtid 7 Se også (oversikt) 8 Referanser

[rediger] Symbolikk og navn

Jorden kalles også den blå planet og verden, samt Tellus etter en romerske gudinne eller Terra (etter dens latinske betegnelse).^[9]

[rediger] Historie

Se også Jordens tidsaldre

[rediger] Jorden i solsystemet

Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet.

[rediger] Jordens bane rundt solen

Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn - det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 mill. km. Avstanden varierer mellom 147 mill. km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 mill. km omkring 3. juli.

Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.

[rediger] Jordaksens helling

Jordaksen danner en vinkel på 66°34' med baneplanet. Denne helningen er årsak til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn 66°34' (nordlige og sørlige polarsirkel) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom nordlige og sørlige vendesirkel (23°26' N og S) vil Solen stå i senit midt på dagen én dag i året.

Jordaksens helling varierer mellom 68°30' og 65°30' over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate - jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen - presesjonen - gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega.

Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milankovitsj.

[rediger] Magnetfelt

Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på Jorda fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en motsvarende sydpol.

[rediger] Månen

Se også Månen

[rediger] Fysiske særtrekk

[rediger] Atmosfære

Se også Jordens atmosfære

[rediger] Geologi

[rediger] Jordens overflate

Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består hard, stiv masse, men også øvre deler av mantelen. Litosfæriske plater er bevegelig masse, som drives av platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 100–150 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpa, dette er Jordens ytterste skall som vi mennesker beveger oss på. Vi deler inn jordskorpa i oseanskorpe (tykkelse: 7–10 km, består i hovedsak av basalt og gabbro) og kontinentalskorpe (tykkelse: 25–70 km). Kontinentalskorpen består generelt sett av bergarter med lavere tetthet enn oseanskorpa. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn oseanskorpa. Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlete fotosyntese på Jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi).

[rediger] Jordens alder

Siden 1950 har geologer vært på jakt etter den til nå eldste bergarten funnet, resultatene til nå har gitt oss en alder på 3,96 milliarder år, sandstein funnet i Australia har gitt oss klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på Månen har gitt oss aldre på opp til 4,6 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel Jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene (som brukes for å datere ved hjelp av halveringstider). En annen faktor er at selve kontinentene ikke noen steder er eldre enn rundt fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. (Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.)

[rediger] Geografi

[rediger] Miljø og økosystem

[rediger] Klima

Se også Klima

Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner:

• tropisk klima,
• subtropisk klima,
• temperert klima,
• arktisk klima.

[rediger] Terreng

[rediger] Ekstreme punkt

Høydeforskjeller

• Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 m.o.h.
• Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 m.o.h.
• Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 m.u.h.
• Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 m.u.h.

[rediger] Naturressurser

[rediger] Fordeling av land

[rediger] Menneskelig geografi

[rediger] Ødeleggelse av naturen

[rediger] Jordens opprinnelse og utvikling

Jorden ser ut til å ha oppstått gjennom en sammenklumping av ulike himmellegemer i solsystemets tidligste barndom, himmellegemer som i sin tur ble skapt av den samme gasskyen som ga opphav til resten av solsystemet. Det siste sammenstøtet av himmellegemer som skapte dagens jord resulterte samtidig i månens opprinnelse, da materiale fra kollisjonen sprutet ut fra den unge jorden og siden samlet seg i det som skulle bli månen.

Etter at havet hadde oppstått, var det lite eller ingen landmasser på jorden. Ifølge en teori fremsatt at den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University i California, eksisterer kontinentalskorpene først og fremst takket være selve livet. Når lava stiger opp til overflaten gjennom sprekker i basaltskorpen som utgjør havbunnen, vil den selv avkjøles og størkne til basalt, en tung bergart og den eldste på Jorden. Basalten vil med tiden synke ned i magmaen igjen, smelte og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess.

Da liv med evne til fotosyntese hadde oppstått, resulterte dette i at store mengder oksygen ble avgitt til omgivelsene. Basalt som kom i kontakt med de kjemiske forbindelsene (først og fremst oksygen) produsert av disse tidlige organismene, cyanobakterier, gjennomgikk en oksydasjonsprosess og forvitret. Når basalt som ikke er forvitret synker ned mot jordens indre og smelter ved 1100-1200 grader C, vil de smeltemassene som stiger opp generelt være av samme type som sank ned. Men dersom den er blitt forvitret av oksygen, vil enkelte elementer smelte ved "kun" rundt 650 grader. Denne smeltemassen vil utskille fra resten av materialet og stige opp til overflaten der det er mulig. Der vil den størkne og gi den langt lettere bergarten kjent som granitt.

Granitt er vanlig på jorden, og finnes på samtlige kontinenter der den utgjør store deler av kontinentalskorpen. I resten av solsystemet er bergarten derimot uhyre sjelden. Disse relativt lette mineralene legger seg oppå den tyngre basalten etter samme prinsipp som skum som legger seg over vann, og hvor basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt. Hvilket tillater skapelsen og opprettholdelsen av stabilt land. Granitt opptar i tillegg svært lite oksygen i friluft, og bidro dermed til økningen av fritt oksygen i atmosfæren etterhvert som det ble dannet.

De tidlige havene inneholdt også store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som innholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen. Nivået i atmosfæren fortsatte så å stige i de neste årmillionene, og for noe over 500 millioner år siden var det høyt nok til at større dyr kunne utvikles i havene og livet kunne begynne å invadere landjorden.

Før utviklingen av større dyr var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette første til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.

[rediger] Jordens fremtid

[rediger] Se også (oversikt)

• Jordens tidsaldre
• Månen
• Klima

[rediger] Referanser

Commons: Kategori:Earth – bilder, video eller lyd