Materialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ifølge materialismen er det eneste som eksisterer forskjellige former for materie og krefter som virker på disse. Bildet viser et Lithium-atom.

Materialisme er en monistisk filosofisk retning som hevder at virkeligheten er virkelig, og eksisterer objektivt og uavhengig av hva menneskene subjektivt måtte tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer. «Den materialistiske verdensanskuelse», sier den tyske materialistiske filosofen Friedrich Engels, «innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning».[1]

En alternativ betegnelse for filosofisk materialisme er materialistisk monisme.

Materialisme og idealisme[rediger | rediger kilde]

Materialismen avviser dermed at det kan eksistere noe «overnaturlig», og hevder at ethvert fenomen grunnleggende sett lar seg forklare vitenskapelig. Dette betyr ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Det er mange ting menneskene ikke kan forstå eller forklare i dag. Derimot vil en materialist hevde at å skille et område som for eksempel bevissthet fra materien, å erklære det som uforklarlig, «overnaturlig» eller løsrevet fra den materielle virkeligheten rundt det, er fånyttes. Alle ting og alle fenomener hevdes å grunnleggende sett bestå av materie i bevegelse på grunnlag av fysiske lover. Vår egen bevissthet og tenkning er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Ånden forklares dermed som det høyeste produkt av materien.

Deri ligger også synet på materien som det primære, og ånd, tanker og idéer som det sekundære. Menneskenes oppfatning av verden rundt dem er en subjektiv avspeiling av den objektive virkeligheten, og ikke omvendt. De filosofiske retninger som hevder at idéene er det primære, kaller vi idealistiske. Eksempler på idealistisk filosofi er Platons idélære og kristendommens skapelsesberetning. Mens kristendommen hevder at idéen går framfor materien, at Gud skapte verden i sitt bilde[2], hevder den materialistiske filosofen Karl Marx at «det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet».[3]

Materialistisk epistemologi[rediger | rediger kilde]

Menneskenes subjektive tanker og idéer om verden er ifølge materialismen mer eller mindre korrekte avspeilinger av den objektive virkeligheten. Et viktig spørsmål her er da: hvordan kan vi vite hva som er sant? Hvordan kan menneskene finne ut hvorvidt deres teorier er i samsvar med virkeligheten eller ikke? Ifølge materialismen er den eneste måten å avklare hvorvidt en teori er sann eller ikke, er å prøve den ut i praksis. Mao Zedong sier følgende om dette:

Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper først blir stadfesta når de oppnår de resultatene de hadde venta seg i den samfunnsmessige praksisen (materiell produksjon, klassekamp eller vitenskapelige eksperimenter). Hvis menneskene vil ha framgang i arbeidet sitt, det vil si oppnå de resultatene de venter seg, må de sørge for at ideene samsvarer med lovene for den objektive verden utafor dem sjøl. Hvis ideene ikke samsvarer med virkeligheten, kommer de til å mislykkes i praksis. Etter at de mislykkes, trekker de lærdommer av det og retter på ideene, slik at ideene skal svare til lovene for verden utafor dem sjøl.[4]

Materialismens historie[rediger | rediger kilde]

Viktige oppdagelser innen vitenskap og industri gjorde at et vitenskapelig, materialistisk verdenssyn fram mot moderne tid gjenvant mye av hegemoniet fra middelalderens kristendom.

Materialismen er like gammel som filosofien selv, og materialismens historie sammenfaller i stor grad med vitenskapens historie. De første greske naturfilosofene var alle materialister. Framfor å lete etter sannheten om verden omkring seg i mytologien, undersøkte de virkeligheten. Thales fra Milet (født ca. 640 f.Kr.), den første kjente filosofen, mente at alle ting er bygget opp av vann i forskjellige former. Selv om moderne vitenskap har bevist at Thales tok feil, var hans metode og verdensanskuelse materialistisk.

Filosofen Anaximander mente at alt er bygget opp av urstoffet apeiron. Andre filosofer igjen mente at alle ting er bygget opp av de fire elementene jord, ild, luft og vann. Demokrit mente at dersom en deler opp en ting i mindre og mindre deler, vil man til slutt ende opp med noen ørsmå, udelelige partikler. Disse partiklene kalte han atomer.

Med Platon (født ca. 427 f.Kr.) oppstod den idealistiske filosofi, hvilket etter de greske bystatenes fall oppnådde hegemoni og forble dominerende helt fram til moderne tid.


Renessansen med sine påfølgende vitenskapelige oppdagelser gjorde på nytt materialismen relevant, og framveksten av det rasjonelle, industrielle borgerskapets politiske, økonomiske og ideologiske makt gjorde at materialismen på nytt fikk stor innflytelse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofi av Friedrich Engels (1886)
  2. ^ Bibelen, 1 Mos 1
  3. ^ Til kritikk av den politiske økonomi av Karl Marx (1859)
  4. ^ Om praksis av Mao Zedong (1937)