Førsokratikerne
Førsokratikerne var de greske filosofer som tidsmessig kommer før Sokrates (ca. 470-399 f Kr), og de regnes som opphavsmenn til den vestlige filosofi. De første virket tidlig på 500-tallet f.Kr.
Selve begrepet førsokratikerne, som stammer fra Cicero, sier noe om et organiseringsprinsipp innenfor antikk gresk filosofi; filosofien defineres i forhold til Sokrates og Platon og forbereder deres komme. Begrepet er dermed ikke nødvendigvis saksvarende og rettferdig overfor filosofene begrepet dekker. Den førsokratiske filosofi deles vanligvis inn etter «skoledannelser».
Vi har bevart lite skriftlig etter førsokratikerne, og i stor grad er det fragmenter, ofte hos senere filosofer som i forbifarten kommenterer en av førsokratikerne. Det sier seg selv at førsokratikerne dermed blir vanskelige å forstå.
Historikk og retninger[rediger | rediger kilde]
Historikeren og biografen Diogenes Laertios skriver
- Filosofien oppstod av to kilder – Anaksimander på den ene side og Pytagoras på den andre. Den første var lærling av Tales; den andre fikk undervisning av Pherecydes.
Den ene skolen ble kalt jonisk og den andre den italienske. Diogenes forteller også at før Pytagoras fant opp termen filosofi (gr. philosophia) så ble den kalt visdom (sophia) og de som utøvde den ble vismenn (sophoi). De var utrustet med stor dømmekraft og nøyaktighet.
Tradisjonelt deles førsokratikerne inn i fem skoler/retninger og noen enkeltfilosofer. De dannet ikke skoler i den forstand at de delte samme lære, men deres lære har sterke likhetstrekk.
De miletiske / joniske tenkere[rediger | rediger kilde]
Tales (624 – 547 f Kr), Akanksimander (ca. 610 – ca. 546 f Kr), Anaksimenes (? – ca. 528 f Kr) og Heraklit (540 – 480 f Kr).
Pytagoreerne[rediger | rediger kilde]
Pytagoras (ca. 580 – ca. 500 f Kr)), Arkhytas (428 – 347 f Kr)), Filolaos (ca. 480 – ca. 405 f Kr) og Hiketas (ca. 400 – ca. 335 f Kr).
Eleatene[rediger | rediger kilde]
Xenofanes (ca. 580 – ca. 478 f. Kr), Parmenides (515 – 450 f. Kr), Melissos (500-tallet f. Kr), Hippasos fra Metapont (ca. 500 – ? f. Kr), Empedokles (ca. 492 – 432 f. Kr) og Zenon fra Elea (ca. 490 – ca. 430 f. Kr)
Atomistene[rediger | rediger kilde]
Levkippos (ca. 475 – ? f Kr) og Demokrit (ca. 460 – ca. 375 f Kr).
Sofistene[rediger | rediger kilde]
Gorgias (483 – 374 f Kr), Protagoras (481 – 411 f Kr), Prodikos (ca. 465/450 – ? f Kr), Hippias (500-tallet f Kr)
Andre[rediger | rediger kilde]
Ferekydes fra Syros (600-tallet f Kr), Anaksagoras (ca. 500 – 428 f Kr)
Filosofi[rediger | rediger kilde]
Den førsokratiske filosofene står på overgangen mellom mytologiske og filosofiske forklaringer på fenomener rundt dem. Denne overgangen beskrives ofte som en overgang fra mythos til logos. Førsokratikerne fremsatte en rekke teorier og forklaringer og var på ingen måte enige. Det som samlet dem var spørsmål som:
- Hva er alle tings opprinnelse?
- Hva er det faktisk laget av?
- Hvordan forklarer vi mangfoldet av ting?
- Hvorfor er vi i stand til å beskrive dem med en enhetlig matematikk?
Søken etter opprinnelsen er søken etter selve urstoffet (gresk arché, et ord som vi finnes først hos Anaksimander) og muligheten for å finne noe uforanderlig og bestående bak all forandring.
Det er ikke uvanlig å trekke frem hva den enkelte førsokratiske filosof finner som urstoff, og det kan fremstilles som i denne tabellen.
| Filosof | År | Urstoff |
| Tales | ca. 585 f Kr | Vann |
| Anaksimander | ca. 550 f Kr | Apeiron (udefinerbart stoff) |
| Anaksimenes | ca. 545 f Kr | Luft |
| Heraklit | ca. 500 f Kr | Ild |
| Parmenides | ca. 500 f Kr | Det Ene |
| Zenon | ca. 450 f Kr | Det Ene |
| Melissos | ca. 440 f Kr | Det Ene |
| Empedokles | ca. 445 f Kr | Jord, luft, ild og vann |
| Akasagoras | ca. 450 f Kr | Uendelige antall delelige komponenter |
| Levkippos | ca. 435 f Kr | Uendelige antall delelige komponenter (atomer) og tomrommet |
| Demokrit | ca. 420 f Kr | Uendelige antall udelelige komponenter (atomer) og tomrommet |
Et kritisk blikk på denne tabellen avdekker at det kan synes som om jakten på urstoffet begynner med Tales for gå over i en ny fase med Parmenides. Sokrates tar så over med sin vending mot mennesket og moralen i den klassiske filosofien. Hva med de filosofene som mangler i oversikten? Og hva med de andre aspektene ved filosofenes tenkning? Det er vel unødvendig å si at de også reflekterer rundt andre tema, blant annet moral og etikk. Og hele denne kronologien/fortellingen fremstår som noe konstruert. Den har i høyden bare en viss pedagogisk verdi.
Verker[rediger | rediger kilde]
- Die Vorsokratiker I&II (oversatt av Mansfeld, J.), Stuttgart: Reclam Verlag, 1986
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Osborne, C., Presocratic Philosophy. A Very Short Introduction, Oxford: Oxford University Press, 2004