Sigmund Freud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den østerrikske legen Sigmund Freud (1856-1939) fotografert av Max Halberstadt 1914. Med sine teorier om menneskesinnet grunnla han psykoanalysen.
Sigmund Freuds mor Amalia Freud (1835–1930) var 21 da hun fikk Sigmund. Hun fødte enda sju barn.
Freuds tidligere hjem i Berggasse 19 i Wien i Østerrike er i dag museum.

Sigmund Schlomo Freud (født 6. mai 1856 i Freiberg i Mähren i Østerrike-Ungarn – nå Příbor i Tsjekkia – død 23. september 1939 i London i Storbritannia) var en østerriksk nevrolog og psykiater av jødisk herkomst. Han er grunnleggeren av den psykodynamiske teorien og psykoanalysen, som er betegnelser som benyttes for å referere til både en modell for studier av menneskesinnet, en personlighetsteori og en behandlingsmetode av psykiske lidelser. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelsliv og erfaringer i barndommen for utviklingen av og funksjonen til menneskets psykiske liv.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Sigmund Freuds fødested i Freiberg (Příbor i Tsjekkia i dag).

Freud ble født inn i en askenasisk jødisk familie i Freiberg (Příbor, Mähren, i Østerrike-Ungarn – nå en del av Tsjekkia). I 1877, i en alder av 21 år, forkortet han sitt fornavn fra Sigismund til «Sigmund». Selv om han var den førstefødte av tre brødre og fem søstre, hadde han også halvsøsken fra farens tidligere ekteskap. Hans familie hadde forholdsvis dårlig økonomi og bodde i en overbefolket leilighet, men foreldrene satte alt inn på å fremme hans intellekt og favoriserte ofte Sigmund fremfor de andre søsknene. Han ble rangert som nr 1 i seks av åtte år med skolegang. Han gikk videre til å studere ved universitetet i Wien da han var 17 år gammel (fra 1873 til 1881) på tross av den sterke antisemittismen han møtte i Østerrike.

Lite er kjent om Freuds barndom, siden han ødela personlige papirer minst to ganger, en gang i 1885 og igjen i 1907. Senere ble papirene hans godt bevoktet i Sigmund Freud Archives, og er bare tilgjengelige for hans offisielle biograf Ernest Jones og noen andre medlemmer av den indre sirkelen av psykoanalyse-tilhengere.

I 1886 reiste Freud tilbake til Wien, og etter åpningen av en privat klinikk som spesialiserte seg på nerve- og hjernelidelser, giftet han seg. Han eksperimenterte med hypnose på sine mest hysteriske og nevrotiske pasienter, men ga til slutt opp denne behandlingsformen, ettersom den var lite effektfull. Han begynte å konsentrere seg mer og mer om en type samtaleterapi, der pasienten ligger på en divan, analytiker sitter bak pasienten som stilles fri til å si det som faller han inn til enhver tid. Dette ble kalt «fri assosiasjon».

I førtiårsalderen led Freud av flere psykosomatiske forstyrrelser, så vel som av dødsangst og andre fobier (Corey 2001, s. 67). I denne perioden utforsket han sine egne drømmer, minner og sin egen personlighetsutvikling. Gjennom denne selvanalysen erkjente han sin fiendtlighet mot sin far (Jacob Freud), og seksuelle følelser fra barndommen rettet mot sin mor (Anna Freud) (Corey 2001, p. 67). Corey (2001) anser denne livsfasen, med de tilhørende følelsesmessige vanskelighetene, for den mest kreative perioden i Freuds liv. Dette var også hans første møte med ødipuskomplekset.

Etter å ha publisert bøker om menneskets underbevissthet i 1900 og 1901 med stor suksess, ble Freud oppnevnt til professor ved universitetet i Wien, der han opparbeidet seg en lojal krets av tilhengere.

Freud var lite tolerant overfor kolleger som avvek fra hans psykoanalytiske doktriner. Han prøvde å fordrive de som var uenige med bevegelsen eller bare nektet å akseptere visse nøkkelpunkter i hans teori (Corey, 2001); de viktigste eksemplene på dette var Carl Jung og Wilhelm Reich. Freud forfattet et bitende angrep på både Jung og Alfred Adler i artikkelen "On the History of the Psycho-Analytic Movement" (1914).

I 1930 ble Freud tildelt Goetheprisen av byen Frankfurt am Main, som en anerkjennelse av hans bidrag til psykologien. Samme år døde Freuds mor. I 1933, da Hitler og nasjonalsosialistene grep makten i Tyskland, ble Freuds bøker brent offentlig av SA.

Etter Tysklands Anschluss flyktet Freud fra Østerrike med sin familie med finansiell hjelp fra sin pasient og venn prinsesse Marie Bonaparte. 4. juni 1938 fikk de tillatelse til å krysse grensen til Frankrike, og fra Paris dro de til Hampstead i London, hvor de bodde i 20 Maresfield Gardens (i dag Freud Museum). Før han forlot sitt hjem i Berggasse 19 i byen han hadde bodd i siden sin tidligste ungdom, forlangte nasjonalsosialistene hans underskrift på en erklæring om at han var blitt utmerket behandlet. Freud signerte og føyde til én setning: «Hermed gir jeg Gestapo mine beste anbefalinger.»[1]

Freuds lengsel etter anerkjennelse som en betydelig vitenskapsmann ble delvis realisert i England i 1938, da to sekretærer fra the Royal Society ba ham signere selskapets bok. Freud skrev til sin venn Arnold Zweig: «De la igjen en faksimile av boken, og hadde du vært her, skulle jeg vist deg navnetrekkene fra I. Newton til Charles Darwin. Godt selskap!»

Freud røykte sigarer mesteparten av sitt liv, selv etter å ha fått fjernet deler av kjeven på grunn av kreft. Han fortsatte å røyke frem til sin død 23. september 1939. Han røykte en hel boks med sigarer daglig. Etter å ha fått munnkreft i 1923 i en alder av 67, gjennomgikk han over 30 operasjoner for å behandle sykdommen. Til slutt holdt han ikke lenger ut smerten forårsaket av kreftsykdommen. Han ba sin personlige lege besøke ham i hjemmet i London, ett år etter at han var flyttet dit. Freuds død ble gjennomført ved en lege-administrert morfin-overdose.

Familie/etterslekt[rediger | rediger kilde]

Sigmund Freuds yngste datter, Anna Freud, var også en fremtredende psykolog, hennes spesialfelt var barn og den såkalte utviklingspsykologien. Sigmund var bestefar til maleren Lucian Freud og komikeren, politikeren og forfatteren Clement Freud. Han var oldefar til journalisten Emma Freud, motedesigneren Bella Freud, samt mediemagnatene Matthew Freud og Ria Willems.

Sigmund Freud var onkel til propaganda-trollmannen Edward Bernays. Bernays' mor, Anna Freud Bernays, var Sigmunds søster. Bernays' far, Ely Bernays, var bror av Sigmunds kone Martha Bernays Freud. Freud var også oldefar til George Loewenstein, en innflytelsesrik professor i økonomi og psykologi, og til forfatterinnene Esther Freud og Andrea Freud Loewenstein.

Freuds psykodynamiske teori[rediger | rediger kilde]

Ifølge Freuds psykodynamiske teori består menneskesinnet av tre deler: id, superego og ego. Tegningen er en skjematisk fremstilling av hvordan disse aspektene er mer eller mindre bevisste.

Freud skjelnet mellom ubevisste og bevisste aspekter ved menneskets psyke. Han var ikke den første til å gjøre det; dette var en nokså utbredt idéstrømning i 1800-tallets Tyskland. Blant andre filosofen Arthur Schopenhauer skrev om det ubevisste før Freud. Det særskilte ved Freud var imidlertid at han utviklet et omfattende system basert på det ubevisste, tilførte systemet egne originale idéer og forsøkte å vitenskapeliggjøre dem.

Omkring 1900 gjorde Freud og en annen lege, Josef Breuer, omfattende studier av en kvinnelig pasient med pseudonymet Anna O. Hun led av hysteri og andre psykiske forstyrrelser, og man forsøkte ulike metoder for å finne en effektiv behandling. Teknikker som hypnose, fri assosiasjon og drømmetydning ble benyttet.

Etter hvert utviklet Freud på egen hånd en psykodynamisk teori som han utviklet og reviderte frem til sin død. Freud anså menneskets psyke for å bestå av tre aspekter eller deler:

  • ID (pre-bevisst, instinktivt gledesøkende)
  • Superego (ubevisst, indre moral)
  • Ego (bevisst realitetsorientert)
Utdypende artikkel: Id, ego, og super-ego

ID er det eneste aspektet ved vår psyke som er til stede ved fødselen. ID er en utrettelig lyst- og behagskilde som kontinuerlig sender oss impulser og begjær. I stor grad gjelder dette impulser av seksuell eller aggressiv art. ID har absolutt ingen kontakt med bevisstheten eller den virkelige verden, og er altså kun opptatt av å tilfredsstille sine impulsive ønsker. ID er den største delen av psyken. De fleste av våre mentale aktiviteter er vi derfor ikke bevisst på.

Superego er det bevisste aspektet ved vår psyke som utvikles gjennom oppdragelse og sosialisering i barndommen. Superegos ønsker er på mange måter det motsatte av IDs, da den er vårt moralske skjold som ønsker å hindre oss i å virkeliggjøre innfall som ikke er sosialt aksepterte.

Ego er en slags mellomting mellom de to ovenfornevnte aspektene. Den har kontakt med både ID og Superego, og har som oppgave å «mekle» mellom disse to kreftene og gjøre begge tilfreds.

Freuds modell er på mange måter hydraulisk i funksjon, på den måten at impulser og lyster samler seg i oss og i perioder er nødt til å «tømme seg». Egos oppgave er å gjøre dette på en sunn måte. For sterkt uttrykk av såvel ID som Superego kan medføre ulike former for psykiske lidelser. Dersom en mann for eksempel begjærer en kvinne, vil uhemmet uttrykk av ID føre til abnorm seksualitet. På den annen side vil sterk undertrykkelse føre til at frustrasjonen over innestengt begjær samler seg opp og eventuelt fører til at Superego mister kontroll. Mannen kan i en slik situasjon i verste fall ty til voldtekt. Ego har derfor en viktig oppgave i å la impulser komme til uttrykk på en måte som ikke uroer Superego. I dette tilfellet kan det for eksempel være ved at mannen tilnærmer seg kvinnen på en konstruktiv måte.

Drømmene er en annen arena hvor ID kan uttrykke seg. Her manifesterer begjær og lyster seg, men dette skjer i form av symboler, slik at de ikke blir opplevd så direkte at man blir urolig og dermed vekkes fra søvnen. Hvis for eksempel en kvinne har en drøm hvor hun sitter i et tog som kjører gjennom en tunnel, symboliserer drømmen hennes ifølge Freud begjær etter seksuell kontakt med en mann i hennes liv.

Psykoterapi[rediger | rediger kilde]

Erfaringer fra behandlingen av Anna O. overbeviste Freud om at psykiske lidelser skyldtes ulike former for blokkering av følelser og uløste konflikter i forhold til mennesker i pasientens fortid. Disse er fullstendig utenfor pasientenes bevissthet, men fungerer likevel som kilden til deres lidelser. Han oppdaget at ved å systematisk utforske pasientens fortid, kom disse konfliktene sakte, men sikkert opp til overflaten, og samtidig ga symptomene seg.

Den psykoanalytiske terapi går ut på at pasienten går i behandling hos en psykoanalytiker flere ganger i uken over flere måneder eller år. Gjennom samtaler og drømmeanalyse skal terapeuten finne kilden til pasientens lidelser og bringe disse konfliktene frem. Forsiktig kan pasienten konfronteres med dem, og dette gjelder kun konfliktene nærmest overflaten. Et slags høydepunkt i den psykoanalytiske behandling oppnås når pasienten overfører sine så langt innestengte konflikter til terapeuten, som om han eller hun var en viktig person i pasientens liv.

Freuds etterfølgere[rediger | rediger kilde]

Freud og andre psykoanalytikere 1922: Freud (foran til venstre), Sàndor Ferenczi og Hanns Sachs (stående bak), Otto Rank, Karl Abraham, Max Eitingon og Ernest Jones.

Freud ble ganske raskt en berømt teoretiker og terapeut, og han tiltrakk seg leger og intellektuelle fra hele Europa og USA. Mange av Freuds elever og venner utviklet med årene sine egne teorier som var mer eller mindre basert på Freuds teorier. Dette førte nærmest uten unntak til faglig og personlig brudd med Freud, da han ikke aksepterte endringer av sine teorier. Blant Freuds fremste elever kan nevnes: sveitseren Carl Gustav Jung, som utviklet den analytiske psykologien, en teori som på mange måter gikk enda dypere i ubevisstheten enn Freuds teori. Alfred Adler, som utviklet den såkalte individpsykologien som i motsetning til Jung fokuserte mer på det bevisste, og Otto Rank, som fremsatte tanker om betydningen av her-og-nå-aspektet i psykoterapi og var en av de første til å ta til orde for kortidsterapi. Kanskje den mest kontroversielle av alle Freuds elever var en annen østerriker, nemlig Wilhelm Reich, som også har påvirket miljøet av psykologer og psykoterapeuter i vårt land gjennom sitt flyktningophold i Norge på 1930-tallet. Han var opphavet til bl.a. karakteranalysen og såkalt orgonterapi. Av andre viktige teoretikere med røtter i psykoanalysen kan nevnes ungareren Sandor Ferenczi, Freuds egen datter Anna Freud, Melanie Klein, Jacques Lacan, Karen Horney og Erik Erikson.

Freud og moderne psykologi[rediger | rediger kilde]

Minneplakett ved Freuds fødested i Příbor i Tsjekkia.

Freuds teorier fikk i første halvdel av 1900-tallet en dominerende rolle i psykiatrien. Psykoanalysen bidro til å sette den individuelle pasient og vedkommendes lidelser i fokus og fungerte som en kjærkommen vitalisering i en tid hvor tvangstrøyer og lobotomi var utbredte behandlingsmetoder.

Interessen for den psykoanalytiske skole har i løpet av de siste 30-40 årene riktignok vært sterkt avtagende innen den vitenskapelige psykologien. Det er flere årsaker til dette. For det første er psykoanalysen vanskelig, om ikke umulig å underkaste empirisk forskning. Teorien predikerer få spesifikke fenomener som kan studeres enten eksperimentelt eller kvalitativt, men synes heller å forklare nærmest hvilket som helst funn i etterkant. Teorien oppfattes altså som pseudovitenskapelig. De få av Freuds populære teorier som måtte kunne la seg studere, har man ofte ikke klart å finne støtte for. For eksempel hevdet Freud i prinsippet om sublimering at gjennom kontrollerte metoder for å uttrykke impulser, ville man redusere aggresjon og frustrasjon på en konstruktiv måte. Dette kan f.eks. være gjennom å se på en voldsfilm eller delta i kampsport. Denne teorien finner liten støtte i moderne forskning. Snarere viser forskning gjort av blant andre Albert Bandura at uttrykt aggresjon fører til økt sannsynlighet for aggressiv atferd også i fremtiden. Freud hevdet også at barns sterke tilknytning til moren skyldes at hun gir dem mat. Psykologen Harry Harlow gjorde eksperimenter med aper som demonstrerte at barn fremfor mat tilknyttes moren på grunn av faktorer som trøst, beskyttelse, nærhet o.l.

En annen forklaring på svekket interesse for psykoanalysen, er at det i ettertid har vokst frem andre former for psykoterapi som har vist seg mer effektive i behandling av psykiske lidelser. Dette gjelder først og fremst kognitiv terapi, rasjonell-emotiv terapi, adferdsterapi, m.fl. Samtidig er dette terapiformer som lettere lar seg forskes på empirisk.

En tredje forklaring er at psykologi som disiplin generelt har opplevd en delvis sterk dreining i kognitiv og biologisk retning de siste 40 årene. Andre igjen argumenterer med at psykoanalysen aldri var en etablert del av den akademiske psykologien, at den var en teori som ble utviklet utenfor universiteter og forskningsinstitusjoner. Derfor blir det også galt å evaluere den i lys av psykologien for øvrig.

Psykoanalysen fortsetter likevel å være en betydelig inspirasjonskilde innen andre disipliner som religionsvitenskap og litteraturvitenskap.

Noen av Freuds viktigste verker[rediger | rediger kilde]

Tittelside på Freuds epokegjørende «Drømmetydning» (Die Traumdeutung) fra 1900. Boka kom på norsk i 1929.
Freuds Totem und Tabu. Einige Übereinstimmungen im Seelenleben der Wilden und der Neurotiker. fra 1913
  • 1887: Studie Über Coca
  • 1893: Über den psychischen Mechanismus hysterischer Phänomene (sammen med Josef Breuer)
  • 1895: Entwurf einer Psychologie (sammen med Josef Breuer)
  • 1895: Studien über Hysterie (sammen med Breuer).
  • 1896: Zur Ätiologie der Hysterie (Aufsatz; erste Verwendung des Begriffes «Psychoanalyse»)
  • 1900: Die Traumdeutung (Drømmetydning, norsk oversettelse, 1929)
  • 1904: Zur Psychopathologie des Alltagslebens (Dagliglivets psykopatologi, norsk oversettelse, 1968)
  • 1905: Der Witz und seine Beziehung zum Unbewußten (Vitsen og dens forhold til det underbevisste, norsk oversettelse 1994)
  • 1905: Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie (Seksualteorien, norsk oversettelse 1966)
  • 1908: Die 'kulturelle' Sexualmoral und die moderne Nervosität
  • 19121913: Totem und Tabu
  • 1914: Zur Geschichte der psychoanalytischen Bewegung
  • 1915: Zeitgemäßes über Krieg und Tod
  • 1916: Trauer und Melancholie
  • 1916: Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse
  • 1929: Psykoanalyse (norsk oversettelse 1957)
  • 1920: Jenseits des Lustprinzips
  • 1921: Massenpsychologie und Ich-Analyse
  • 1923: Das Ich und das Es
  • 1925: Selbstdarstellung
  • 1927: Die Zukunft einer Illusion
  • 1930: Das Unbehagen in der Kultur (Ubehaget i kulturen, norsk oversettelse, 1966)
  • 1932: Neue Folge der Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse (Nytt i psykoanalysen, norsk oversettelse, 1934)
  • 1933: Warum Krieg? (Briefwechsel mit Albert Einstein)
  • 1937: Die endliche und die unendliche Analyse
  • 1938: Moses und die Monotheismus

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Geert Mak: Europa (s. 256), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
Wikisource-logo.svg Wikikilden: Sigmund Freud – originaltekster av og om forfatteren
Commons Commons: Sigmund Freud – bilder, video eller lyd