Nihilisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nihilisme (fra latin nihil, «intet») er et filosofisk standpunkt som fremmer negasjonen av et eller flere antatte meningsfulle aspekter av livet. Mest vanlig blir nihilisme presentert som en form for eksistensiell nihilisme som argumenterer at livet er uten objektiv mening, hensikt, eller vesentlig verdi.[1] Moralsk nihilisme forkaster at moral og etikk skal være objektivt. Nihilismen kan også anta epistemologiske, metafysiske og ontologiske former.

Begrepet nihilisme er tidvis benyttet i assosiasjon med anomi (= mangel på sosiale og moralske normer) for å forklare en generell stemning av fortvilelse ved å oppfatte tilværelsen som meningsløs, noe man kan utvikle ved å innse at det er ikke nødvendigvis noen normer, regler eller lover.[2] Bevegelser som futurisme og dekonstruksjonisme,[3] blant andre, har blitt identifisert av kommentatorer som «nihilistisk» ved ulike tider og i ulike sammenhenger.

Nihilisme er også karakterisert ved at det har blitt tilskrevet bestemte tidsepoker; eksempelvis Jean Baudrillard og andre har kalt den postmoderne tid for «en nihilistisk epoke»,[4] og en del kristne teologer og geistlige har hevdet at moderniteten[5] representerer en avvisning av teisme, og at en slik avvisning innebærer en form for nihilisme.

Trekk ved nihilsme som filosofisk retning[rediger | rediger kilde]

I filosofien er nihilisme en oppfatning som mener moral og normer er kunstig skapt og dermed ikke er en satt verdi hos mennesket. De legger også vekt på at tilværelsen vår er ikke målrettet, men heller "tilfeldig" og meningsløs i det store bildet.

Den nihilistiske filosof hevder at verden, og spesielt menneskets eksistens, er uten mening, mål, forståelig sannhet eller essensiell verdi. Den står normalt i kontrast til postmodernismen, ettersom nihilismen tenderer mot defaitisme, mens postmodernismen leter etter styrke i det menneskelige samspill. Den inneholder et sterkt element av skeptisisme, men skeptisismen når i motsetningen til nihilismen ingen konklusjon om de moralske konsepters realitet.

Som politisk filosofi innebærer nihilismen en fullstendig avvisning av all religiøs og politisk autoritet, sosiale tradisjoner og tradisjonell moral. Disse sees som motstridende med friheten, som er det høyeste ideal. Den framstår dermed som en ekstrem form for anarkisme.

Kort historikk[rediger | rediger kilde]

Den tidligste kjente bruk av ordet er fra 1767, da det ble brukt på fransk i en religiøs sammenheng, synonymt med kjetter, en betydning som har falt bort. Som et filosofisk og politisk begrep er det dokumentert fra 1817engelsk. Den russiske formen, nigilizm, er først dokumentert i 1829.

Nihilisme som filosofisk begrep ble først introdusert av Friedrich Heinrich Jacobi (17431819), som brukte det som et begrep for å karakterisere rasjonalisme, og spesielt Immanuel Kants kritiske filosofi. Han utførte en reductio ad absurdum, som reduserte all rasjonalisme til nihilisme, og dermed noe som burde unngås.

Friedrich Nietzsche var i sine senere verker svært opptatt av nihilisme, og han ble i stor grad den som definerte det som et filosofisk begrep.

Nihilismen var en viktig politisk kraft i Russland1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå.

Nihilismen som politisk filosofi oppsto i Russland omkring 1817. Det året ble det første hemmelige politiske selskap i landet grunnlagt av Pavel Pestel. Opprettelsen av selskapet var i stor grad en reaksjon mot tsar Nikolai I, som Pestel så som en absolutistisk monark i forhold til den mer åpne Alexander I. Bevegelsen kulminerte i desemberopprøret 1825.

Senere brukte Mikhail Bakunin nihilitisk filosofi som utgangspunkt for sitt alternativ til Karl Marx' teorier, marxisme, som Bakunin hevdet ville uunngåelig føre til en totalitær stat.

Nihilsme og anarkisme[rediger | rediger kilde]

Hovedforskjellene mellom nihilisme og anarkisme kan oppsummeres slik:

  • Nihilismen avviser enhver form for organisert samfunn; de fleste retninger innen anarkismen baserer seg på opprettelsen av et sterkt fellesskap.
  • Som politisk bevegelse var nihilismen i stor grad et lokalt fenomen i Russland, skapt av de spesielle forholdene der; anarkismen har derimot vært en internasjonal bevegelse som har hatt grobunn mange steder og under vidt forskjellige samfunnsforhold.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alan Pratt definerer eksistensiell nihilisme som «the notion that life has no intrinsic meaning or value, and it is, no doubt, the most commonly used and understood sense of the word today» i Internet Encyclopaedia of Philosophy
  2. ^ Bazarov, den litterære hovedpersonen i romanen Fedre og sønner, skrevet tidlig på 1860-tallet av Ivan Turgenev, er sitert ved å si at nihilisme er «kun bannskap», se Encyclopaedia of Philosophy (Macmillan, 1967) Vol. 5, «Nihilism», 514 ff. Denne kilden hevder at: «On the one hand, the term is widely used to denote the doctrine that moral norms or standards cannot be justified by rational argument. On the other hand, it is widely used to denote a mood of despair over the emptiness or triviality of human existence. This double meaning appears to derive from the fact that the term was often employed in the nineteenth century by the religiously oriented as a club against atheists, atheists being regarded as ipso facto nihilists in both senses. The atheist, it was held [by the religiously oriented], would not feel bound by moral norms; consequently, he would tend to be callous or selfish, even criminal» (på side 515).
  3. ^ Phillips, Robert (1999): «Deconstructing the Mass» i: Latin Mass Magazine (Vinter): «For deconstructionists, not only is there no truth to know, there is no self to know it and so there is no soul to save or lose." and "In following the Enlightenment to its logical end, deconstruction reaches nihilism. The meaning of human life is reduced to whatever happens to interest us at the moment...».
  4. ^ For en del eksempler på synet at postmoderniteten er en nihilistisk epoke, se Toynbee, Arnold (1963): A Study of History vols. VIII & IX; Mills, C. Wright (1959): The Sociological Imagination; Bell, Daniel (1976): The Cultural Contradictions of Capitalism; og Baudrillard, Jean (1993): "Game with Vestiges" i Baudrillard Live, red. Mike Gane; og (1994): «On Nihilism» i: Simulacra and Simulation, overs. Sheila Faria Glasser.
  5. ^ Leffel, Jim; Dennis McCallum: «The Postmodern Challenge: Facing the Spirit of the Age». Christian Research Institute. «...the nihilism and loneliness of postmodern culture...»

Se også[rediger | rediger kilde]