Idealisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De antikke filosofene Platon og Aristoteles framstilt på Rafaels maleri «Skolen i Athen» (1509-1511, utsnitt). Platon er avbildet pekende mot himmelen, «den høyere virkelighet», ideene, for å illustrere hans idealisme.

Idealisme er et ord med ulik betydning på forskjellige områder:

  1. I filosofien betegner idealisme Platons oppfatning om at idéene (det åndelige) er det virkelige og at den materielle verdenen som vi kan sanse, bare er en lavere virkelighet som består av ufullkomne avbildninger av den åndelige virkeligheten. Idealisme i filosofien tar for seg et av de viktigste filosofiske spørsmål, forholdet mellom tenkning og virkelighet. I motsetning til materialismen betrakter idealismen verden som noe som utgår fra ens bevissthet eller ånd.
  2. I vanlig språkbruk og politisk retorikk er idealisme en uegoistisk innstilling eller handling som er styrt av ideelle formål, det vil si en uselvisk, gjerne svermerisk, hengivenhet for en sak eller en streben etter å virkeliggjøre visse idealer. Synonymer kan være «offervilje» og «uegennytte».
  3. Idealisme, eller idealisering, kan også brukes om retninger innen billedkunst og litteratur som idealiserer virkeligheten, altså framstiller det typiske eller fullkomne og gir et forskjønnet bilde av verden, i motsetning til for eksempel realisme og naturalisme.

Adjektivet idealistisk betegner noen eller noe som er preget av idealisme. Det å være idealistisk betyr at en handler ut fra visse idealer, det vil si at en ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer. En person med spesiell tro på en ideologi eller en spesiell sannhet, kan kalles en idealist.

Idealismens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Idealismen ble utviklet i den greske antikken. En representant for den «objektive» idealismen var Platon som hevdet at den virkelige verden var ideenes verden, en spesiell verden hinsides alle følelser, mens den reelle verden var en skyggeverden, en verden som bare var en blek refleks av ideene. Den idealistiske tanken innenfor filosofien sammenfaller i retninger, subjektiv idealisme og «objektiv» idealisme.

Den subjektive idealismen har som grunn for det eksisterende et individ, et subjekts fornemmelser, forestillinger og medviten. Denne variantens fremste talsmann var den engelske biskopen og filosofen George Berkeley.

Den subjektive idealismen fornekter at det bak fornemmelsene finnes reelle og av menneskelige, uberoende ting som påvirker menneskelige sinn og som fremkaller visse fornemmelser hos menneskene. Til forskjell fra den subjektive idealismen tar den «objektive» idealismen ikke det personlige, subjektive medviten som grunn for det eksisterende uten en form for «objektiv» medviten, en «verdensfornuft», «den universelle vilje» og lignende. Dette eksisterer i henhold til de «objektive» idealistene selvstendig, uavhengig av menneskene. En «objektiv» idealist anser eksempelvis at når han snakker om reelt eksisterende epler og pærer og fører den sammen i fellesbegrepet «frukt» er denne abstraksjonen av den reelle virkeligheten med begrepet «frukt» selve grunnen for disse eplenes og pærenes eksistens. På samme måte utgår det fra at man uten fornemmelse ikke kan skaffe seg kunnskap om tingen, forvandler en subjektiv idealist fornemmelsen til den eneste eksisterende virkeligheten og fornekter at det skal finnes en ytre verden.

Ettersom ideer oppfattes som åndelige og ikke materielle, kan det spores en sammenheng mellom den overnevnte betydning og betydningen innenfor metafysikken. Her betegner idealismen den filosofiske retningen som ser det sjelelige, åndelige og psykiske for det eneste eksisterende.

Se også[rediger | rediger kilde]