William av Ockham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William av Ockham
William av Ockham
Født ca. 1285
Ockham, England
Død 10. april 1347
München, Det tysk-romerske rike
Æra Middelalderens filosofi
Region Vestlig filosofi
Tradisjon Skolastikk
Hovedinteresser Metafysikk, epistemologi, teologi, logikk, ontologi
Påvirket av Aristoteles, Thomas Aquinas, John Duns Scotus, Peter Abelard
Påvirket hvem John Wyclif, Willard van Orman Quine

William av Ockham (også stavet Occam, IPA: [ˈɒkəm]) (født ca. 1285 i Surrey i England, død 10. april 1347 i München) var en engelsk fransiskaner, skolastisk filosof og teolog. Han har hatt avgjørende innflytelse i vitenskapsfilosofien. Ockham regnes som en av de største logikerne gjennom alle tider. Navnet hans knyttes i dag gjerne til Ockhams barberkniv, prinsippet om å velge den enkleste løsningen og utelate overflødige antagelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

William av Ockham ble trolig født i landsbyen Ockham i Surrey rundt år 1285.[1] Det har også vært hevdet at han ble født i landsbyen med samme navn i Yorkshire.[1] Han studerte trolig teologi ved Universitetet i Oxford i årene 1309–1321, men tok aldri magistergraden. På grunn av dette fikk han tilnavnet venerabilis inceptor, «verdig begynner». En inceptor var en student som formelt ble forfremmet til lærerstanden av universitetsledelsen.[2] Han ble også kjent som doctor invincibilis, «uslåelig lærer».

William av Ockhams verker fra denne perioden ble kontroversielle. Han var blant de som kommenterte standardverket Sententiæ av Petrus Lombardus, og i 1324 ble Ockhams verker fordømt som kjetterske av en bispesynode. Med dette ble han beordret til den pavelige undersøkelseskommisjonen i Avignon for å forsvare seg. En utbredt oppfatning har vært at Ockham ble holdt i husarrest hos fransiskanere i to år, før han ble endelig dømt for kjetteri i 1326. En annen forklaring er at Ockham ble oppnevnt som professor i filosofi i Avignon, og at de disiplinære problemene ikke oppstod før i 1327.[3] Den teologiske striden dreide seg særlig om synet på apostolisk fattigdom, hvilket bragte ham i konflikt med pave Johannes XXII.[4] I motsetning til foregående paver, angrep Johannes XXII denne doktrinen, noe Ockham mente var kjettersk.

I frykt for fengsling og muligens henrettelse flyktet William av Ockham, Michele av Cesena, Marsilius av Padova og andre sympatisører fra Avignon den 26. mai 1328, og søkte beskyttelse hos keiser Ludvig IV av Det tysk-romerske rike i München.[5] Keiseren var selv ekskommunisert av paven, og hadde innsatt en fransiskansk motpave, Nikolas V. Den 6. juni 1328 ble Ockham ekskommunisert for å ha forlatt Avignon uten tillatelse.

Ockham ble værende i München frem til sin død, og skrev en rekke avhandlinger som støttet Ludvig i hans kritikk av pavestolen i Avignon. Etter at Michele av Cesena døde i 1342, ble Ockham leder for den lille gruppen av fransiskanske dissidenter som levde i eksil hos keiseren. Ockham døde den 10. april 1347, like før svartedauden brøt ut.[6] Han ble offisielt rehabilitert av pave Innocens VI i 1359.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Wood, Rega (1997). Ockham on the Virtues. Purdue University Press. s. 3–7. ISBN 978-1-55753-097-4. 
  2. ^ Brundage, James (2008). «Canon Law in the Law schools». I Hartmann, Wilfried; Pennington, Kenneth. The History of Medieval Canon Law in the Classical Period. Catholic University of America Press. s. 115. 
  3. ^ Knysh, George (1986). «Biographical Rectifications Concerning Ockham's Avignon Period». Franciscan Studies, s. 61–91. 
  4. ^ McGrade, Arthur (1974). The Political Thought of William of Ockham: Personal and Institutional Principles. Cambridge University Press. ISBN 0-521-20284-1. 
  5. ^ Olson, Roger E. (1999). The Story of Christian Theology. Twenty Centuries of Tradition & Reform. Intervarsity Press. s. 350. ISBN 0-8308-1505-8. 
  6. ^ Gál, Gedeon (1982). «William of Ockham Died Impenitent in April 1347». Franciscan Studies, s. 90–95.