Proklos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Proklos (Πρόκλος ὁ Διάδοχος, Próklos ho Diádokhos, født i Konstantinopel ca. 410, oppvokst i Lykia, død 17. april 485 i Athen) var en gresk filosof innen den nyplatonske skole.

Platon, utsnitt fra maleriet Skolen i Athen av Rafael. Proklos ser på Platon som en guddommelig inspirert filosof, som har fått sin innsikt gjennom visjoner.

Han studerte grammatikk og filosofi i Alexandria, og ledet den platonske skolen i byen fra omkring 450. Hans religion var en legering av egyptiske og kaldeiske element. I tillegg til kommentarer til Platons skrifter brukte han sin energi på å systematisere alle religiøse former i senantikken, dels via filosofien, dels skjematisk. Han haddde et omfattende forfatterskap, blant annet en kommentar til Euklids Elementer og en polemikk mot det kristne verdensbildet, Om den evigvarende verden. Han regnet Platon (i nyplatonikernes versjon), Plotin og Jamblikos som sine læremestre.

I antologien Nyplatonismen er følgende tekster av ham oversatt til norsk:

  • Teologiske grunnsetningar, en systematisk oversikt over metafysiske prinsipp i nyplatonismen
  • «Læra om henadane», et utdrag fra hans Kommentar til 'Parmenides' av Platon, hvor han gjøre rede for henadenes rolle i hierarkiet av guddommelige vesen
  • «Om triaden Være – Liv – Sinn», et utdrag fra hans Platonsk teologi, hvor han forklarer hva som er den første årsak til skapelsen
  • «Om å skode det Eine», et utdrag fra hans Platonsk teologi, hvor han forklarer hvordan man kan oppnå erkjennelse av Det Ene, som ligger utenfor det værende
  • «Innleiing» til hans Platonsk teologi, hvor han forklarer sitt syn på Platon. Proklos «går mykje lenger enn å seie at Platon sin filosofi var guddomleg inspirert. Platon sin filosofi er guddomleg, og Platon sjølv er ein mystikar som gjennom mystisk skoding har fått openberra denne læra.»[1]
  • Utdrag fra Kommentar til 'Kratylos' av Platon, hvor Proklos resonnerer omkring gudenavnenes etymologi, og forholdet mellom navn, begrep og realitetene de omtaler. Teksten er et eksempel på eksegese fra orfiske og kaldeiske tekster.
  • Den eneste kjente fragment fra Om den kaldeiske filosofien, hvor han presenterer «dei grunnleggjande trekka i den kaldeiske filosofien, spenninga mellom kropp og sinn, materiell og immatriell røynd.»[1]
  • «Om det heilage handverket», som muligens er et fragment fra Om den kaldeiske filosofien eller fra en annen kommentar til et annet verk av samme forfatter, hvor Proklos gjør rede for det magiske prinsippet kalt «korrespondanse», sympatheia, det vil si at enkelte materielle ting skaper en kontakt med en guddom
  • «Om bøn», et utdrag fra hans Kommentar til 'Timaios' av Platon, hvor han forklarer at bønn er et uttrykk for ydmykhet
  • «Om dygdene Tru - Sanning - Kjærleik», fra hans Kommentar til 'Alkibiades' av Platon og hans Platonsk teologi. Her uttrykkes det særlig hvordan nyplatonismen etterhvert kom til å understreke troens betydning, muligens på grunn av påvirkning fra kristen tro og tanke.[1]
  • Sju hymner, til Helios, Hekate og Janus, Athene og flere. Hymnene har likhetstrekk med bønner, og hensikten er å søke en guddommelig godvilje og enhet og likhet med gud.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Kilde for sitat og vurderinger er Ingemund T. Askelands innledning til Nyplatonismen, 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]