Psykologi

Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.

Psykologi er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser. Ofte defineres psykologi som et samfunnsvitenskapelig fag, men på grunn av psykologiens bakgrunn i filosofi, biologi og medisin har også andre kategoriseringer vært mulig. I psykologien brukes ofte tre analytiske tilnærminger til å undersøke menneskers handlinger, tanker og følelser. Disse er det biologiske, psykologiske og miljømessige analysenivået (debatter om person-situasjon og arv-miljø). Psykologisk forskning deles gjerne i grunnforskning, som utforsker psykologiske fenomener for forståelsens egen skyld, og anvendt forskning, som har som mål å løse praktiske problemer.

Forskere og utøvere av psykologi kalles i det meste av verden for psykologer. I Norge må man ha autorisasjon etter et klinisk rettet profesjonsstudium i psykologi for å kunne bruke tittelen psykolog.

Historie og teoritradisjoner

Mennesker har til alle tider vært opptatt av psykologiske problemstillinger , men psykologien ble som fag ikke grunnlagt før på midten av 1800-tallet. Grunnleggelsen av Wilhelm Wundts (1832-1920) laboratorium i Leipzig i 1879 regnes ofte som psykologiens start som en selvstendig vitenskapelig disiplin . Tyskeren Herman von Helmholtzs målinger av nerveimpulser og William James' arbeid ved Harvard i USA på omtrent samme tid regnes som andre avgjørende hendelser i psykologiens barndom.

Psykologien har gjennom sin utvikling blitt formet av ulike teoritradisjoner. De mest innflytelsesrike er det psykodynamiske perspektivet, det behavioristiske perspektivet, det humanistiske perspektivet, det kognitive perspektivet og det sosiokulturelle perspektivet. Alle disse er ulike tilnærminger til psykologiske fenomener.

Det psykodynamiske perspektivet

Sigmund Freud (1856-1939) med sin strukturmodell av personligheten, teori om det ubevisste sjeleliv og psykoanalyse representerer grunnleggeren og den mest innflytelsesrike personligheten innen psykodynamisk teori. Freuds teorier har vært kritisert fra mange hold, særlig på grunn av sin vektlegging av seksualitet og sin vanskelige etterprøvbarhet. En annen framstående skikkelse i psykodynamisk teoritradisjon og kjent arvtaker av Freuds teorier er Carl Gustav Jung (1875-1961) som utviklet en teori om arketyper og kollektiv bevissthet. I nyere utgaver av psykodynamisk teori står objektrelasjonsteori, som fokuserer på hvordan individer formes i barndommen slik at man utviser ubevisste konflikter i voksen alder, sentralt. Erik Eriksons teori om åtte aldre, som legger vekt på hvordan psykososiale konflikter kan få heldige og mindre heldige utfall i ulike faser av livet, bygger blant annet på psykodynamisk teori.

Det behavioristiske perspektivet

Like etter Sigmund Freud hadde framsatt sin teori om det ubevisste sjeleliv oppsto en ny vitenskapelig retning, behaviorismen, som avviste betydningen av både det bevisste og det ubevisste sinn for menneskelig utvikling. I stedet ble betydningen av observert atferd framhevet. Dette var inspirert av teorien om klassisk betinging av Ivan Pavlov (1849-1936) og Edward Thorndikes (1874-1949) utforksning av hvordan individer kan lære gjennom egen atferd (jf. operant betinging). Denne såkalte atferdspsykologien slo igjennom spesielt i USA og ble utdypet av psykologene John B. Watson (1878-1958) og Burrhus F. Skinner (1904-1990). Behaviorismen avviste forsøk på å beskrive mentale prosesser som mentalistisk og dermed noe som lå utenfor det en mente var vitenskapelig tilgjengelig. Bare det som kunne observeres og måles var de elementene som var gyldige for vitenskapelig utforskning (jf. positivisme). Denne distinksjonen mellom hva som er tilgjengelig for vitenskapelig observasjon og måling og hva som ikke er det eksisterer fortsatt, men diskusjonen går mer på hvordan en skal vurdere språklige ytringer.

Det humanistiske perspektivet

På midten av 1900-tallet kom en reaksjon mot både psykodynamisk psykologi og behaviorismen som vektla individers frie vilje, personlige vekst og muligheten til å finne mening i egen tilværelse . Istedet for å vektlegge ubevisste drifter og sjeleliv som psykodynamisk psykologi eller menneskelig læring som bestemt av miljøpåvirkninger som behaviorismen, fokuserte humanistisk psykologi på blant annet Abraham Maslows (1980-1970) utforskning av menneskets potensial og muligheter for å oppnå selvrealisering (selvaktualisering) gjennom sin behovspyramide tilknyttet teorier om motivasjon. En annen sentral bidragsyter innen humanistisk psykologi er Carl Rorgers (1902-1987) som utviklet klientsentrert psykoterapi, som vektlegger ubetinget positiv aksept, empati og ekthet i væremåte overfor andre personer. En nyere variant av humanistisk psykologi er positiv psykologi som framhever det som skaper velvære og lykke framfor det som skaper lidelse, der blant annet Martin Seligman er en sentral skikkelse.

Det kognitive perspektivet

I kognitiv psykologi er hovedfokuset satt på hvordan mennesker prosesserer informasjon, det vil si hvordan mennesker tenker, tar beslutninger og persiperer sine omgivelser. Gestaltpsykologi er en av de tidlige retningene i kognitiv psykologi og vektlegger at "helheten er mer en summen av delene", noe som vil si at man ofte oppfatter ting som et hele først i stedet for å fokusere på delene som helheten kan være bygget opp av (jf. optiske illusjoner) . To viktige bidrag finner man i Jean Piagets (1896-1980) og Lev Semenovich Vygotskys (1886-1934) teorier om menneskelig tankeutvikling. Piaget var opptatt av at menneskelig tenkning ble mer abstrakt ettersom individet fikk erfaring med den matierielle verden, mens Vygotsky vektla at sosiale påvirkninger måtte til for å utvikle menneskelig tenkning, særlig gjennom språk og hans begrep om den nærmeste utviklingssonen Uenighet mellom Skinner og Noam Chomsky (1928-) om hvordan språk utvikler seg, førte til en intensivering av nevropsykologisk forskning som refereres til som den kognitive revolusjon i psykologien .

Det sosiokulturelle perspektivet

Som en reaksjon på psykologiens individualistiske tilnærming til psykologiske fenomener, har det sosiokulturelle perspektivet blitt utviklet. Sosiokulturell teori retter et søkelys mot å forklare hvordan menneskelige handlinger, tanker og følelser påvirkes av individets miljø og kulturelle kontekst. Krysskulturell psykologi er en av de sentrale retningene innen sosiokulturell psykologi. I krysskulturell psykologi blir menneskelig variasjon i ulike kulturer undersøkt. Et eksempel som ofte trekkes fram i krysskulturelle studier er forskjellen mellom (vestlige) individualistiske og (østlige) kollektivistiske kulturer. Sosiokulturell teori grenser ofte opp mot andre samfunnsvitenskapelige fag som sosialantropologi og sosiologi.

Disipliner

Psykologi kan deles opp i en rekke subdisipliner, blant annet:

• Biologisk psykologi
• Helsepsykologi
• Kognitiv psykologi
• Nevropsykologi
• Organisasjonspsykologi
• Personlighetspsykologi
• Psykopatologi
• Sosialpsykologi
• Utviklingspsykologi

Motsetninger innen psykologien

Psykologisk forskning blir ofte utfordret på om de rådende positivistiske tradisjonene er av en slik art at de kan øke forståelsen av hvordan terapeutisk praksis skal foregå. Argumentet som gjerne brukes er at mennesker er selvreflekterende og meningsskapende vesener, og at positivismen forutsetter et menneskesyn som er for mekanistisk til at dette kan fanges opp. Viktige reaksjoner mot de positivistiske tradisjonene er humanistisk psykologi, eksistensiell psykologi og sosialkonstruksjonisme.

Psykoterapi

Blant folk flest forbindes nok psykologer i hovedsak med terapeuten, selv om dette bare er en av mange arbeidsoppgaver for psykologer. Alle som ikke er fradømt retten til det kan drive med terapi og kalle seg terapeuter, men bare utdannede psykologer med godkjenning fra Statens helsetilsyn har lov å benytte yrkestittelen "psykolog". Psykologer forsker på hvilke metoder som er mest virksomme, og hvorfor de er det. I de senere år har man også forsket stadig mer på hvilke faktorer som er virksomme på tvers av terapiretninger.

Begrepet klinisk psykologi ble først brukt i en artikkel fra 1907 av den amerikanske psykologen Lightner Witmer (1867–1956). Witmer var i 1896 med å grunnlegge verdens første psykologiske klinikk ved University of Pennsylvania i USA.

Lik psykiatri dreier klinisk psykologi seg om behandling av psykisk lidelse, men i motsetning til psykiatere, som er leger av utdannelse, driver psykologer bare ikke-medikamentell behandling. I dag er klinisk psykologi mer enn tidligere preget av evidensbaserte (vitenskapelig funderte) terapier. Man har i større grad trukket inn en mer ressursorientert terapi (i motsetning til patologisering og sykdomstenkning), og mange er kritiske til nytteverdien av å sette enkelte diagnoser.

Tre hovedretninger innenfor terapi er psykodynamisk terapi, kognitiv terapi og humanistisk/eksistensiell/klientsentrert terapi. Dynamisk terapi er tradisjonelt langvarig og har som mål å avdekke og forløse intrapsykiske konflikter som kan skyldes traumatiske relasjoner eller hendelser. Korrigerende erfaringer, "katarsis" og nye fortolkninger kan hjelpe klienten til økt innsikt i egen psykiske og relasjonelle fungering. Denne retningen bygger på, og innbefatter psykoanalysen som ble utviklet av Sigmund Freud. For å bli psykoanalytiker må man være psykolog eller lege.

Systemisk/kognitiv/løsningsorientert terapi tar utgangspunkt i klientens nåværende opplevelse av egen livssituasjon. Terapeuten og klienten undersøker sammen klientens egne forsøk på å løse problemene. Terapeuten fungerer som en virkelighetsorienterende diskusjonsparter som støtter klienten til å refortolke og skape en mer hensiktsmessig forståelse av sin egen situasjon og mestringsforventninger.

De fleste terapeuter jobber eklektisk, det vil si at de gjør bruk av et bredere spekter av tilnærminger tilpasset den aktuelle klienten, i stedet for å bekjenne seg strengt til en metode.

Andre terapiformer er dialektisk atferdsterapi, systemisk terapi og kroppsorientert terapi.

Ikke-terapi

Psykologer virker innenfor mange andre områder enn som forskere og terapeuter. Andre oppgaver psykologer gjerne har er

• veiledning av yrkesgrupper
• ledelse og ledertrening
• generell bedriftsrådgivning
• utredning av risikofaktorer ved arbeidsplasser
• utredning og diagnostisering
• planlegging av offentlige tiltak
• forebyggende arbeid
• sakkyndighetsarbeid
• undervisning
• forskning

Psykologiutdanning i Norge

For utdypende artikkel om psykologiutdanninger i Norge, se psykologiutdanning (Norge)

Man kan velge å studere psykologi ved å ta bachelor (tre års universitetsstudium) og master i psykologi (fem års universitetsstudium). Dette er hovedsakelig akademiske studier på linje med andre fag som for eksempel sosiologi eller biologi, og kan velges hvis man ønsker å fordype seg innen et bestemt område i psykologien uten å kunne benytte tittelen psykolog i Norge (i flere andre land er man ansett som psykolog med mastergrad). Disse utdannelsene gir ikke rett til å kalle seg psykolog fordi man da ikke har fått opplæring i klinisk psykologi, noe som har vært debattert siden universitetene begynte å tilby masterutdannelser. Mange med denne utdannelsen velger å satse på en karriere som organisasjons- og bedriftskonsulenter, selv om det per i dag kan være mest hensiktsmessig å velge masterretningen i organisasjonspsykologi om man ønsker å arbeide med dette.

To psykologiske forskningsfelt som deles med andre profesjoner er utviklingspsykologi og klinisk psykologi. Utviklingspsykologi er en viktig del av pedagogikken, og forskere med pedagogisk bakgrunn spiller en viktig rolle innen dette feltet. Kompetansen til psykiatere og psykologer overlapper på mange områder.

Man har i Norge to forskjellige utdannelser innen psykologi. Den ene er profesjonsutdannelsen som leder til autorisasjon, og den andre er masterutdannelsen som leder til graden Master i psykologi. Psykolog er en lovbeskyttet tittel, og bare personer som har tatt profesjonsstudiet i psykologi, som leder fram til tittelen cand.psychol., kan kalle seg psykolog i Norge. Profesjonsutdannelsen er en generalistkompetanse innen klinikk og forskning og tilknyttet teori, metode og praksis. Dette gir via autorisasjon tillatelse til å praktisere og tilby psykoterapi (klinisk-psykologiske behandlinger og intervensjoner). Gjennom en senere 5-årige spesialisering tilbudt av Norsk Psykologforening, kan psykologene imidlertid gå videre innen områder som organisasjonspsykologi, samfunnspsykologi, klinisk nevropsykologi osv.

En som studerer andre områder enn klinisk psykologi/Master i Psykologi er derimot mer spesialisert tidligere i utdanningen rundt et bestemt felt innen psykologien. De har ofte en mer avgrenset og tydeligere spisskompetanse på bestemte interesseområder, slik som organisasjonspsykologi, personlighetspsykologi, kognitiv psykologi, biologisk psykologi, helsepsykologi, sosialpsykologi, utviklingspsykologi etc. Profesjonsstudiet er et 6-årig utdannelse, da det siste året er ren praksis og hovedoppgave. Masterstudiet er 5-årig, hvor ett år eller mer kan benyttes til å studere en støttedisiplin (f.eks. sosiologi eller sosialantroprologi), dette er derimot ikke et krav. Bachelor- og masterløpet i psykologi gir større tyngde innen forskningsmetodikk enn profesjonsretningen, i tillegg til at flere universitetene har begynt å legge krav om færre frie emner og flere rene psykologifag i studieløpet.

Et annet aspekt som skiller de to utdanningsløpene er at profesjonsstudiet har flere studiepoeng innen klinisk praksis, studentene kan også få praktisk trening i klinisk psykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi, nevropsykologi, biologisk psykologi og samfunnspsykologi. Masterretningene har også praksis på blant annet UiO i 2.semester der man arbeider med organisasjoner og bedrifter, og får oppdrag man må utføre og presentere. Mastere i kultur- og samfunnspsykologi har blant annet praksis hos Ungdom mot Vold , mastere i helse- og sosialpsykologi får arbeide med intervensjonsbygging i en utvalgt bedrift, og mastere i kognitiv nevropsykologi arbeider med forankring i Center for Study of Human Cognition . I tillegg er masteroppgaven i 3. og 4.semester av praktisk art, da man må gjennomføre et forskningsstudium. Her får man muligheten til å få erfaring i en etisk godkjennelsesprosess, utbygging av design, statistisk analyse og akademisk skrivning. Noen velger også å delta i allerede oppstartede prosjekter via andre forskere, organisasjoner eller bedrifter.

Hovedforskjellen mellom en psykiater og en psykolog er at sistnevnte har studert psykologi, mens en psykiater er en lege som har studert medisin.

Både psykologer og psykiatere har spesielle rettigheter (og plikter) innen psykisk helsevern (tidligere kalt psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som kan stille diagnoser. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige for vedtak i spesialisthelsetjenesten, etter psykisk helsevernloven. Psykiatere kan også i kraft av å være leger forordne medikamenter. I psykisk helsevern kombineres ofte forskjellige former for behandling, og behandlingen er derfor også tverrfaglig, på tvers av profesjonsgrupper.

Kjente navn og begreper

William K. Estes: Matematiske modeller i psykologien, emosjonsmåling

Sigmund Freud: Psykoanalyse

Carl Gustav Jung: Arketyper

Ivan Pavlov: Betinget refleks

Harald Schjelderup: Psykoanalyse, norsk lærebok til forberedende prøve

B.F. Skinner: Læring, forsterkning

S.C. Hayes: Hovedgrunnlegger bak Post-behavioristisk og empirisk testet teori omkring kognisjon og språkdannelse hos mennesker, Relational Frame Theory, Third-Wave Cognitive Behavior Therapy, Acceptance & Commitment Therapy (ACT)

Aaron T. Beck: Kognitiv terapi

Albert Ellis: Rational Emotive Behaviour Therapy

Jean Piaget Barns mentale utvikling (pedagogisk psykologi)

Litteratur

• Pål Johan Karlsen (2012). Psykologi: Inngangsporten. Oslo: Universitetsforlaget.
• Frode Svartdal: Psykologi: En introduksjon. Gyldendal Akademisk 2011 ISBN 978-82-05-40529-5 265s.
• Frode Svartdal: Psykologiens forskningsmetoder: En introduksjon. 2. utgave. Fagbokforlaget 2004 ISBN 82-7674-999-2

Foreninger

Psykologiforbundet (tidligere Masterforeningen i psykologi): Faglig forbund for alle fagpersoner i psykologi.

Psykologforeningen: (Norsk Psykologforening) Fagforening for norske psykologer.

Eksterne lenker

• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av psykolog
• Norsk psykologforening
• Psykologiforbundet (tidligere Masterforeningen i psykologi)
• Psykologisk institutt, UiO
• Psykologibloggen.no
• Søkbar digitalkopi av Psykologisk leksikon utarbeidet av Henry Egidius, utgitt av Tano Aschehoug 1996
• Når idrettsutøvere glemmer teknikken