Psykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Psykologi (fra gresk ψυχή psyche ("sjel" eller "pust") og -λογία -ologi ("læren om")) er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser.[1] Ofte ses psykologi som et samfunnsvitenskapelig fag, men på grunn av innflytelse fra filosofi, biologi og medisin er også andre kategoriseringer mulig.[2] Psykologien har ulike tilnærminger til å undersøke sitt tema, herunder fra biologiske, kognitive, atferdsorienterte, sosiale og andre perspektiver. Psykologisk forskning deles gjerne i grunnforskning, som utforsker psykologiske fenomener for å forstå mekanismer og årsaker, og anvendt forskning, som har som mål å løse praktisk viktige problemer.[3]

Personer med høyere utdanning i psykologi kalles i det meste av verden psykologer. I Norge er tittelen psykolog beskyttet og kan normalt bare brukes av personer med klinisk orientert profesjonsutdanning i psykologi.

En åpent tilgjengelig og gratis kilde til psykologisk kunnskap i Norge er Psykologisk.no, et nettbasert tidsskrift som kaller seg "psykologiens eget nettsted". Tidsskriftet er blitt populært blant studenter og sponses av Psykologiforbundet, en breddeforening for personer med høyere utdanning i psykologi.

Historie og teoritradisjoner[rediger | rediger kilde]

Mennesker har til alle tider vært opptatt av psykologiske problemstillinger[4], men psykologien ble som fag ikke grunnlagt før på midten av 1800-tallet[5]. Grunnleggelsen av Wilhelm Wundts (1832-1920) laboratorium i Leipzig i 1879 regnes ofte som psykologiens start som en selvstendig eksperimentell vitenskapelig disiplin[6]. Tyskeren Herman von Helmholtzs målinger av nerveimpulser og William James' arbeid med boken Principles of psychology ved Harvard i USA på omtrent samme tid regnes som andre avgjørende hendelser i psykologiens barndom.

Det psykodynamiske perspektivet[rediger | rediger kilde]

Den østerikske nevrologen Sigmund Freud (1856-1939) representerer med sin strukturmodell av personligheten, teori om det ubevisste sjeleliv, psykoanalyse og introspektive metode grunnleggeren og den mest innflytelsesrike personligheten innen psykodynamisk teori. Freuds teorier har vært kritisert fra mange hold, særlig på grunn av sin vektlegging av seksualitet og sin vanskelige etterprøvbarhet[7]. En annen framstående skikkelse i psykodynamisk teoritradisjon og kjent arvtaker av Freuds teorier er Carl Gustav Jung (1875-1961) som utviklet en teori om arketyper og kollektiv bevissthet. I nyere utgaver av psykodynamisk teori står objektrelasjonsteori, som fokuserer på hvordan individer formes i barndommen slik at man utviser ubevisste konflikter i voksen alder, sentralt. Erik Eriksons teori om åtte aldre, som legger vekt på hvordan psykososiale konflikter kan få heldige og mindre heldige utfall i ulike faser av livet, bygger blant annet på psykodynamisk teori.

Det behavioristiske perspektivet[rediger | rediger kilde]

Like etter 1900 oppsto en ny vitenskapelig retning, behaviorismen, som avviste betydningen av bevissthet i forklaring av atferd [8][9]. Fokus skulle nå rettes mot observerbar atferd. Dette var inspirert av funn fra klassisk betinging formulert av Ivan Pavlov (1849-1936) og Edward Thorndikes (1874-1949) studier av hvordan individer kan lære fra erfaring om konsekvenser av egen atferd (kalt operant betinging). Denne såkalte atferdspsykologien slo igjennom spesielt i USA. Viktige talsmenn var John B. Watson (1878-1958) og Burrhus F. Skinner (1904-1990). Behaviorismen avviste mentalistiske forklaringer av atferd, forklaringer som antar at mentale hendelser og prosesser kan forårsake atferd. Slik Skinner har uttalt[10], «mentale prosesser forklarer ikke atferd, det er simpelthen mer atferd å forklare». Behaviorismens syn på bevissthet er ofte misforstått. Typisk mente behaviorister at situasjonelle forhold (de betingelser som er vist viktige i klassisk og operant betinging) er tilstrekkelig for å forklare atferd, men bevissthet, språk og kognisjon ble ikke av den grunn avvist. En retning, ofte kalt metodologisk behaviorisme, la stor vekt på å forankre atferd og miljømessige forhold i medierende prosesser, som formidler eller overfører miljømessige forhold til atferd. Eksempelvis mente Edward C. Tolman (1886-1959) at læring foregikk ved dannelse av kognitive kart (mentale representasjoner eller modeller av virkeligheten). Tolman og Clark Leonard Hull (1884-1952) er kjent for en slik posisjon, selv om de medierende mekanismene hos Hull var annerledes enn hos Tolman. Den tenkning Tolman og Hull her la til grunn kan ses som en forløper for senere kognitiv psykologi. En annen variant av behaviorisme, Skinners radikale bahaviorisme, vektla også betydningen av forhold man ikke kan observere (kalt private hendelser), men ikke som medierende eller kausale forhold. Skinner var sterkt uenig med metodologiske behaviorister i betydningen av medierende mekanismer, og dermed av teori (slike mekanismer er teoretiske). Skinner spurte i en artikkel fra 1950[11]: «Er teorier om læring nødvendige?», og svate nei. Skinner var imidlertid opptatt av bevissthet og språk. En av hans bøker, «Verbal behavior» fra 1957, handler nettopp om språk og bevissthet, og en av Skinners mest betydningsfulle artikler fra 1945[12] omhandler etablering av selvbevissthet.

Det humanistiske perspektivet[rediger | rediger kilde]

På 1950-tallet kom en reaksjon mot både psykodynamisk psykologi og behaviorismen som vektla individers frie vilje, personlige vekst og muligheten til å finne mening i egen tilværelse[13]. Istedet for å vektlegge ubevisste drifter og sjeleliv som psykodynamisk psykologi eller menneskelig læring som bestemt av miljøpåvirkninger som behaviorismen, fokuserte humanistisk psykologi på blant annet Abraham Maslows (1980-1970) utforskning av menneskets potensial og muligheter for å oppnå selvrealisering (selvaktualisering) gjennom sin behovspyramide tilknyttet teorier om motivasjon. En annen sentral bidragsyter innen humanistisk psykologi er Carl Rogers (1902-1987) som utviklet klientsentrert psykoterapi, som vektlegger ubetinget positiv aksept, empati og ekthet i væremåte overfor andre personer. En nyere variant av humanistisk psykologi er positiv psykologi som framhever det som skaper velvære og lykke framfor det som skaper lidelse, der blant annet Martin Seligman er en sentral skikkelse.

Det kognitive perspektivet[rediger | rediger kilde]

I kognitiv psykologi er hovedfokuset satt på hvordan mennesker prosesserer informasjon, det vil si hvordan mennesker tenker, tar beslutninger og persiperer sine omgivelser. Gestaltpsykologi er en av de tidlige retningene i kognitiv psykologi og vektlegger at helheten er mer enn summen av delene, noe som vil si at man ofte oppfatter ting som et hele først i stedet for å fokusere på delene som helheten kan være bygget opp av (jf. optiske illusjoner) [14]. To viktige bidrag finner man i Jean Piagets (1896-1980) og Lev Semenovich Vygotskys (1886-1934) teorier om menneskelig tankeutvikling. Piaget var opptatt av at menneskelig tenkning ble mer abstrakt ettersom individet fikk erfaring med den matierielle verden, mens Vygotsky vektla at sosiale påvirkninger måtte til for å utvikle menneskelig tenkning, særlig gjennom språk og hans begrep om den nærmeste utviklingssonen [15] Uenighet mellom Skinner og Noam Chomsky (1928-) om hvordan språk utvikler seg, førte til en intensivering av nevropsykologisk forskning som refereres til som den kognitive revolusjon i psykologien[16][17].

Det sosiokulturelle perspektivet[rediger | rediger kilde]

Den sosiale og kulturelle side ved psykologiske fenomener har vært fremtredende i hele psykologiens historie. Dette ses på ulike måter, eksempelvis som komplement til den eksperimentelle psykologi (for eksempel Wundts Volkerpsychologie)[18] og i utviklingspsykologien representert eksempelvis ved Urie Bronfenbrenners (1917–2005) utviklingsøkologiske modell for hvordan individer sosialiseres inn i en kultur og påvirkes av sine omgivelser med videre. I moderne psykologi ivaretar sosialpsykologien dette perspektivet ved systematiske studier av hvordan de sosiale omgivelser påvirker mennesket. I krysskulturell psykologi ses menneskelig variasjon over ulike kulturer. Et eksempel som ofte trekkes fram i krysskulturelle studier er forskjellen mellom (vestlige) individualistiske og (østlige) kollektivistiske kulturer. Sosiokulturell teori grenser ofte opp mot andre samfunnsvitenskapelige fag som sosialantropologi og sosiologi.

Forskningsmetoder[rediger | rediger kilde]

Et kjennetegn ved moderne psykologi er at den er forskningsbasert, hvilket innebærer at den kunnskap man til enhver tid mener å ha om et fenomen skal ha forskningsmessig belegg. I slik dokumentasjon brukes et vidt spekter av tilnærminger (design) og metoder (måter å innhente data på)[19]. Forskning tar alltid utgangspunkt i et uavklart problem, og forsøker så å gi svar ved å gjøre fokuserte undersøkelser. Hvordan slike undersøkelser gjennomføres avhenger av type spørsmål. Noen spørsmål angår forklaring, andre beskrivelse. Spørsmål knyttet til forklaring belyses gjerne eksperimentelt (hva er årsakene til depresjon?), mens spørsmål knyttet til beskrivelse av fenomener, enten fenomenet isolert sett (hva er depresjon?) eller i relasjon til andre fenomener (hva er relasjonen mellom depresjon og mørketid?).

I forskning er det viktig å skille mellom den strategi man velger for å besvare uavklarte spørsmål - design - og de metoder man anvender. En og samme metode kan brukes i ulike design. Eksempelvis kan man i en eksperimentell tilnærming samle data ved spørreskjema og intervju (eksempelvis i eksperimentell testing av to ulike terapiformer), men samme metoder kan også brukes i beskrivende design.

Generelt har forskeren til rådighet tre ulike strategier for forskning: Eksperimentell, relasjonell og rent beskrivende strategier.[20]

  • Eksperimentelle undersøkelser[21] manipulerer variabler for å avdekke kausalitet
  • Relasjonelle strategier ser fenomener i sammenheng med hverandre og med andre forhold man antar er av interesse
  • Rent beskrivende strategier beskriver fenomenet på ulike måter

De forskningsspørsmål som formuleres i forskning begrunnes ut fra eksisterende forskning slik denne er dokumentert i publisert litteratur. Slike publiserte undersøkelser finnes i omfattende databaser, eksempelvis PsycInfo,[22] som per i dag inneholder mer enn 3,5 millioner sammendrag av publiserte studier.

Det sier seg selv at det å oppsummere kunnskap fra så mange kilder ikke er lett. Forskere har derfor utviklet ulike metoder for å oppsummere forskning innenfor et tema. Et viktig eksempel er metaanalyse, som gir en oppsummering av forskningsfunn på et bestemt tema ved å bruke resultatene fra relevante funn på temaet i en samlet analyse.

Forskning vil alltid inneholde kvalitative elementer (det vil si beskrivelse av et tema i ord) og typisk også kvantitative elementer. Eksempelvis kan en forsker undersøke synestetisk opplevelse (det at man ser farger til bokstaver, tall, ord eller musikk) og beskrive dette kvalitativt ved å intervjue synestetikere. Men en god beskrivelse av fenomenet er ikke mulig før man også gjør kvantitative studier, det vil si studier som uttrykker psykologiske forhold i tall: Hvor mange mennesker er det som har slike opplevelser? Er det forskjeller i styrke på opplevelsene mellom synestetikere? Dette innebærer at nærmest all forskning både vil inkludere kvalitative og kvantitative sider.

En forskningsmessig tilnærming innebærer at det som fremmes som mulig kunnskap må dokumenteres. Dette gjelder begreper, teorier, behandlingsformer,[23] osv. Noen begreper vil dermed kunne være populære i en periode, men så forsvinne fordi den forskningsmessige betydningen av begrepet svekkes. På samme måte kan man i en periode tro at en behandlingsform er virksom, men hvis forskning dokumenterer at den ikke har noen virkning, vil den forsvinne. Av disse grunner har forskning ikke bare en dokumenterende funksjon, men også en avkreftende.

Disipliner[rediger | rediger kilde]

Psykologi kan deles opp i en rekke subdisipliner, blant annet:

  • Biologisk psykologi, som studerer det biologiske grunnlag for atferd og bevissthet.
  • Helsepsykologi, som studerer hvordan biologi, atferd og sosial kontekst påvirker menneskers helse og sykdom.
  • Kognitiv psykologi, som studerer hvordan mennesker sanser og behandler informasjon.
  • Nevropsykologi, som studerer relasjonen mellom hjernens struktur og funksjon og atferd.
  • Organisasjonspsykologi, som studerer hvordan individer fungerer i organisasjoner.
  • Pedagogisk psykologi, som studerer hvordan man kan tilrettelegge opplæringssituasjoner.
  • Personlighetspsykologi, som studerer individuelle psykologiske særpreg og egenskaper.
  • Psykopatologi, som studerer psykiske problemer og lidelser.
  • Sosialpsykologi, som studerer forholdet mellom enkeltindivider og grupper.
  • Utviklingspsykologi, som studerer individers, og da særlig barns, psykologiske utvikling i et biologisk, sosialt og kulturelt perspektiv.

Psykologi i samfunnet[rediger | rediger kilde]

Man finner i dag psykologi anvendt i en rekke ulike sammenhenger. Noen av de mest vanlige er:

Psykologiutdanning i Norge[rediger | rediger kilde]

For utdypende artikkel om psykologiutdanninger i Norge, se psykologiutdanning (Norge)

I Norge finnes det hovedsakelig to forskjellige utdanninger i psykologi. En teoretisk bachelor- og mastergrad og et mer praktisk orientert profesjonsstudium. I tillegg inngår psykologi i en rekke andre utdanninger. Bachelorstudiet finnes ved en rekke høgskoler og universiteter, blant annet Høgskolen i Lillehammer, NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, og Universitetet i Tromsø. Mastergraden tilbys av blant annet BI, NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø. Profesjonsstudiet er opprettet ved NTNU, Universitetet i Bergen, Universitet i Oslo og Universitetet i Tromsø.

Kjente navn og begreper[rediger | rediger kilde]

William K. Estes: Matematiske modeller i psykologien, emosjonsmåling
Sigmund Freud: Psykoanalyse
Carl Gustav Jung: Arketyper
Ivan Pavlov: Betinget refleks
Harald Schjelderup: Psykoanalyse, norsk lærebok til forberedende prøve
B.F. Skinner: Læring, forsterkning
S.C. Hayes: Hovedgrunnlegger bak Post-behavioristisk og empirisk testet teori omkring kognisjon og språkdannelse hos mennesker, Relational Frame Theory, Third-Wave Cognitive Behavior Therapy, Acceptance & Commitment Therapy (ACT)
Aaron T. Beck: Kognitiv terapi
Albert Ellis: Rational Emotive Behaviour Therapy
Jean Piaget Barns mentale utvikling (pedagogisk psykologi)

Relasjon til andre fagområder[rediger | rediger kilde]

Fordi psykologien fokuserer på individets tenkning, opplevelse og atferd, har psykologien naturlige relasjoner til en rekke andre fagområder med slikt fokus. Eksempler er medisin, biologi, pedagogikk, økonomi, sosialantropologi, sosiologi, lingvistikk, osv. Noen av disse relasjonene har vært spesielt fruktbare, eksempelvis samarbeidet mellom psykologi og økonomi i fagfeltet atferdsøkonomi. Psykologen Daniel Kahneman fikk for øvrig Nobels minnepris for sine psykologiske bidrag med betydning for økonomi. Fokus på det biologiske grunnlag for atferd innenfor psykologien har også medført at relasjonen til biologiske fag og medisin tradisjonelt har vært sterk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Foreninger[rediger | rediger kilde]

Psykologiforbundet (tidligere Masterforeningen i psykologi): Faglig forbund for alle fagpersoner i psykologi.
Psykologforeningen (Norsk Psykologforening): Fagforening for norske psykologer.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  2. ^ Svartdal, F. (2009): Psykologiens forskningsmetoder. Bergen: Fagbokforlaget
  3. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  4. ^ Teigen, K. H. (2004): En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget
  5. ^ Svartdal, F. (2009): Psykologiens forskningsmetoder. Bergen: Fagbokforlaget
  6. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. NewYork: McGraw-Hill.
  7. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  8. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  9. ^ Teigen, K. H. (2004): En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget
  10. ^ Skinner, B.F. (1974). About behaviorism. N.Y.: Knopf.
  11. ^ Skinner, B.F. (1950). Are theories of learning neccessary? Psychological Review, Vol 57(4), 193-216.
  12. ^ Skinner, B.F. (1945). The operational analysis of psychological terms. Psychological Review, Vol 52(5), 270-277.
  13. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  14. ^ Teigen, K. H. (2004): En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget
  15. ^ von Tetzchner, S. (2012): Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal
  16. ^ Passer & Smith et al. (2009): Psychology. The science of mind and behaviour. New York: McGraw-Hill.
  17. ^ Teigen, K. H. (2004): En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget
  18. ^ Wilhelm Wundt - plato.standford.edu
  19. ^ Svartdal, F. (2009). Psykologiens forskningsmetoder. En introduksjon. Bergen: Fagbokforlaget.
  20. ^ Forskningmetoder i psykologien - snl.no
  21. ^ Eksperiment - snl.no
  22. ^ PsychInfo - apa.org
  23. ^ Kazdin, A. (2002). Research design in clinical psychology. ISBN-10: 0205332927