Bondeparagrafen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Bondeparagrafen» var den vanlige betegnelsen på grunnlovens § 57. Denne paragrafen garanterte landdistriktene dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene.

Innføring[rediger | rediger kilde]

Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet allerede i 1845. En grunnlovsendring den 26. november 1859 beholdt fordelingsprinsippet, men bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikt skulle ha.[1] Dette skapte «Bondeparagrafen».

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var noe av idéen også å garantere representasjon til bybefolkningen, men etter hvert som befolkningsutviklingen gikk i byenes favør ble landdistriktene overrepresentasjon på Stortinget stadig tydeligere. Bestemmelsen kom under kritikk utover på 1800-tallet, men ble opprettholdt ved valgreformen i 1919. Nye kjøpsteder måtte inngå i valgkrets sammen med nærmeste større kjøpstad, for å holde antallet by-mandater i Stortinget nede. I Rogaland førte opprettelsen av kjøpstaden Haugesund i 1866 til at byen inngikk i valgkrets sammen med Stavanger, og stod uten stortingsrepresentanter i flere tiår. Dette førte til valgstreikene i Haugesund, hvor velgerne fra 1888 jevnlig boikottet stortingsvalgene for å tvinge frem egne mandater.

Opphevelse[rediger | rediger kilde]

Det var først i 1952 at «bondeparagrafen» ble opphevet. Dette skjedde med Arbeiderpartiet og Høyres stemmer, da begge stod sterkt i byene. Som en del av Ap/Høyre-kompromisset ble også St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Historiske valgordninger». Stortinget. Besøkt 13. november 2017. 
  2. ^ «NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte». regjeringen.no. 2001. Besøkt 13. juni 2010.