Bondeparagrafen
«Bondeparagrafen» var den vanlige betegnelsen på grunnlovens § 57. Denne paragrafen garanterte landdistriktene dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene.
Innhold
Innføring[rediger | rediger kilde]
Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet allerede i 1845. En grunnlovsendring den 26. november 1859 beholdt fordelingsprinsippet, men bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikt skulle ha.[1] Dette skapte «Bondeparagrafen».
Kritikk[rediger | rediger kilde]
Opprinnelig var noe av idéen også å garantere representasjon til bybefolkningen, men etter hvert som befolkningsutviklingen gikk i byenes favør ble landdistriktene overrepresentasjon på Stortinget stadig tydeligere. Bestemmelsen kom under kritikk utover på 1800-tallet, men ble opprettholdt ved valgreformen i 1919. Nye kjøpsteder måtte inngå i valgkrets sammen med nærmeste større kjøpstad, for å holde antallet by-mandater i Stortinget nede. I Rogaland førte opprettelsen av kjøpstaden Haugesund i 1866 til at byen inngikk i valgkrets sammen med Stavanger, og stod uten stortingsrepresentanter i flere tiår. Dette førte til valgstreikene i Haugesund, hvor velgerne fra 1888 jevnlig boikottet stortingsvalgene for å tvinge frem egne mandater.
Opphevelse[rediger | rediger kilde]
Det var først i 1952 at «bondeparagrafen» ble opphevet. Dette skjedde med Arbeiderpartiet og Høyres stemmer, da begge stod sterkt i byene. Som en del av Ap/Høyre-kompromisset ble også St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Historiske valgordninger». Stortinget. Besøkt 13. november 2017.
- ^ «NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte». regjeringen.no. 2001. Besøkt 13. juni 2010.
