Preferansevalg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Preferansevalg betegner valgsystemer der velgeren prioriterer kandidater via stemmeseddelen. Det finnes forskjellige typer preferansevalg, og «instant-runoff» valg (IRV) brukes i Australia, mens enkel overførbar stemme (STV) brukes bl.a. i Irland og på Malta. Preferansevalg kan benyttes for å sikre at de mest foretrukne kandidatene velges ved at kandidatene prioriteres og at stemmer overføres nedover på prioriteringslista (STV). Preferansevalg kan også benyttes der kun én kandidat velges for å sikre at flest mulig stemmer har betydning og å sikre at den mest populære kandidaten velges i én valgomgang. (IRV)

Generelt[rediger | rediger kilde]

I valg med flere kandidater vil det bli slik at dersom kandidaten en har stemt på, har færrest stemmer i valgrunden og strykes, overføres stemmen til neste person på listen. Dersom kandidaten en har stemt på velges, overføres stemmen til neste person med redusert vekt avhengig av modell.

Denne overføringen gjør at stemmene ikke kastes bort. Det er ikke bortkastet å stemme på en kandidat som antageligvis vil få langt flere stemmer enn hva som trengs, ettersom overskuddet vil gå til neste kandidat. Det er heller ikke bortkastet å stemme på en sjanseløs kandidat, da stemmen vil gå til nestemann når det er klart at kandidaten ikke kan velges.

Denne overføringen gjør også at de som velges har en forholdsmessig stor oppslutning i ryggen.

Instant-runoff voting[rediger | rediger kilde]

«Instant-runoff voting» (IRV), eller alternativ stemme, er en valgmodell som tilsvarer flere runder med flertallsvalg, og gir den vinneren flest vil ha med bare en valgrunde. Dersom ingen kandidater er førstevalget hos et flertall av velgerne, så blir den kandidaten med færrest stemmer strøket, og andrevalget til disse velgerne legges til de gjenværende kandidatene. Har fremdeles ingen flertall stryker man den som etter denne opptellingsrunden har færrest stemmer, og slik fortsetter man til en kandidat har majoritet. IRV er egnet for valgkretser med flere kandidater der bare en representant ska velges. «Contingent vote» er en variant der det kun er to opptellingsrunder, og der kun de to med flest stemmer i første runde blir med til neste.

Single transferable vote[rediger | rediger kilde]

Single transferable vote, STV, eller enkel overførbar stemme brukes i valgkretser der flere kandidater stiller og der flere skal velges. Kandidater blir valgt dersom de har flere stemmer enn det tellemetoden krever. Når en opptellingsrunde er over og det fremdeles er ledige plasser som skal fylles, strykes kandidaten med færrest stemmer, og så går stemmen videre til den med nest høyest prioritet.

Bordavalg[rediger | rediger kilde]

Ved bruk av Bordavalg [1], eller «Borda count», gir velgeren poeng til kandidatene, og kandidaten med flest poeng vinner valget. Metoden har fått navn etter den franske matematikeren Jean-Charles de Borda. Denne metoden gir en vinner som avspeiler gjennomsnittet av velgernes ønsker. En ulempe med Bordavalg er at hvordan man rangerer de kandidatene man bare i mindre grad ønsker har betydning for sluttresultatet.

Tellemetoder[rediger | rediger kilde]

Det finnes forskjellige metoder for å telle og å vektlegge stemmene i preferansevalg. For å bli valgt trengs det etter Hare-modellen (Antall Stemmer/ Antall plasser), mens det etter Droop-modellen trengs (Antall Stemmer/(Antall Plasser +1) +1). Med Hare-metoden går overskuddstemmene uavkortet videre, mens med Hare-Clark gis overskuddstemmene en vekt tilsvarende (overskuddet/gjenværende stemmer). Meeks metode bruker en annen tilnærming og lar (nytt antall vektede stemmer = forrige antall vektede stemmer (antall stemmer som trengs/ antall stemmer til kandidaten). Dette gjøres om igjen helt til antall vektede stemmer er større en antallet som trengs. Denne metoden krever databehandling.

Bruk av preferansevalg[rediger | rediger kilde]

I Norge brukes preferansevalg bl.a. Universitetet i Oslo og ved flere høyskoler. Den norske kirke brukte preferansevalg til og med 2011, men kirkemøtet endret dette i 2014. Kirkevalget og Universitetet i Oslo har brukt en variant av STV utviklet av prof. Aanund Hylland.

Irland og Malta bruker «single transferable vote» til nasjonalforsamlingen, Slovenia og Nauru benytter Bordavalg, mens Tsjekkia, Hongkong og Zimbabwe er blant landene som bruker alternativ stemme. Nord-Irland, Australia og USA bruker preferansevalg på lavere politiske nivåer. EU tillater STV som metode for valg til EU-parlamentet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]Valgordninger og det politiske landskap, Eivind Stensholt, Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 02/2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]