Danmarks historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den store Jellingstein, Danmarks «dåpsattest», med teksten: «Harald konge bød gjøre kumler disse etter Gorm far sin og etter Tyra mor sin, den Harald, som seg vant Danmark all og Nordvegen og danene gjorde kristne.»

Danmarks historie er fortellingen om en rekke begivenheter som fører fram til dagens Danmark. Emnet er uuttømmelig, ved at det stadig oppdages nye kilder i form av monumenter, arkeologiske utgravninger og funn, skrevne kilder og annet, foruten at man også ser nye fortolkningsmuligheter i allerede kjente kilder. Historien må stadig gjenoppdages. På denne bakgrunn er det avgjørende å skjelne mellom det vesentlige og det uvesentlige.

Landets historie begynte i slutten av siste istid og i de siste 12 000 år har det området man i dag kjenner som Danmark, vært bebodd av mennesker. Først fra rundt 500 e.Kr. opptrådte folket danerne i skriftlige kilder (Jordanes og Procopius). Fra tiden rundt kristningen av danene ca. år 960 eksisterte det en kongemakt i Skandinavia, som nærmest behersket det nåværende danske området.

Danmarks historie har vært påvirket av landets geografiske plassering ved sjøveien mellom Nordsjøen og Østersjøen: Danmark lå mellom Sverige og Tyskland og kjempet med dem om overherredømmet i Østersjøen. Med Sverige kjempet Danmark lenge om herredømmet over Skåne og Norge, med Hansaforbundet, tyske fyrster og hertuger i lang tid om hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk len). Danmark har i de siste tusen år ofte vært i konflikt med Sverige og de tyske og gottorpske fyrstene rundt deres landområder. Disse konfliktene endte med avståelsen av Skåne og Norge til Sverige og med avståelsen av Slesvig og Holsten til tyske stater. Ved avståelsen av Norge i 1814 beholdt Danmark de norske provinsene Færøyene, Grønland og Island. Nordslesvig kom tilbake etter en folkeavstemming ved gjenforeningen i 1920, mens Island erklærte seg fri fra personalunionen med Danmark i 1944.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Danmarks forhistorie

Danmark er i utgangspunktet gammel kalkhavbunn som ble dekket av morenemasser i flere kilometers tykkelse fra skandinaviske fjell etter siste istid. Landet har hevet seg kraftig etter det. Kalkfjellet stikker opp noen steder, og bidrar ellers til at dansk grunnvann er hardt. Over dette har det dannet seg jord etter kompostering av planterester fra de siste ca. 12 000 årene. Vinderosjon og jordbruk har forflyttet matjorden slik at det er tynne jordlag i hedeområdene og tykkere i forsenkninger i terrenget. Samlet sett er jordlaget tynt, og betingelsene for jordbruk har alltid vært på kanten av det marginale i større områder.

Mot Nordsjøen har landet vært preget av at hav og vind dels har bygd opp og dels revet ned terrenget. Flygesand med lav næringsverdi har lagt seg innover i landet, mens det lille som ble dannet av matjord fra planterester og annet føk ennå lengre avgårde. Etterhvert ble skog mere utbredt og jord og sand ble holdt på plass. Jordsmonnet forble tynt, og lyngheilandskap (hede) finnes fortsatt på utsatte steder. Østover i landet var det lunere og jordbruket kunne blomstre.

Danmarks historie begynner da de første jegere og samlere kom til Danmark i eldre steinalder. Blant historikere er det mest vanlig å la historien starte på det tidspunkt hvor der finnes skrevne kilder. Det lange tidrommet forut for de skrevne vitnesbyrd kalles forhistorien.

Steinalder[rediger | rediger kilde]

Allerede for mer enn 100 000 år siden levde det mennesker i det nåværende Danmark, men de ble fortrengt under påfølgende istider. Først da isen trakk seg tilbake for rundt 12 800 år siden ble det livsgrunnlag for en permanent befolkning i landet. Disse menneskene levde som jegere, fiskere og samlere.[1] Tilsynelatende har mulighetene for å skaffe seg føde gjort det vanlig å veksle mellom sommerboplasser inne i landet og vinterkolonier ute ved kysten.

Egentlig landbruk kjennes først fra rundt 3000 f.Kr., da befolkningen levde av svijordbruk (svedjebruk) ved små rydninger i skogen inntil jorda ble utarmet. Ettersom befolkningen ikke var særlig tallrik, kunne man bare forlate et område og flytte til en ny rydning i påvente av at jorden sin fruktbarhet opprettet på det gamle stedet. Det betydde at naturlig skog fikk tid til å bli gjenetablert ved naturlig spredning. Belastningen på naturressursene ble derfor ganske ubetydelig. Maglemosekulturen, som det er funnet spor av i arkeologiske utgravinger, er fra denne perioden.

Bronsealderen[rediger | rediger kilde]

Solvognen er et bronsealderfunn i bronse og gull og datert til eldre bronsealder, ca. 1400 f.Kr. Solvognen ble funnet på Nordsjælland i 1902.[2]

Fra bronsealderen kjennes de første tegn på en sosial lagdeling av samfunnet samtidig som innførelsen av bronse. Bronsealderen kjenner vi som en kultur som er preget av rike gravgaver i tallrike gravhauger.[3] Det er tydelig at det var de rikeste i samfunnet som ble begravd i kunstige gravhauger på de mest synlige steder i landskapet. Den større befolkningstettheten medførte et økt press på naturressursene. Det milde klimaet og de store arealer med ryddet skog betydde likevel at man kunne brødfø alle.

Blant bronsealderfunn er det kunstferdige gjenstander med religiøse motiver, eksempelvis Solvognen, og musikkinstrumenter som lurer. Tilsynelatende ble noen mennesker drept og nedsenket i innlandsvann eller myrer som straff for noe, eller ved religiøs ofring. De velbevarte lik som kalles for moselik (på dansk også «mosefund») er i dag verdifulle kilder til kunnskap om dagliglivet i bronsealderens Danmark. Bronse var et kostbart metall, men rundt 500 f. Kr.[4] ble samfunnet endret da folk lærte å utvinde og anvende jern.

Keltisk jernalder[rediger | rediger kilde]

I løpet av de såkalte «keltiske» og «førromerske» jernalderperiodene ble klimaet betydelig mer kjølig og fuktig. Det ble da vanskeligere å brødfø den samme beflkningen med de daværende landbruksmetoder. Utarmingen av de lette jordområder i Vest-Danmark forvandlet åkerlandet til heder. Det førte til oppbrudd og folkevandringer, noe som igjen medførte kulturutvekslinger. Jordbruket endret seg ved at man benyttet den moldrike jorda til dyrking og de mer sandholdige områdene til husdyrhold, noe som ga bedre utbytte. Det førte til overdrev (spesifikk dansk biotop, tilsvarende norsk utmarksbeite) til gressing og løvenger (med vintergrønne vekster) til vinterfôr. Dermed gjenoppsto de vedvarende lysåpne naturtyper for første gang siden istiden.

Perioden kalles «keltisk» fordi gravgaver og andre etterlatenskaper er tydelig påvirket av de store keltiske kulturer i Mellom-Europa (Hallstatt-kulturen og La Tène-kulturen). Det ses blant annet på de mange spiralornamenter og de stilisert, slyngete figurer på redskaper og våpen.

Romersk jernalder[rediger | rediger kilde]

Selv om de romerske provinsene lå langt mot sør, eksisterte det handelsveger som førte varer til Danmark, og de rikeste i landet kunne bruke kostbare, romerske produkter som servise, gryter, lamper og våpen. Fra nedgravde skatter vet man at romerske mynter var høyt verdsatt, stundom brukt som smykker,[5][6][7] og senere etterlignet man pregede mynter selv. Rav var et av de produktene som landet selv eksporterte.

Det skjer en massiv endring i midten av perioden, rundt 200 e. Kr., omtrent samtidig med at de eldste runeinnskrifter blir hogd i stein. Veveteknikken blir mindre utbredt, og leirtøy skifter fra å være rilt utsmykket og brent i ovn til å bli grovt hjemmelagd og brent på bål. Samtidig blir nye dyr introdusert i husholdningen; blant annet huskatter og høns. Man tar i bruk dreiekvernen, og byggeskikkene endres slik at de takbærende veggstolpene ble plassert i selve veggen og ikke som tidligere utenfor. Endringene skjer sannsynligvis på grunn av kulturpåvirkning fra sør. Man antar at også daner har tjenestgjort som soldater i den romerske hær sammen med andre germanere.

Den dyrkbare jorda ble fortsatt utpint, og det skapte igjen et befolkningsoverskudd som utløste nye folkevandringer. Sammen med andre germanske stammer søkte også danske grupper sørover mot rikdommene i de romerske provinsene i Gallia.

Germansk jernalder og danene[rediger | rediger kilde]

I tiden før år 400 oppsto de eldste landsbynavnene i Danmark, de som ender på –ing(e), –um, –lev og –løse, og fra da av må jorda ha vært dyrket i tovangsbruk eller trevangsbruk, det vil på norsk si vekselbruk, som innebærer en hvileperiode for jorden mellom dyrkning av nyttevekster. Landskapet endret seg igjen slik at utnyttelsen av naturen skapte nye, åpne naturtyper: åkerland og enger.

Et aggressivt press østfra av hunerne utløste nye flytninger av mennesker. Hele folkegrupper dro på vandring, ofte med Romerriket som mål, både for å søke den antatte tryggheten innenfor og for Romerrikets rikdommer. Også i de germanske kjerneområdene i det sørlige Norden (Danmark og Sør-Sverige) og Nord-Tyskland skjedde det befolkningsforskyvninger. Det er flere bevis på at folk i nord fra Norge og nordøst fra Sverige dro på plyndringstokter eller erobringstokter mot danske områder, se Illerupfunnet.

Fra skriftlige kilder fra noe senere kan man få inntrykk av at danene (latin: dani; gresk: danoi) opprinnelig bodde i et område i Sør-Sverige, antagelig i Skåne og omliggende områder, og derfra kom inn i Sjælland og muligens videre til det sørlige Jylland. Danmark fikk sitt navn av germanske folkeslag som kalte landet for Dane-mark (= «Danenes grensemark»). Landet har neppe vært samlet i lengre tid av gangen, og man regner med at det var minst to kongedømmer: danenes rike med kongssete i Lejre, og jydenes rike med kongssete i Jelling.

Vikingtiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vikingtiden

I perioden mellom 793 og 1047 ble også folk fra Danmark kjent som vikinger, som ofte oppfattes som en fellesbetegnelse for folk fra hele Norden. Begrepet var opprinnelig belastende og betydde folk på herjingstokt. Flertallet av dansker deltok ikke på vikingtokt, men ble hjemme og arbeidet som bønder, fiskere, håndverkere og handelsfolk. Gevinsten ved de nye dyrkingsmetoder som var blitt utviklet i keltisk jernalder hadde skapt grunnlaget for et befolkningsoverskudd. Samtidig hadde nordboerne utviklet lange skip med kjøl og seil til fullkommenhet. De raske og sjødyktige langskipene var en teknologisk nyvinning som ga mulighet til ekspansjon over Nordsjøen, først til herjing og plyndring, og deretter også til bosetning.

Mens svensker dro i østerled (over Østersjøen og opp elvene i Russland), nordmennene i vesterled til Skottland, Irland og videre vestover mot Island og Grønland, dro danskene især over til Nord-England, Frisland og Normandie. Med tiden kom danskene til å erobre hele England og danne et felles rike som varte i en menneskealder.

Helt syd i Danmark lå kaupangen Hedeby som knutepunktet for handelen mellom nord og sør, mellom Norden og det øvrige Europa. Hedeby var muligens den største byen i Norden i vikingtiden og blir ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene tilbake til midten av 700-tallet, hvilket stemmer med at stedet er nevnt i krøniker fra 803.

Dannelsen av Danmark[rediger | rediger kilde]

Gorms Jellingstein, forsiden.

I årene 704-710 ble Ribe grunnlagt. Anleggsarbeidet var så stort lagt opp at man antar at en konge må ha stått bak. Senere ble også Kannehave kanalSamsø anlagt i 728. Dette anlegget kan ikke sees å være utført av hensyn til beboerne på Samsø, så det må ha vært anlagt av en konge over både Jylland, Sjælland og Fyn ut fra dennes spesielle behov.

Den norrøne litteraturen, spesielt fornaldersagaene, nevner flere legendariske konger ved navn som Harald Hildetann, Sigurd Ring og Harald Klakk, og disse blir tillagt et stort rike som omfattet Danmark, Norge, Sverige og stundom også England. Dette blir i dag betraktet som litterære konstruksjoner og overdrivelser. Danmark alene ble samlet til ett rike på midten av 900-tallet av Gorm den gamle, som det finnes solide vitnesbyrd etter fra hans sønn Harald Blåtann i form av Runesteinene på Jelling, hvor Harald også skrøt av å ha "gjort danerne kristne" ca. 960.[8] Omtrent samtidig ble høvdingedømmene i Norge samlet til ett rike under Harald Hårfagre, og det samme skjedde senere også i Sverige.

Kristendommen[rediger | rediger kilde]

Omkring 965 skapte Gorm den gamles sønn Harald Blåtann den første varige samling av kongedømmet Danmark. På denne tid ble han oppsøkt av den tyske misjonæren Poppo, som bar jernbyrd for å vise kraften i den kristne troen. I følge legenden overbeviste dette kong Harald om at han måtte omvende seg. Mer sannsynlig er det at kongen innså at et hedensk Danmark kunne utløse korstog mot landet fra den tyske keiser Otto II. Det enkleste var å konvertere. Samtidig var der praktiske fordeler ved at prestene kunne bidra til å skape grunnlaget for en sentraladministrasjon som forente kongedømmet. Det kan også ha vært at kongen ønsket å se på seg selv som en hersker av europeisk type.

Danskenes press mot de angelsaksiske kongedømmer i England ble etter hvert så massivt at angelsakserne til slutt valgte dansken Knut den mektige som konge av England, og han styrte i en knapp menneskealder. Hans sønn Hardeknut oppnådde også å bli Englands konge, men etter hans tidlige død ble England og Danmark delt for alltid. Etter Knut den mektiges død i 1035 oppsto det også strid om den danske tronen. Norge, som en tid hadde vært underlagt Danmark, ristet seg løs, og norske styrker herjet danske områder.

Mynt preget av Svein Estridsson.

I det tomrommet som oppsto etter Hardeknuts død, klarte den norske kongen Magnus den gode (10421047) å bli danskenes konge. Kong Magnus og hans hær vant en avgjørende seier i slaget ved Lyrskov Hede i Jylland mot vendere som i en årrekke hadde truet Danmark fra sør. Da Magnus døde, ble hans onkel Harald Hardråde enekonge i Norge og krevde Danmark som arv etter nevøen. Kravet ble imøtegått av dansken Svein Estridsson. Denne var ikke direkte av kongsætt siden han bare var en nevø av Knut den mektige på morssiden, hvilket noe uvanlig førte til at han navngis som sønn av sin mor Estrid.

Harald vant alle slagene mot den opprørske Svein, men ble aldri kvitt ham, og i frustrasjon ødela han Hedeby. Til slutt ga Harald opp Danmark til fordel for å invadere det langt rikere England, men slaget ved Stamford Bridge i 1066 kom overraskende på ham, og han døde i kampen. Noen dager senere ble den angelsaksiske kongen Harald Godwinson drept i slaget ved Hastings, og England ble erobret av normanneren Vilhelm Bastarden. Bortsett fra noen feilslåtte forsøk ga Svein Estridsson opp å hevde danske krav mot England og satset på indre fred i Danmark. Vikingtiden var således over i Danmark.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Fra borgerkrig til vekst[rediger | rediger kilde]

Danmark i middelalderen.

I 1103 opprettet Romerkirken et erkebispesete for hele Skandinavia i Lund i Skåne. Kort tid etter løsrev kirkene i Norge og Sverige seg fra den danske kirke og opprettet egne erkebispedømmer, i henholdsvis 1152 og 1163. Men erkebiskopen i Lund ble tilkjent overhøyhet over sin svenske kollega i Uppsala. Årene fra midten av 1100-tallet var harde for Danmark. Etter en 30 år lang fredsperiode under Kong Niels (1104-1134) kom det som følge av drapet på Erik Ejegods sønn, Knud Lavard en 25 års borgerkrigslignende tilstand forårsaket av stridigheter mellom stridende slekter, som alle strevet etter kongemakten.[9] Disse tilstandene ble først avslutett med Valdemar den stores tronbestigelse i 1157, da han maktet å bringe ro og skape en ny ordning i statsadministrasjonen. Begge deler skjedde i samarbeid med den mektige biskop Absalon.

I den tidlige middelalder var Danmarks hovedstad ikke plassert på noe bestemt sted. Hovedstaden var på det sted hvor danehoffet ble holdt, og i lang tid var det i Nyborg. I løpet av Valdemars regjeringstid førte Skånes økonomiske betydning og behovet for kontroll med sjøvegen gjennom Øresund til at Absalon lot oppføre en borg ved strandstedet Hafn i årene 11671171. Det skulle vise seg å bli kjernen i byen København, som etterhvert ble landets hovedstad.

I en tid da Norge fortsatt var herjet av ødeleggende borgerkriger, bygde Valdemar og Absalon opp Danmark til en stormakt i området rundt Østersjøen. Det førte til konflikt med de tyske byene under ledelse av den mektige byen Lübeck. Grevene av Holstein og den tyske ordens riddere var også bekymret over denne utviklingen, hvor Danmark satte sitt preg på handelen og landområdene langs Østersjøen. I henhold til myten skal det ha vært under et korstog i Estland at Danmark fikk sitt flagg. «Dannebrog» skal ha dalt ned fra himmelen under et slag ved Lyndanisse den 15. juni 1219. Miraklet med Dannebrog fant egentlig sted i 1208, og det skal være skjedd ved den estiske byen Tallinn, den gang Lyndanisse.

På denne tiden var det et godt samarbeid mellom konge og kirke. Det ble bygget tusener av landsbykirker i første halvdel av 1100-tallet. Framgangen i rikets økonomi kom av økte inntekter fra bøter, toll for sjøtrafikken gjennom Øresund, og avgifter fra sildemarkedet, eksempelvis Skanørmarkedet, men også på grunn av en omlegging av jordbruket. Landsbyene dannet dyrkningsfellesskaper slik av man kunne utnytte fordelene ved vekselbruk, den nye hjulplogen og de lange, høyryggede åkrene. Totalt sett skapte det et overskudd, som bare delvis kom bøndene til gode. Det meste gikk videre til adel, kirke og konge. Takket være den stigende velstanden kunne kirken manifestere sin makt langt tydeligere ved hjelp av de opp imot 2000 stenkirkene som avløste trekirkene i løpet av det 12. århundre. I 1103 lyktes det for Erik Ejegod å få pavens tillatelse til å opprette et erkebispesete i Lund, og dermed ble den danske kirken frigjort av erkebispesetet i Hamburg.[10]

Valgkongetiden[rediger | rediger kilde]

Kart over svartedaudens spredning ved det første utbrudd i Europa.

Det gikk igjen dårlig med Danmark på 1200-tallet da kongemakten brøt sammen. De danske kongene fikk etter hvert problemer med å hevde sin myndighet overfor adel og kirke. Det skjedde etter en lang periode med et anspent forhold mellom kongemakten og pavemakten i Roma, noe som også var tilfellet i Norge under kong Sverre Sigurdsson. I takt med kongemaktens svekkelse ble også sølvinnholdet i de danske myntene mindre – i perioden 12411375 kalles de for borgerkrigsmynter. På slutten av 1200-tallet var kongemakten så svekket at adelen i 1282 kunne presse kong Erik Klipping til å underskrive en erklæring som kan betraktes som Danmarks første grunnlov. Den bestemte at kongen regelmessig skulle rådføre seg med stormennene og at bøndenes rett skulle sikres. Et svekket Danmark var til Hansaforbundets fordel. Kongen ble nødt til sette skatteoppkrevingen i store deler av landet i pant til grevene i Holstein, og i praksis fikk disse makten over hele Danmark på 1320-tallet.

Kongeriket Danmark var i ferd med å gå i oppløsning. Skåne ble underlagt den svenske og norske kongen. Vendepunktet kom da Valdemar Atterdag i 1340 arvet den formelle rett til riket. Med Niels Ebbesens attentat mot grev Gerhard III av Holstein det samme året ble forutsetningene endret. Valdemar var en dyktig politiker og lyktes i å fri landet gjennom giftemål, snedighet og krig. Svartedauden, som danske kaller for «Den sorte død», rammet Danmark hardt i årene 13491350. Selv om pesten rammet Danmark like hardt som Norge, ble ikke konsekvensene like store som i Norge, selv om det førte til store lidelser og tilbakegang for det danske folket. For Valdemar var det en situasjon som han visste å utnytte.

Under forsøkene på å gjenskape Østersjøimperiet kom Valdemar i åpen konflikt med Hansaforbundet. Hans hær invaderte og erobret Gotland, hvor den viktige handelsbyen Visby var medlem av forbundet. En allianse mellom Hansaen, Sverige og opprørske adelige i Jylland tvang Valdemar i eksil på 1370-tallet. Hansaen overtok deretter kontrollen over festningsverkene langs kysten av Øresund og trengte ikke lenger å betale toll. Valdemar Atterdag døde i 1375. Han hadde seks barn, men kun et av dem overlevde ham, datteren Margrete.

Margrete og Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

Margrete I.

Valdemar Atterdags datter Margrete I ble gift med den norske kongen Håkon VI Magnusson. Håkon var arving til både den norske og den svenske krone. Meningen var at Håkon og Margretes eneste sønn Olav Håkonsson skulle regjere over alle de tre nordiske rikene. Han ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olavs regjering innledet 434 år med en dansk-norsk union. Ettersom Olav bare var et barn, og i tillegg døde etter kort tid, valgte riksrådet i Danmark Margrete som «fullmektig frue og husbond, Danmarks rikes formynder». Tilsvarende titler fikk hun også i Norge og Sverige. Dette ble innledningen til Kalmarunionen, oppkalt etter byen av samme navn i Sverige, hvor unionsdokumentet ble underskrevet i 1397. Unionen omfattet også de daværende norske skattland Orknøyene, Shetlandsøyene, Færøyene, Island og Grønland, og den svenske provins Finland. som var svensk.

Margretes etterfølger var Erik av Pommern. Han hadde ikke hennes format og blir gitt skylden for at unionen gikk i oppløsning ved at Sverige rev seg løs. Norge forble i unionen og ble etter hvert formelt og praktisk underlagt Danmark. Sundtollen for fremmede skip som passerte Øresund ved Kronborg ble opprettet i 1429 av Erik av Pommern. Den ga Danmark store inntekter, men var også grunnlaget for internasjonale konflikter. Forhandlinger om reduksjon av tollen eller midlertidig opphør inngikk som et element i flere fredsforhandlinger helt opp til 1600-tallet. Den strategiske plasseringen av København som landets hovedstad og flåtens base ga kontroll med all trafikk inn og ut av Østersjøen.

Straks etter Stockholms blodbad lot Gustav Vasa utføre den såkalte «Blodbadsplansjen» som viser to scener fra hendelsene, spesielt halshuggingen og parteringen av biskopene.

Det fantes stadig et ønske om å beholde unionen, og da Kristoffer av Bayern kom på tronen i 1440 klarte han etter hvert å bli valgt til konge av alle de tre rikene. Innen den svenske adelen vokste imidlertid misnøyen med unionen, og den ble etter hvert en formalitet uten større praktisk betydning. Da Christian II, også kalt Christian Tyrann, kom til makten i 1513, fikk man en konge som hadde lest sin Machiavelli. Etter et erobringstokt gjennom Sverige i 1520 klarte han å få unionsmotstanderne samlet i Stockholm under løfte om fritt leide. Han stengte deretter portene og lot lederne henrette, sammen med mange uskyldige som ble dratt med i dragsuget. Massakren i november 1520 har gått inn i historien som «Stockholms blodbad», men handlingen førte også til at unionen gikk i oppløsning.

Etter at Sverige resolutt gikk ut av unionen i 1521 brøt det ut borgerkrig i Danmark, ofte kalt for «Grevens feide», og midt i den politiske uroen kom den religiøse reformasjonen. Da Danmark igjen falt til ro var det danske riksråd svekket, og det norske ble like godt avskaffet i 1536 ved håndfestningen eller avtalen mellom kongen og det danske riksrådet, uten norsk medvirkning. Håndfestningens erklæring om at Norge var innlemmet i Danmark skulle tjene den mektige danske adelens interesser ved å åpne for len i Norge. Men i praksis fortsatte kongemakten å betrakte Norge som et separat kongerike, ettersom det var et arverike. Med arverett til Norge sto en kandidat mye sterkere når adelen skulle velge Danmarks nye konge. Reelt ble de to rikene forent i en tett personalunion, Danmark-Norge. Norge formelt beholdt egne lover, kansler, mynt og hær, men ble ellers i alle forhold regjert fra København.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reformasjonen

I senmiddelalderen oppsto det en utbredt folkelig misnøye med den katolske kirke, og fyrstene så at det ikke var til deres fordel å støtte denne. Reformasjonen hadde sitt utgangspunkt i Tyskland hvor særlig Martin Luther var en vesentlig drivkraft. Bevegelsen fikk hurtig stor innflytelse i Danmark, selv om humanister som Poul Helgesen lenge forsøkte å opprettholde en reformbevegelse innenfor den katolske kirkes rammer. I de første årene av 1530-tallet ble befolkningen oppmuntret av kongens passivitet til å angripe kloster og kirker. Da Fredrik I døde i 1533 tok et synode (kirkeråd) av biskoper kontrollen over kirkeprovinsen Danmark og nektet å tillate valget av Christian III. Begrunnelsen var at han var for luthersk. Væpnet motstand fra adelen og Lübecks borgmester tvang biskopene til å gi seg og akseptere Christian III som konge.

Kort tid etter i 1536 ble reformasjonen innført i Danmark og Norge. I Norge var det ingen folkelig oppstand mot den etablerte kirke. For Norge var det en dansk reformasjon som ble påtvunget ovenfra og ned i de sosiale lag. I dragsuget ble gammel kirkekunst uerstattelig ødelagt. I Norge ble blant annet St. Olavs skrin i Nidarosdomen, ødelagt, mens sølvet ble smeltet om og ført til København.

En viktig grunn til at reformasjonen seiret i Nord-Europa var kongenes ønske om frigjøre seg fra pavestolen, men også at det var store inntekter i å konfiskere kirkenes og klostrenes eiendommer og skatter. Danmark ble raskt en del av den overbeviste lutheranisme. I løpet av 1600-tallet gjennomlevde landet en tid med streng luthersk ortodoksi. Alle tegn på katolsk tro ble forfulgt, og det samme skjedde med de kalvinistiske menighetene. Det ble sett på som en seier for reformasjonen da den første oversettelsen av Bibelen, den såkalte Christian IIIs Danske Bibel, utkom i 1550. Denne bibelen er blitt betegnet som et språklig mesterverk. Den ble normsettende for det danske skriftspråket, som én gang for alle ble preget av den østdanske dialekt som bibeloversettelsen er skrevet på. Bibelen ble imidlertid aldri oversatt til norsk, og bruken av dansk som bibel- og kirkespråk bidro sterkt til at det norske skriftspråket forsvant, og til dansk påvirkning på talespråket.

Politiske forhold[rediger | rediger kilde]

Danmarks økonomi bedret seg i løpet av 1500-tallet og landet ble rikt, mest fordi Danmark hadde makten på begge sider av Øresund og opprettholdt tollen over sjøtrafikken. Korneksporten fra Polen til Nederlandene og resten av Europa vokste betydelig i samme tidsrom. Den danske økonomien hadde også fordeler av fireårskrigen (eller den spansk-nederlandske krigen) i Nederlandene etterhvert som høyt utdannede flyktninger kom til Danmark. En direkte virkning var moderniseringen av håndverk og jordbruk og tettere handelsforbindelser med Nederlandene.

Danmark var et sterkt land på denne tiden. Storpolitikken i Europa dreide seg i stor grad om forholdet mellom protestanter og katolikker. Siden Danmark var overbevist protestantisk, var det åpenbart at landet måtte bli dratt inn i denne striden. Under tredveårskrigen gikk det så dårlig med protestantene på 1620-tallet at de appellerte til Christian IV (populært: «Christian Kvart») om hjelp til å «redde den protestantiske sak». Den danske innblandingen ble en fiasko, men verre og mer ydmykende ble det da den svenske deltagelsen ble en stor suksess. Christian IV huskes likevel av danskene som en av landets aller beste konger. Han fikk en meget lang regjeringstid (15881648) og ble betraktet som arkitekten blant de danske kongene på grunn av alle de byggeprosjektene han iverksatte. Han grunnla, eller la om, blant annet bystrukturen til flere norske og svenske byer der navnet begynner med Christian, inkludert Christiania og Kristiansand. Blant de felles dansk-norske kongene var han den eneste som interesserte seg for Norge og som besøkte landet gjentatte ganger.

Christian IV vant over Sverige i Kalmarkrigen i 1612, men i hans eldre dager led Danmark-Norge det første store nederlaget i en serie kriger med nabolandet. Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte Norge avstå Jemtland, mens Danmark mistet Halland.[11]

Etter hans død havnet Danmark-Norge i en enda mer katastrofal krig mot Sverige. Den danske flåten hadde overmakten til sjøs, slik at den svenske hæren i stedet invaderte Danmark fra sør. En usedvanlig kald vinter gjorde det mulig for de svenske troppene å krysse Storebælt og angripe København direkte. Bare ved at borgerne holdt ut, kombinert med nødforsyninger fra Nederlandene og (etter sigende) kongens personlige mot, unngikk Danmark byens fall og dermed at hele landet ble erobret. Ved freden i Roskilde i 1658 måtte Danmark avstå de gjenværende rike landsdelen øst for Øresund, Skåne og Blekinge, og for en kortvarig periode også Bornholm. Norge måtte avstå Båhuslen og Trondheim len, men det siste ble gjenerobret to år senere. Fredsavtalen forhindret imidlertid ikke den svenske kongen i ennnå et forsøk på å innta København.[12][13][14]

Eneveldet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Danmarks historie (1660–1814)

Frihetsstøtten i København som feiret opphevelsen av Stavnsbåndet ble reist i 1797.

Som et resultat av at adelshæren sviktet totalt under krigen, kunne Fredrik III frata adelen noen av dens privilegier og innføre eneveldet i Danmark-Norge. Det skjedde med støtte fra det rike borgerskapet i København og i de større provinsbyene. Det markerte innledningen til et maktskifte fra arvelig adel til borgerskapets pengemakt. Riksrådet ble nedlagt, og det tideligere valgkongedømmet ble avskaffet til fordel for et arvelig monarki.[15][16][17] En egentlig representativ styreform så landet først igjen et par hundre år senere. Regjeringen ble omorganisert etter en hierarkisk modell med kongen i spissen og med lønnede embetsmenn i alle betydelige poster. Som statsadministrasjonen ble også lovgivningen modernisert. Kong Christian Vs Danske Lov ble underskrevet den 15. april 1683, og i 1687 fulgte den tilsvarende Norske Lov. Dessuten ble mål og vekt standardisert, og med Christian Vs matrikkel (landregister) i 1688 ble det innført et nytt grunnlag for beskatning.

Danmark-Norge deltok ikke aktivt i den europeiske storpolitikken, men kongemakten ga ikke uten videre opp å gjenvinne herredømmet over de tapte landsdelene. I 1675 gikk en dansk hær i land i Skåne for å gjenerobre landet, og samtidig gjorde den norske hær invasjon i Båhuslen. Den skånske krig ble kostbar, men førte ikke til den ønskede revansj, og landsdelene forble svenske ved fredsavslutningen i 1679. Senere fikk Sveriges overmakt i regionen rundt Østersjøen de tre nabolandene Russland, Polen og Danmark-Norge til å danne en hemmelig allianse på høsten 1699, og dette utløste den store nordiske krig. Allerede i 1700 slo den svenske krigerkongen Karl XII Danmark-Norge ut av krigen. Selv om svenskene endte med å lide et avgjørende nederlag i slaget ved Poltava og falt under forsøket på å erobere Norge i 1718, greide Danmark-Norge heller ikke denne gang å få sine tapte besittelser tilbake, og måtte innse at de tidligere danske provinser var tapt for alltid.[18][19][20]

Befolkningstallet steg jevnt gjennom årene: fra 600 000 i 1660 til 700 000 i 1720 og 978 000 i 1807, i tillegg til en tredobling av Danmark-Norges statsinntekter fra 1660 til 1730.[21] Det slo feil da man etter merkantilistisk modell forsøkte å skaffe landet nye inntekter gjennom omlegging til tidlige industriformer. Den lille industrien som var, var konsentrert omkring København, og den eksisterte stort sett for å forsyne hæren og flåten. Landets adel besto bare av rundt 2 000 personer, men eide omtrent halvparten av all jord og kontrollerte lokaladministrasjonen. I 1733 ble stavnsbåndet innført for å holde arbeidskraften fast på landet. Det betydde at bønder og landarbeidere bare kunne forlate det området de var født i hvis de hadde godseierens tillatelse. I teorien skulle stavnsbåndet bare skape en lokal milits, men i realiteten ga det adelen adgang til billig arbeidskraft. Først i 1788 maktet borgerskapet i København å få stavnsbåndet opphevet.

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

Gjennom mesteparten av 1700-tallet var Danmarks økonomi sunn. Det hadde for det meste sin årsak i eksporten av landbruksprodukter til hele Europa. Danske handelsskip seilte til alle havner i europeiske handelsbyer og over Atlanterhavet til de nye kolonier i Karibia og til de nordatlantiske øyene. Danmark-Norges første koloni ble grunnlagt ved Trankebar på sydkysten av India i 1620. I Karibia opprettet Danmark-Norge en koloni på Sankt Thomas (nå Saint Thomas) i 1671, på Sankt Jan (nå Saint John) i 1718, og på Sankt Croix i 1733, kjøpt fra Frankrike. Det ble også opprettet en rekke festninger for handel i Vest-Afrika, som ChristiansborgGullkysten, nå i Ghana, for å sikre tilførsel av afrikanere til slavehandelen.

På slutten 1700-tallet framkalte de nye fysiokratiske tanker en bevegelse for landbruksreformer. Stavnsbåndet ble opphevet og det ble innledet et skifte av landsbyenes fellesåkrer. Parallelt skjedde det en avløsning av bøndenes festekontrakter med selveie. Dette skapte et nytt landskap i Danmark, det såkalte «landmålerlandskapet» som var lettgjenkjennelig på de rette linjer i åkrer og veger i motsetningen til middelalderens jordbruksområder som fulgte landskapets konturer.

Ideer og synspunkter fra den franske opplysningstid fikk gjennomslag hos borgerskapet i Danmark-Norge. Det førte til et press for økt personlig frihet. Sensuren ble mindre på slutten av 1700-tallet. Utviklingen var ikke enkel å gjennomføre, og i perioder var det politiske liv preget av framskritt, for så å bli avløst av at den eneveldige kongemakten igjen hevdet sin kontroll over samfunnet. I disse årene vokste en nasjonal bevissthet fram, slik det skjedde i resten av Europa. Mange begynte å mistro de mange «tyskere», det vil si holsteinere, i administrasjonen. Motsetningsforholdet mellom tysktalende og dansktalende fortsatte inn i den følgende perioden. Samtidig vokste det fram en norsk nasjonalbevissthet med brodd mot Danmark, og det ble reist krav om egne norske institusjoner.

Den moderne tid[rediger | rediger kilde]

Den moderne tid innledes med Napoleonskrigene, tapet av flåten og Københavns bombardement. Politisk sett fant det sted en omdanning fra den multinasjonale dansk-norske fellesstat til en ren dansk nasjonalstat med avståelsen av Norge i 1814 og tapet av Sønderjylland i 1864. De dansktalende deler av Slesvig ble gjenforent med Danmark i 1920. Etter okkupasjonstiden og den kalde krigens opphør har Danmark detlatt mer aktivt i internasjonale organisasjoner og søkt å drive en sterkere utenrikspolitikk.

Produksjonen i byene ble ved periodens begynnelse primært drevet av håndverkere, selv om det fantes enkelte industrilignende virksomheter. Senere i perioden skjedde en kraftig industrialisering hvor jernbanene, telegrafen, telefonen, dampskipene og siden elektrisiteten utgjorde en avgjørende støtte for den mekanisering som fulgte. I den siste delen av 1900-tallet har dansk industri måtte oppgi å konkurrere i primærproduksjonen og sett skipsverftene og maskinindustrien forsvinne og flagge ut.

Levevilkårene for den jevne befolkning har endret seg fra en betydelig fattigdom via langsomme forbedringer av boligstandard, helsevesen og alderdomsomsorg til et generelt velferdssystem. I de aller siste årtier har tendensen gått mot innskrenkninger i offentlig støtte til dansker i nød og mot større selvfinansiering på alle områder.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Napoleonskrigene

Danmark-Norges blomstrende økonomi ble ødelagt på grunn av tap og utgifter forbundet med deltagelsen i Napoleonskrigene. Landet hadde alliert seg med Frankrike, og det utløste flere angrep fra Sverige og Storbritannia. Den britiske flåten angrep København i 1801 og igjen i 1807, da byen ble bombardert, og Danmark-Norge mistet det meste av sin flåte, den nest største i Europa. Resten av krigen ble utkjempet med små kanonbåter og kanonstillinger langs kystene.

Ved fredsslutningen i Kiel ble personalunionen mellom Norge og Danmark oppløst, og Norge ble avstått til kongen av Sverige, men med uttrykkelig unntak for Færøyene, Island og Grønland. I den forbindelse skal Poul Martin Møller delevis ironisk ha sagt «Danmark er et lite, fattig land».[22][23] På den måten ble Sverige belønnet for å ha valgt de alliertes side i krigen. Norge erklærte seg imidlertid selvstendig og klarte til tross for et nederlaget i en kortvarig krig å beholde sin selvstendighet og sin demokratiske grunnlov innenfor en løs personalunion med Sverige.

Danmark gikk fallitt (Danmarks statsbankerott), og den jevne befolkning led hardt under krigens følger. Samtidig begynte den kulturperiode som kalles romantikken eller gullalderen. Midt i økonomisk ruin skapte personligheter som H. C. Andersen, Kierkegaard, Thorvaldsen og Grundtvig sine verker, mens brødrene Hans Christian og Anders Sandøe Ørsted fremla banebrytende resultater innenfor natur- og rettsvitenskapene.

De slesvigske kriger[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Danmarks historie (1814-1848)

De nasjonale og liberale strømninger vokste seg etterhvert kraftige i Danmark. Borgerskapet ble stadig mer tallrikt og forlangte del i regjeringsmakten. Under inntrykk av revolusjonene i Europa 1848 ga Frederik VII etter og satte i gang arbeidet med å lage en ny forfatning. Danmarks Riges Grundlov ble underskrevet av kongen 5. juni 1849. Eneveldet ble opphevet, og det ble innført konstitusjonelt monarki med maktdeling.[24] Den lovgivende makt lå hos en riksdag med to kamre: Folketinget, som alle voksne og mannlige danske borgere hadde stemmerett og valgbarhet til, og Landstinget, hvor kun eiere av jord eller kapital hadde stemmerett og valgbarhet. Den utøvende makt lå hos kongen og regjeringen i fellesskap. Den dømmende makts uavhengighet ble garantert ved at dommerne ble sikret mot avskjedigelse.

Det danske riket besto av fire deler: Kongeriket Danmark, hertugdømmene Slesvig og Holstein, og de nordatlantiske øyer (Færøyene og Island). I løpet av 1700-tallet og især 1800-tallet betraktet man kongeriket og hertugdømmene som ett land, den såkalte «helstaten», mens de nordatlantiske og opprinnelige norske besittelsene ble betraktet som kolonier og behandlet deretter. Det tysktalende flertall i hertugdømmene var misfornøyd med tankegangen om helstaten, og de nasjonal-liberale strømningene munnet ut i et krav om uavhengighet i forhold til Danmark. I Danmark ga den samme ideologi kraft til et krav om innlemmelse av hertugdømmet Slesvig. Det utløste i 1848 den første slesvigske krig,[25][26] som endte med status quo etter at Storbritannia hadde meglet.

Etter krigen fortsatte den politiske debatten i Danmark, og de nasjonal-liberale nådde fram med et krav om å innlemme Slesvig i kongeriket, mens man gjerne oppga Holstein. Ved grunnlovsreformen i 1864 ble helstaten gjennomført ved at Slesvig formelt ble innlemmet i riket. I Slesvig bodde tysktalende og dansktalende side om side, men siden middelalderen hadde adelen i hertugdømmene et dokumentert krav på «dat se blieven tosamende up ewich ungedeelt» (= at de skulle forbli udelte sammen), og dette ble brukt som grunnlag for at Preussen og Østerrike kunne komme den tysktalende befolkningen til hjelp i deres opprør mot helstaten, den andre slesvigske krig. I kontrast til situasjonen tidligere, kom det ikke i stand en mekling. Danmark tapte krigen og måtte avstå hertugdømmet til en felles prøyssisk-østerriksk administrasjon. Etter krigen mellom Preussen og Østerrike i 1866 kom områdene under et rent prøyssisk styre. Etter en folkeavstemning i 1920 i Sønderjylland kom Nordslesvig tilbake til Danmark, mens Sydslesvig forble i Tyskland.

Nasjonalstat og forfatningskamp[rediger | rediger kilde]

Tapet i syd var et hardt slag for den danske nasjonalfølelsen, og det krevde ettertanke og omstilling for å finne fram til en ny selvfølelse. Siden tredveårskrigen hadde Danmark tapt store områder til Sverige og Tyskland, og etter hvert hadde landet blitt en ren dansktalende nasjonalstat. I erkjennelsen av landets lille størrelse vokste tanken om at framtiden måtte ligge i nøytralitet og i indre utvikling basert på landbruk og utdannelse.

Økonomien var fortsatt tungt basert på eksport av landbruksprodukter. Opp mot midten av 1800-tallet var det især korn man solgte, men i løpet av andre halvdel gikk man i økende grad over til å produsere animaliske varer som smør og svinekjøtt. Landbruket organiserte foredlingen av råvarene gjennom andelsbevegelsen, og de nye meierier, slakterier, sparekasser og bruksforeninger bidro til en rask overgang fra selvforsyning til pengeøkonomi. Landbrukets utvikling var til fordel for virksomheten i byene, og i løpet av 1870-tallet begynte industrialiseringen i Danmark for alvor. Dette førte igjen til økende migrasjon av arbeidere fra landsbygda og til byene.

I siste halvdel av 1800-tallet vant bøndene også økt innflytelse i Folketinget. Forfatningen krevde ikke direkte at regjeringen skulle ha et flertall bak seg (parlamentarisme), og i lang tid støttet kongen en allianse av storborgerskapet og godseierne som nektet å oppgi makten. Men ved systemskiftet i 1901 lyktes en koalisjon av bønder, arbeidere og akademikere i å overta regjeringsmakten.[27][28] Deretter har alle danske regjeringer sittet «så lenge det ikke er konstateret et flertall imot» dem.[29]

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Industrialisering og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet akselererte industrialiseringen i Danmark. Innføringen av dampdrevne maskiner ga mulighet for en mekanisering av alt tungt og ensformig arbeid. Forbrenningsmotorer ble etter hvert brukt til all transport, og biler og fly overtok mye av trafikken som før hadde gått til sjøs eller med tog.

Den tunge trafikken fikk en infrastruktur som besto av ruter med dampskip mellom landsdelene. Dette økte utvekslingen av varer og personer, også i forhold til utlandet. Anleggelsen av Esbjerg havn ble avgjørende for økt eksport av smør og bacon til Storbritannia. Den største fordelen av dampskipdriften var fullføringen av et tett jernbanenett. Jernbane var hurtigere og mer pålitelig enn den langsomme transporten på vegene. Med jernbane og dampskip ble Danmark ett sammenhengende marked for arbeidskraft, varer og tjenesteytelser.

De mange broer, viadukter og rekkene med telegraf- og telefonstolper kom til å prege landskapet. Landbruksområdene ble preget av gressmarker inngjerdet av piggtråd, og økt dyrking av havre og bygg som fôr til et stadig økende husdyrhold. I byene medførte innvandringen av arbeidskraft en voldsom bygging av boliger. Helsestrukturen lå derimot tilbake. Barnedødeligheten var stor, tuberkulosen utbredt, og det var mange epidemier. Ved hjelp av bedre vannforsyning og kloakkanlegg, bygging av sykehus og badeanstalter, økning av antallet leger og utdannede jordmødre, og opprettelsen av sykekasser, fikk befolkningen i Danmark etter hvert en bedre helsetilstand.

Den første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I løpet av de første tiårene av 1900-tallet dannet de nye partiene det radikale venstre og venstre regjering. I 1915 fikk kvinnene stemmerett, og i 1917 ble de vestindiske øyene solgt til USA. Det kom reformer i arbeidsmarkedet og av de sosiale forhold som pekte fram mot velferdsstaten.

Danmark klarte å beholde nøytraliteten og holde landet utenfor kamphandlingene under den første verdenskrig, men danske søderjyder deltok på tysk side i hele krigen og led uforholdsmessig store tap (tilsvarende det polske mindretallets tap). Mange dansker tjente formuer på å forsyne de krigførende land med matprodukter, men hele handelsmønsteret ble forrykket på grunn av krigen, og de sosiale og økonomiske uroligheter som oppsto som en følge av den.

Verdenskrisen på 1930-tallet[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 1924 ble sosialdemokratene Danmarks største parti under ledelse av Thorvald Stauning. Han innledet et samarbeid med de borgerlige partiene. Det var under Staunings ledelse at man kom fram de sosiale og økonomiske reformer som bidro til å trekke landet ut av 1930-tallets økonomiske krise samtidig som grunnlaget for velferdsstaten ble skapt.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Danmark under andre verdenskrig

Schalburgkorpset var en dansk Germanske SS-gruppe som ble opprettet i 1943 med hovedkontor i København i Den Danske Frimurerordens okkuperte bygning i Blegdamsvej

Til tross for at Danmark var nøytralt ved innledningen av andre verdenskrig, og på tross av den ikke-angrepspakt som Danmark hadde inngått med det nazistiske Tyskland, ble Danmark angrepet og besatt av tyske tropper den 9. april 1940 under den såkalte Weserübung-Süd operasjonen. Island ble besatt av britiske styrker.

Okkupasjonen var uvanlig da Folketinget fikk tillatelse til å fortsette lovgivningsarbeidet, og samlingsregjeringen ble sittende. I motsetning til i Norge, forble Danmarks konge i landet. I hovedsak overlot den tyske okkupasjonsmakten mest mulig av den daglige administrasjonen til de danske myndighetene. Hær, flåte og politi var under våpen også i funksjon, men etter hvert ble det mer og mer vanskelig å opprettholde en tålelig hverdag for det danske samfunnet. Den 23. august 1943 trakk regjeringen seg tilbake. Den 19. september samme år arresterte tyske tropper det danske politiet, og all makt var da på tyske hender.

Det sivile styret ble likevel opprettholdt av det såkalte departementsjefsstyret helt fram til frigjøringen den 5. mai 1945. De to siste krigsårene vokste det fram en motstandsbevegelse som hindret den tyske krigføringen nok til at Danmark ved krigens avslutning ble betraktet som en alliert. Det ble også til fordel for Danmark at landet maktet å redde mesteparten av de danske jødene over til Sverige, slik at de unngikk å bli deportert og drept i konsentrasjonsleirer i Tyskland.[30][31]

Som følge av en folkeavstemning ble Island formelt erklært som en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland på den tid, var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Da Danmark ble befridd den 5. mai 1945, var den storpolitiske ordningen av Europa allerede fastlagt av de allierte ved Jalta-avtalen. I alle vestlige land sto kommunistene sterkt, og frykten for en sovjetisk maktovertagelse økte på grunn av det som skjedde i Polen og Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia). Etter mislykkede forhandlinger innså de skandinaviske landene at det ikke var mulig å danne en fellesnordisk forsvarsforbund. Isteden søkte Norge og Danmark om opptak i NATO, som ble dannet den 4. april 1949, mens Finland erklærte seg nøytral og Sverige opprettholdt sin tidligere nøytralitet. Danmark var også blant de stater som var med å stifte FN og stilte store forventninger til organisasjonen.[32][33]

I 1953 ble grunnloven endret, og det medførte blant annet at Grønlands status som koloni opphørte, at Landstinget ble nedlagt, at det ble krav om folkeavstemning før avgivelse av nasjonal suverenitet, og at det ble innført kvinnelig arverett til den danske trone, noe som førte til at Fredrik IX's eldste datter Margrethe arvet tronen på bekostning av prins Knud av Danmark.[34]

I løpet av 1950-tallet kom økonomien langsomt på fote igjen, og regjeringene arbeidet videre med å trygge velferdssamfunnet. Samtidig økte inflasjonen og utenlandske lån. Avfolkingen fra landsbygda fortsatte, noe som førte til at industrien hadde betydelig arbeidskraftreserve mens landbruket ble tvunget til en hastig og omfattende mekanisering.[35] Folk flest fikk råd til materielle goder som telefon, kjøleskap, bil, tv og sjarterreiser til syden.

De moderne tidene satte sitt preg på landskapet. Markene ble pløyd med traktorer og høstet med treskere. Mange kystnære områder ble stykket ut til sommerhus. Fra 1956 og framover ble motorvegnettet utbygget på øyene og i Jylland. Flere kjøpte seg biler, og lastbilene overtok mer av godstransporten.[36]

På begynnelsen av 1960-tallet begynte man å bygge enorme betongboligblokker da boligmangelen ble påtrengende, delvis på grunn av innvandring.

I 1967 friga Danmark litterær pornografi som det første land i verden, og i 1969 ble også billedpornografi frigitt. Dette skjedde for å motvirke den økende tendens til voldtekt og pedofili, noe som viste seg vellykket[trenger referanse].

I 1973 ble Danmark medlem av det Europeiske fellesmarked - EF - (EU). Året etter brøt det ut krig mellom Israel og dets arabiske naboer, og derfor stanset de oljeproduserende lands organisasjon, OPEC, produksjonen av råolje. Den følgende usikkerhet og inflasjon gjorde verdensmarkedet ustabilt, og en økonomisk nedgangsperiode fulgte, noe som førte til at Danmark måtte ta opp store lån i utlandet.[37]

Landbruket hadde ikke lenger noe befolkningsoverskudd. Bortsett fra muligheten til å skaffe arbeidskraft fra utlandet, hadde man bare én reserve igjen, og det var kvinnene. Samtidig ønsket familiene del i de materielle goder, og kvinnene selv hadde behov for økt økonomisk frihet. Mange søkte derfor hel- eller halvdagsarbeid. Den motsatte bevegelse, at menn måtte ta sin del av husarbeidet, gikk det tyngre med. Det ga næring til en ny kvinnebevegelse som i Danmark ble kalt for rødstrømpene.

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Danmarks historie (1990–)

I slutten av 1980-tallet ble Sovjetunionen økonomisk svekket. Da den nye president Mikhail Gorbatsjov innledet en reformpolitikk, avsto han fra å bruke militær makt. Flukten fra DDR økte via Ungarns dårlig bevoktede grense. I Polen hadde arbeiderbevegelsen Solidaritet dannet regjering. Den 9. november 1989 ble det åpnet for trafikk gjennom Berlinmuren. Begivenheten fikk stor symbolsk betydning, og i løpet av de følgende årene falt Sovjetunionen sammen og ble erstattet av Den russiske føderasjon. I mellomtiden hadde både de baltiske landene og Øst-Europa søkt om opptak til både NATO og EU. Danskene var stort sett delt i alle store politiske spørsmål om suverenitetsavståelser, som ble avgjort med folkeavstemninger. Både når resultatet ble et ja og når det ble et nei, var mindretallet bemerkelsesverdig høyt. Under Kosovokrigen i 1999 deltok danske jagerfly i bombardementet av serbiske militære mål.[38]

Dronning Margrethe fra et besøk på Færøyene i 2005.

I løpet av 1980-tallet og 1990-tallet endret Danmarks inntektsgrunnlag seg. I landbruket gikk sammenslåinger, mekaniseringer og industrialisering hånd i hånd med en strategi som tok sikte på produksjon av store mengder billige vareenheter som svinekjøtt, kyllinger, meieriprodukter etc. Industrien gjennomgikk forandringer som betydde økt satsning på servicebransjene i forhold til energi, elektronikk og medisinske produkter.

I boligene kom PCer og mobiltelefoner. Kjøkkener og badeværelser ble fornyet. Samtidig ønsket danskene å dra på billigferier og beskjeftige seg med sunnhet og velvære. I motsatt ende økte de sosiale problemene med fedme, stress og alkoholisme. Dette økte utgiftene til legehjelp, sykehusbehandling og andre sosiale utgifter.

I årene etter år 2000 ble det tydelig at Danmark og Vesten forøvrig hadde fått et nytt fiendebilde; fundamentalistisk islam og en diffust sammensatt terrorbevegelse. Det førte til en mer restriktiv innvandringspolitikk som ikke var uten konflikter. Konflikten ble trappet kraftig opp i forbindelsen med de famøse Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten. Danmarks utenrikspolitikk ble dreid til en mer aktiv, med økt anvendelse av det danske forsvaret. I 2005 deltok danske tropper i militære operasjoner på Balkan, i Afghanistan og i Irak.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder til artikkelen[rediger | rediger kilde]

  • Boss, Walter; Kofod, Søren; Johansen, Arne (1999), Nationalisme, krig og demokrati Danmarkshistorien 1814–1864, København: Nordisk Forlag, ISBN 87-00-35324-8 
  • Cramer-Petersen, Lars (1997), Carlstad - Københavns naboby 1658-60, København: Brønshøj Museum, ISBN 87-90146-26-3 
  • Deurs, Piet van (1996), Spillet om magten - myte og virkelighed ■ 1, København: DR Multimedie, ISBN 87-7047-545-8 
  • Frederiksen, Peter; Olsen, Knud Ryg; Søndberg, Olaf (2009), Grundbog til Danmarkshistorien, Århus: Systime, ISBN 978-87-616-1123-9 
  • Hvidt, Kristian (1990), Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie bind 11: Det folkelige gennembrud, København: Gyldendal, ISBN 87-89068-32-7 
  • Jensen, Jørgen (2002) [1988], I begyndelsen Fra de ældste tider til ca. år 200 f.Kr., Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, 1 (2 utgave), København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, ISBN 87-89068-20-3 
  • Kjersgaard, Erik; Glob, P.V. (1969), Tiden indtil 1523, Danmark historisk Billedbog, 1, Hillerød: Dansk Historisk Fællesforening 
  • Kirchhoff, Hans; Lauridsen, John T.; Trommer, Aage (2002), Gads leksikon om dansk besættelsestid 1940-45, København: GAD, ISBN 87-12-03706-0 
  • Lindeberg, Lars (1974), De så det ske : Englandskrigene 1801-14 : Slaget på Reden • Guldalder • Statsbankerot, København: Lademann, ISBN 87-15-08075-7 
  • Nielsen, Gert A. (2006), Danmark får strøm på, Brædstrup: Forlaget åløkke, ISBN 87-592-2414-2 
  • Nissen, Henrik S. (2004) [1991], Landet blev by 1950-1970, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, 14 (2 utgave), København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, ISBN 87-89068-35-1 
  • Rasmussen, Hanne; Rüdiger, Mogens (1990), Tiden efter 1945, Danmarks historie, 8, København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A.S., ISBN 87-00-44342-5 
  • Rasmussen, Søren Hein (2004), Grænser forsvinder 1985-2000, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, 16, København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, ISBN 87-89068-38-6 
  • Rosenberg, Carl (1999a) [1873], Martsdagene 1848, Charlottenlund: Forlaget Allesteds, ISBN 87-90819-04-7 
  • Scocozza, Benito; Jensen, Grethe (1999), Danmarkshistoriens Hvem, Hvad og Hvornår (2 utgave), København: Politikens Forlag, ISBN 87-567-6094-9 
  • Skougaard, Mette (2002), Gottorp - et fyrstehof i 1600-tallet, København: Gyldendal og Frederiksborgmuseet, ISBN 87-00-76218-0 
  • Thiedecke, Johnny (1999), Magten, Æren, og Døden. Kampen om Norden 1563-1720, København: Pantheon, ISBN 87-90108-03-5 
  • Villaume, Poul (2005), Lavvækst og frontdannelser 1970-1985, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, 15, København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, ISBN 87-89068-37-8 
  • Ågren, Kurt (1985), Et nytt Europa: 1500-1750, Aschehougs Verdenshistorie, 8, Malmö: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), ISBN 82-03-22364-8 

Øvrig litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Albrectsen, Esben (1999), Danmark-Norge 1380-1814 : Bind. 1 : Fellesskapet blir til, 1380-1536, Norge: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-22790-1 
  • Bech, Sv. Cedergreen; Kjersgaard, Erik; Danielsen, Jan (1981), Storhandelens by - Københavns Historie Bind 3 1728-1830, København: Nordisk Forlag, ISBN 87-01-52571-9 
  • Christensen, Aksel E. (1980), Kalmarunionen og nordisk politik 1319-1439, København: Nordisk Forlag, ISBN 87-00-51833-6 
  • Cramer-Petersen, Lars (2006), Danmarks skæbnetime. En beretning om svenskekrigene 1657–60, København: Forlaget carlstad.dk, ISBN 87-991513-0-8 
  • Det Humanistiske Fakultet, Københavns Universitet (2001), Christian 4. og 30-årskrigen, København: Gyldendal Uddannelse, ISBN 87-00-38104-7 
  • Lademanns Leksikon, bind 4 (1972), Danmark→Historie, København: Lademann 
  • Lerberg, Lona; Thiedecke, Johnny (1998), Danmark i Guldalderen. Samfund, politik og ideologi 1800–1850, Forlaget PANTHEON, ISBN 87-90108-32-9 
  • Sørensen, Søren (1989), Dansk Alliancepolitik 1762-1972 - En håndbog, Lyngby: Dansk Historisk Håndbogsforlag, ISBN 87-88742-39-3 

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:History of Denmark – bilder, video eller lyd