Margrete I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Margrete I
Dronning av Danmark, Norge og Sverige
Margrete I
Navn: Margrete Valdemarsdotter
Regjeringstid: Danmark: 13751412
Norge: 13881412
Sverige: 13891412
Født: 1353
Død: 28. oktober 1412, Flensborgfjorden
Begravet: Roskilde domkirke
Foreldre: Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig
Ektefelle‍(r): Håkon VI Magnusson
Barn: Olav (1370-1387)

Dronning Margrete I (eller Margrete Valdemarsdotter, Margrete Valdemarsdatter) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig.

Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412. Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fuldmægtig frue og husbond og Danmarks riges formynder».

Dronning[rediger | rediger kilde]

Det var seks barn i Valdemar Atterdags og Helvigs ekteskap, tre døde tidlig, mens Christoffer, Ingeborg og Margrete nådde voksen alder. Av disse overlevde bare Margrete sin far. Da hun var seks år gammel søkte den svenske kong Magnus Eriksson å inngå forbund med Valdemar. Vennskapet ble beseglet med en forlovelse mellom seksåringen og Magnus' sønn Håkon VI Magnusson, som var konge av Norge. Men kort etter kom det til åpen strid mellom Magnus og Valdemar og som Håkons brud ble i stedet Elisabeth av Rendsburg aktuell. Rendsburg hørte imidlertid til blant Valdemars fiender og hans mottrekk mot bryllupsplanene var å okkupere Skåne. På slutten av mars 1362 tok erkebiskopen i Lund rett og slett Elisabeth til fange da hun var på vei for å feire sin forlovelse med Håkon. Erkebiskopen forklarte henne ved den anledning at en trolovelse var like bindende som et ekteskap. Deretter ble Magnus og Valdemar forsonet.

8. april 1363 –bare ti år gammel – ble Margrete viet til Håkon som pant på den nye, skrøpelige freden mellom Danmark og Norge. Bryllupet sto i Vor Frue kirke i København, men feiringen bar preg av at barnebrudens 21-årige bror Christoffer, Valdemars eneste mannlige arving, lå hardt såret i et siderom etter å ha deltatt i slaget ved Øresund og blitt truffet av en kule fra en av datidens kastemaskiner. Christoffer døde før bryllupet var over og det var en trist brud som reiste til Oslo med sin mann. Hennes mor var neppe til stede i bryllupet, hun nevnes iallfall ikke.

Valdemar hadde satt inn en klausul i bryllupskontrakten om at ektefellenes samliv først skulle ta til etter Margretes første menstruasjon. Hennes 23 år gamle brudgom leverte henne på Akershus slott, der han overlot hennes oppdragelse og utdannelse til den svenske adelsdamen Märtha Ulfsdatter. Dette var et overraskende valg, for Märtha var datter av Birgitta av Vadstena, (helgenkåret i 1391), som hadde skrevet så mye stygt om Håkons egen far, Magnus Eriksson og hengt ham ut som homofil i håp om at hennes egen sønnesønn, Karl Karlsson, skulle få overta den svenske tronen. Märtha Ulfsdatters ekteskap med ridderen Knut Algotsson, som var Magnus Erikssons trofaste følgesvenn, må ha vært utslagsgivende for valget og Margrete vokste opp med Märthas egen datter Ingegerd som fostersøster og medelev.[1] Hun var altså en dansk prinsesse som vokste opp i Norge med en svensk kvinne som fostermor.

Dronning Margretes sarkofag i Roskilde domkirke

Da Margrete var femten begynte hun og Håkon å leve sammen som ektefolk og hun var gravid da pesten for tredje gang på tyve år hjemsøkte Oslo. Statskassen var tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, med bønn om at kongen sørger for at hun får innvilget kreditt hos Hansa-kjøpmannen Westfal. Hun bad ham også benåde to landsforviste menn, slik hun hadde lovet dem.

Julen 1370 ble hennes eneste barn født, sønnen Olav (dansk Oluf). På dette tidspunkt hadde Margretes far tapt en to år lang krig mot Øst-Sverige og de hanseatiske statene Holstein og Mecklenburg. I de neste femten årene skulle Skåne tilhøre Hansaen og langt på vei var både Danmark og Øst-Sverige under tysk styre. Nå snudde Hansaen seg mot Norge og Vest-Sverige, men det lyktes kong Håkon å få i stand en fredsavtale i august 1371. Mot 12 000 mark sølv i løsepenger fikk han sin far Magnus satt fri etter seks år og fem måneder i svensk fangenskap.[2]

Sommeren 1374 besøkte kongeparet med vesle Olav kong Valdemar i Danmark. Han hadde nå utpekt en tronarving, sin avdøde datter Ingeborgs eldste sønn med Henrik III av Mecklenburg, og gutten, Albrekt, var allerede kronet til dansk konge av sin overivrige farfar. I 1374 døde også Margretes mor i Esrum kloster, der hun skal ha blitt gravlagt nær hovedalteret angitt som et grått felt i Klostergade i Esrum. Margrete betalte munkene for å holde dødsmesse for moren til evig tid.[3]

Julen skulle Margrete og hennes familie feire i Tønsberg. Kong Magnus var på vei dit da skipet hans kom ut for en storm i Bømlafjorden 1. desember. Både kongen og besetningen omkom i forliset. 24. oktober 1375 døde Valdemar Atterdag på sin yndlingsslott, Gurre slott ved Helsingør.[4] Margrete dro til Danmark da hun hørte om sin fars sykdom. Hun må ha kjent til at Albrecht av Mecklenburg allerede var kronet til dansk konge, men 10. november underskrev hun et brev på slottet i Kalundborg der hun titulerte seg «Danmarks, Norges og Sveriges drottning».[5] Hun fikk valgt sin fem år gamle sønn til konge av Danmark under navnet Oluf III av Danmark. I 1380 døde også Håkon VI Magnusson, og sønnen overtok tronen, under navnet Olav Håkonsson.

Enkedronning[rediger | rediger kilde]

Ettersom sønnen fremdeles var mindreårig, var Margrete regent på hans vegne. Da Olav døde 3.august 1387, ble Margrete valgt til regent av det danske riksrådet. Olav var bare seksten år da han brått ble syk mens han var alene på Falsterbohus - moren var i Ystad for å forhandle med kong Albrecht. Hun skyndte seg til sønnens båre, han ble balsamert og siden gravlagt i Sorø, der morfaren, kong Valdemar, lå. Der finnes fremdeles Olavs gravstein.[6]

Olav Håkonssons gravsten i Sorø klosterkirke
Margretes segl som ble benyttet 1390-1393

I Københavnerforliket fra 1376 sto det at Margretes nevø Albrecht av Mecklenburg skulle arve Danmark om Olav falt fra. Juridisk opphørte Margretes styre i samme øyeblikk som Olav døde; hennes styre var basert på hennes posisjon som mor til den umyndige kongen. Følgelig erklærte Albrecht seg straks som Danmarks rettmessige konge. Men i løpet av en uke ble det innkalt til landsting i Skåne, der det ble utstedt et hyllingsbrev som slo fast at Margretes «gode vilje og gunst» hadde tjent borgerne vel og at hun var «deres frue og husbond» inntil «den dag, da hun og de ble enige om å velge en konge». Med dette som fullmakt kunne Margrete nå styre i sitt eget navn. Hun måtte imidlertid løse spørsmålet om tronarving. Albrecht var uaktuell i Norge på grunn av de stadige stridighetene med farsslekten, som gjorde at Riksrådet anså ham som en fiende av Norge.

Margrete tok nå sin søster Ingeborgs dattersønn til fostersønn. Han het Bogislaw og var sønn av Vartislav VII av Pommern og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk det mer dansk-klingende navnet Erik, og er kjent som Erik av Pommern.

I 1388 ble Margrete også valgt til regent i Norge. I Sverige var det på denne tiden nærmest borgerkrigstilstander mellom stormennene og kong Albrecht. Ved Dalaborgsavtalen i 1388 ble Margrete valgt til regent over den delen av Sverige som stormennene kontrollerte og disse lovet Margrete hjelp med å erobre resten av landet. Stockholm by, som var under kontroll av tyske kjøpmenn, ble omringet. Mecklenburg kom disse til hjelp og begynte å herje langs kysten av Danmark. Etter et forlik endte det med at Margrete ble valgt til regent i Sverige. Hele Norden var da samlet under henne, siden Island, Shetland, Orknøyene, Færøyene og Grønland lå under Norge, og Finland under Sverige.

Kong Albrecht hadde vært hjemme i Mecklenburg og reist en hær av leiesoldater. De ankom Sverige til nyttår 1388 og satte kursen mot byen Axvall, som var beleiret av Margretes styrker. I februar 1389 støtte de to hærene sammen i slaget ved Åsle, og der ble Albrecht tatt til fange. Tyskerne stusset på at Margrete ikke ba om løsepenger, noe som ble ansett som den kristelige måten å gjøre opp på. Men Albrecht hadde latt hennes svigerfar Magnus sitte i fangenskap i seks og et halvt år. Til gjengjeld lot hun ham nå sitte to måneder lenger fengslet enn Magnus, før hun i 1395 satte ham fri mot en løsesum på 60 000 mark i sølv. Han fikk tre år fra frigivelsen til å skaffe pengene til veie, noe han ikke lyktes med.[7]

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

Etter dette begynte Margrete å styrke sin stilling. Hun overtok selv de danske embetene marsk og drost, og sørget for å minske riksrådets makt. Stormennene fikk ikke lov til å bygge egne borger, og byer måtte ikke forskanses. I 1396 fikk Margrete hyllet Erik som konge av Danmark, Norge og senere også Sverige. Det ble så kalt inn til unionsmøte i Kalmar, og den 17. juni 1397 ble Erik kronet til konge av Norden (Kalmarunionen). Den 13. juli 1397 forseglet 67 geistlige og riksråder kroningsbrevet, der de lovet troskapsed til kongen. Margrete trakk seg formelt som formynder i 1401, men hadde sett seg ut en passende brud til Erik, nemlig Filippa av England, datter av Henrik IV, samtidig som hun håpet på et bryllup mellom Eriks søster og prinsen av Wales. Det siste ble det ikke noe av, men etter lange forhandlinger vedrørende nordisk hjelp til engelsk krigføring i Frankrike, ble den tolv år gamle Filippa 26.november 1405 viet til Erik ved stedfortreder. Utpå sensommeren året etter reiste hun med sitt følge til Danmark, og 26.oktober 1406 sto bryllupet mellom Filippa og den riktige brudgommen, som var dobbelt så gammel, i erkebiskopsgården Lundagård i Lund. I denne forbindelse ble Filippa kronet til dronning over de tre nordiske rikene. Hun var da nettopp fylt tretten år.[8] Oppgaven med å oppdra og utdanne Filippa ble overlatt til Margretes fostersøster Ingegerd Knutsdatter, St. Birgittas datterdatter. Hun døde imidlertid året etter.

Ingenting er kjent om Margretes utseende. De britene som hørte til Filippas brudefølge, nøyde seg med å beskrive henne som «den gamle amasonen». I England trodde man feilaktig at hun i sine unge dager hadde gått i krigen som en mann. I Anders Fryxells Berättelser ur svenska historien sies det direkte at Margrete ikke var noen skjønnhet, men «mørklett i ansiktet, samt mannhaftig og sterk både av sjel og kropp, slik at hennes far pleide å si at naturen hadde gjort en feil da den skapte henne til kvinne». Noe samtidig portrett av henne finnes ikke. Margrete døde i 1412, mens skulpturen av henne på gravmonumentet ikke var ferdig før i 1423. Fra 1421 finnes et brev fra Kalundborg som lister opp gjenstander som har tilhørt Margrete, deriblant et belte i tyve deler med 52 sølvklokker etter tysk mote. På gravmonumentet er hun iført et belte med slike påhengte bjeller, noe man tidligere syntes stemte dårlig med dronningverdigheten, men som altså var en helt korrekt detalj.[9]

Margrete var fremdeles aktiv i bakgrunnen og trakk i trådene, frem til hun ble akutt syk om kvelden 27. oktober 1412 på et skip i Flensburgfjorden. Hun døde samme natt, trolig av pest. Først ble hun ført til Sorø, der hun hadde gravlagt både sin far og sin sønn, slik at man antok at hun selv ønsket å gravlegges der. Men året etter sørget kong Erik for en staselig kirkefest i forbindelse med at hun ble flyttet til Roskilde domkirke, der hun fremdeles ligger.[10] Det var hennes begravelse her som har gitt domkirken en særstilling blant Danmarks øvrige kirker. Heretter ble Roskilde domkirke stedet for kongekroninger og kongelige begravelser, men unntak av Filippa og Erik, som ble gravlagt andre steder.

Relikviene etter Margrete[rediger | rediger kilde]

Margretes grav ble viet stor interesse, og domkirken stilte ut tre gjenstander som ble knyttet til henne - en slipestein, en fane og en kjole sydd av gyllen brokade fra Italia, som ble påstått å være hennes brudekjole.[11][12] Kjolen er testet med karbondatering ved Svedberg-laboratoriet og tidfestet til perioden 14001440. Den kan altså ha tilhørt Margrete, men hennes brudekjole var den ikke.[13] Hvordan den havnet i Roskilde katedral vet vi ikke, og den er først omtalt i 1593, av en engelsk reisende, Fynes Moryson, som skriver om slipesteinen at Albrecht hadde sendt henne den, for at hun skulle slipe sine sverd med den. Grev Christian av Anhalt besøkte domkirken i 1623, og beskrev plagget som Margretes brudekjole, men nevner verken fanen eller slipesteinen. Arent Berntsen nevner i Danmarckis oc Norgis fructbar Herlighed kjortelen, fanen og slipesteinen, som han mener Albrecht sendte henne til å slipe sine spyd og sverd på.

I august 1658, et halvt år etter freden i Roskilde, brøt Karl X Gustav fredsavtalen og beleiret København. Han og dronning Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp holdt tidvis hoffFrederiksborg slott. Dit førte man sommeren 1659 Margrete-«relikviene» fra Roskilde domkirke. Etter Karl Xs død besluttet det sittende råd å føre de tre gjenstandene til Uppsala for oppbevaring i kirken der. Dit kom de først i 1665, i nærvær av den ni år gamle Karl XI og riksmarskalk Gabriel Oxenstierna. Johannes Schefferus utgav året etter en beskrivelse av Uppsala domkirke. Han opplyser at slipesteinen lå i dronning Katarina Jagellonicas kapell.[14] Kjolen beskriver han også, men om fanen forteller Schefferus helt feilaktig at den ble båret av «Kristian Tyrann» (= Christian II) ved Stockholms blodbad, «förts til spott och spe framför rikets främsta män, vilka han senare lät avrätta». I starten av 1730-tallet skrev C.C. Frediani at slipesteinen var sendt fra Albrecht til Margrete, mens dronningen hadde sendt fanen til ham, og helt feilaktig hevder Frediani at dette var samme fane som Erik XIV lot bære foran de høye herrer i Stockholm som en hån, «dem han här sedan uppå Slåttet mörda lät». Like feilaktig hevder han at Margrete-kjolen var hennes kroningsantrekk. I Sveas Rikes Historia, del II fra 1765 nevner Dalin slipesteinen og fanen, og dessuten «en råck» (= et skjørt), som han mener dronningen også kan ha fått av Albrecht. Da Joh.B.Busser i 1773 skrev om Uppsala domkirke, nevner han en rokk. Det er trolig ordet råck han har misforstått, og trodd det dreide seg om en rokk, uten engang å undersøke saken. På vei mot glemselen blir gjenstandene beskrevet mer og mer forvansket.

Sommeren 1837 besøkte H.C. Andersen Uppsala domkirke og noterte i sin dagbok: «Her er Slibestenen Margrethe fik fra Albrect og den Fane af en Serk hun sendte ham.» Kjolen omtaler han ikke, og en C.J.Bergman skriver i 1842 at mens slipesteinen og fanen er opphengt på veggen, oppbevares «ett stycke Gyllenduk» som har tilhørt dronning Margrete, i et skap. Trolig har man bekymret seg over souvenir-jegere, for biter av kjolens nederste kant er tydelig klippet eller revet vekk. En bit ble senere innlevert til Örebro läns museum som gave, og er siden sydd på plass i kjolen igjen. Men etter at kjolen ble gjemt vekk i et skap, er det tydelig at den raskt er blitt glemt. 23.desember 1881 ble fanen og slipesteinen overført til Statens historiska museum, men kjolen nevnes ikke. Tydeligvis var den i ferd med å forsvinne blant domkirkens liturgiske stasplagg, og omtales i inventarielisten fra 1891 som «En kåpa; rödt siden; på utsiden gulltråd, utsliten». Først i 1906 ble den gjenoppdaget og identifisert av Agnes Branting.[15] I dag oppbevares den i Uppsala domkirkes «skattkammer».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Geijer/Franzén/Nockert, side 85
  2. ^ Palm, side 54-55
  3. ^ «Klosternyt - Esrum Kloster» (pdf). Esrum Klosters Venner. Besøkt 18. juni 2010. 
  4. ^ «Gurre Slotsruin». Senior Camping.dk. Besøkt 18. juni 2010. 
  5. ^ Palm, side 56-57
  6. ^ «Find a grave». Besøkt 18. juni 2010. 
  7. ^ Palm, side 62-65
  8. ^ Geijer/Franzén/Nockert, side 87
  9. ^ Geijer/Franzén/Nockert, side 110-111
  10. ^ Palm, side 68-69
  11. ^ «Drottning Margaretas gyllene kjortel». Kungl. Vitterhetsakademien. Besøkt 18. juni 2010. 
  12. ^ «Mystisk klänning på besök i Ystad». Ystads Allehanda. Besøkt 18. juni 2010. 
  13. ^ Geijer/Franzén/Nockert, side 4
  14. ^ «Uppsala domkyrka». Besøkt 18. juni 2010. 
  15. ^ Geijer/Franzén/Nockert, side 93-97

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Siv Randi Palm: Norske prinsesser, forlaget Pantagruel, Oslo 2008, ISBN 978-82-7900-322-9
  • Geijer/Franzén/Nockert: Drottning Margaretas gyllene kjortel i Uppsala domkyrka, Kungl.vitterhets historie og antikvitets akademien, Stockholm 1994, ISBN 91-7402-249-0
  • Eldbjørg Haug: "Erik av Pommerns norske kroning." Historisk tidsskrift nr 74, nr. 1 (1995): 1 – 21 og 492 – 508.
  • Eldbjørg Haug: Erik av Pommerns norske kroning nok en gang : svar til Knut Dørum og Erik Opsahl, Historisk tidsskrift, Bind 74, nr 4 (1995).
  • Eldbjørg Haug: Margrete, den siste dronning i Sverreætten: Nordens fullmektige frue og rette husbonde. Oslo 2000.
  • Eldbjørg Haug: Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk: With an English Summary. Skriftserie fra Historisk institutt. Trondheim 1996 / 2 utg. 2006.
  • Nils Petter Thuesen (1991). Norges dronninger gjennom tusen år. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 57–65. ISBN 82-10034-58-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Margaret I of Denmark – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Olav IV 
Dronning av Danmark
(med Erik av Pommern (fra 1396))
Etterfølger:
 Erik av Pommern 
Dronning av Norge
(med Erik av Pommern (fra 1389))
Forgjenger:
 Albrekt av Mecklenburg 
Dronning av Sverige
(med Erik av Pommern (fra 1396))


Forgjenger:
 Blanka av Namur 
Dronning av Norge
Etterfølger:
 Filippa av England 
Forgjenger:
 Beatrix av Bayern 
Dronning av Sverige
Etterfølger:
 Rikardis av Schwerin 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Margrete I – stamtavle i tre generasjoner
Margrete I Far:
Valdemar IV Atterdag av Danmark
Farfar:
Kristoffer II av Danmark
Farfars far:
Erik V av Danmark
Farfars mor:
Agnes av Brandenburg
Farmor:
Eufemia av Pommern
Farmors far:
Bogislav IV av Pommern
Farmors mor:
Margarethe av Rügen
Mor:
Helvig av Slesvig
Morfar:
Erik II av Slesvig
Morfars far:
Valdemar IV av Schleswig
Morfars mor:
Elisabeth av Sachsen-Lauenburg
Mormor:
Adelheid av Holstein
Mormors far:
Heinrich I av Holstein
Mormors mor:
Hedwig av Bronkhorst