Forbrenningsmotor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor er en fellesbetegnelse på varmekraftmaskiner der drivstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbrenningen direkte utfører et arbeid på f.eks. et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto og patentert i 1860. To år senere, i 1862, hadde Jean-Joseph Étienne Lenoir fullført konstruksjonen av den første bilen med forbenningsmotor.

Det er tildels vanlig å bruke betegnelsen ekstern forbrenningsmotor på motorer der varmen utvikles utenfor motoren, som f.eks. dampmaskinen.

Forbrenningsmotorer brukes i hovedsak i biler, fly, båter og andre motoriserte kjøretøy.

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

I en forbrenningsmotor blir det tilført en blanding av luft og drivstoff i forbrenningskammeret, som så blir komprimert og antent, enten ved selvantenning eller ved hjelp av en tennplugg. Forbrenningen gjør at drivstoffgassene i forbrenningskammeret får høyere temperatur, det vil si at de får større kinetisk energi, og følgelig større fart. Molekylenes kollisjon med veggene i forbrenningskammeret kjenner vi som trykk. Trykket er proporsjonalt med den kinetiske molekylenergien, altså temperaturen. Gassmolekylene mister litt av farten sin når de gjør et arbeid på motoren. Litt av den termiske energien har altså blitt til kinetisk energi.

En forbrenningsmotor utvikler mye varme, og alle motorer er avhengig av en eller annen form for kjøling. Dette gjøres ved enten væskekjøling eller luftkjøling.

Typer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.