Sverre Sigurdsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For fartøyet med samme navn, se «Kong Sverre» (fregatt) (1864–1932)
Sverre Sigurdsson
Konge av Norge
Navn: Sverre Sigurdsson
Regjeringstid: 11771202
Født: ca. 1151, trolig Bergen, vokste opp på Færøyene
Død: 9. mars 1202, Bjørgvin
Foreldre: Sigurd Munn
Ektefelle‍(r): Margareta Eriksdatter
Barn: Kristina Sverresdatter (?-1213)
Sigurd Lavard (1175-1200)
Håkon (1182-1204)

Sverre Sigurdsson (kong Sverre) (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 11771202.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Sverre ble født i Norge, men vokste opp i KirkjubøurFærøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av mor si, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig.[1] Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.

I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.

Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.

Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.

En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn, i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929.

Sverres konflikt med paven og kirken[rediger | rediger kilde]

Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet.[2]

Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.[3]

Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte jus patronatus (patronatsretten) de norske bøndene hadde over sine kirker. I Sverres saga heter det at:[2]

Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.

I Sverres kampskrift En tale mot biskopene argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var internasjonalt.[2]

Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave Innocens III, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken.[2] Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket.[3] Striden om kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.[2]

Varig innvirkning på norsk historie[rediger | rediger kilde]

Det kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.

Sverre blir helst husket for å ha «talt Roma midt i mot» (1194). Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.

Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig kan det ha bidratt til å skape den relativt egalitære norske kulturen[trenger referanse].

Kong Sverre omtales i andre verset av Ja vi elsker.

For å gi legitimitet til sitt eget kongedømme, måtte Sverre påstå at han hørte til Hårfagreætten. I virkeligheten grunnla han en ny kongeætt, Sverreætten, og det var den som regjerte iNorge fram til unionen med Sverige drøyt 100 år senere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverre Sigurdsson i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ a b c d e Sigurðsson, Jón Viðar (1999). Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt. Samlaget. s. 122-123. ISBN 82-521-5544-8. 
  3. ^ a b Birkenes, Jon (1993). Norsk historie før 1850. Gyldendal. s. 96-98. ISBN 82-05-20038-6. 


Forgjenger:
 Magnus V Erlingsson 
Konge av Norge
(med Magnus Erlingsson)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(alene)

Etterfølger:
 Håkon III Sverresson 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]