Vilhelm I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vilhelm I Erobreren
Konge av England
Vilhelm I av England
Navn: Guillaume/William
Regjeringstid: 25. desember 1066 - 9. september 1087
Født: ca. 1027
Død: 9. september 1087, St. Gervais klosteret utenfor Rouen
Foreldre: Robert I av Normandie
og Herleva
Ektefelle: Matilda av Flandern
Barn: Robert II av Normandie
Vilhelm II av England
Adela av Blois
Henrik I av England

Vilhelm Erobreren (Vilhelm I av England, hertug Vilhelm II av Normandie, Vilhelm bastarden, fransk navn Guillaume (le Conquérant), engelsk William (the Conqueror), tysk/eldre norsk skrivemåte Wilhelm) (født ca. 1027, død 9. september 1087 var konge av England fra 1066 til sin død.

Han var «uekte» sønn av Robert, hertug av Normandie, og garverdatteren Herleva. Vilhelm ble født i Falaise i Normandie. Han erobret Englands krone ved å beseire Harald II av England i slaget ved Hastings i 1066, og ble dermed den første normanniske konge av England. Det finnes ikke noe autentisk bilde av ham; den vanlige avbildningen med rustning oppsto flere århundrer senere.

Han var en etterkommer av den norske vikingen Gange-Rolv, som ifølge Snorre ble utropt til hertug av Normandie på Harald Hårfagres tid. Navnet på dette området skal være avledet av ordet "nordmann".

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Vilhelm var i slekt med den britiske kongeslekten, da han var grandnevø av dronning Emma, som var gift med Ethelred den rådville, og som senere giftet seg med Knut den store.

Bare syv år gammel, i 1035, arvet han farens hertugtittel, og ble dermed hertug Vilhelm II av Normandie. Tre av hans regenter ble drept under forsøk på å ta Vilhelms plass. Som 15-åring ble han slått til ridder av Henrik I av Frankrike. Da han var 19 hadde han selv kontroll over Normandie, og tok seg med stor kraft av opprør og invasjoner. Med hjelp fra kong Henriks styrker slo han opprørske baroner ved Caen i slaget ved Val-ès-Dunes i 1047.

Han giftet seg i 1050 eller 1051 med Matilda av Flandern, mot pavens ønske. De fikk fire sønner og antagelig seks døtre. Hans halvbrødre Odo av Bayeux og Robert, greve av Mortain skulle også spille viktige roller i hans liv.

Erobringen av England[rediger | rediger kilde]

Etter Edvard Bekjennerens død i januar 1066 krevde Vilhelm tronen i England, og hevdet at Edvard, som var barnløs, hadde utnevnt ham til tronarving da Vilhelm besøkte ham noen år tidligere, antagelig i 1052. Harald Godwinson skal ha erklært sin støtte til Vilhelm etter å ha lidd skipbrudd utenfor Normandie ca. 1064. Dette løftet ble gitt i fangenskap, og Harald skal ha blitt tvunget til å sverge ved en helgens ben at han ville gi tronen til Vilhelm. Selv om historien er sann, ville Harald neppe følt seg tvunget til å holde seg til et løfte avgitt under press.

Villiam. Detalj fra Bayeux-teppet

Witenagemot, en samling av Englands ledende skikkelser, godkjente Haralds tiltredelse og hans kroning, som fant sted 5. januar 1066. Vilhelm sørget raskt for å få pavens støtte for sitt krav, og mottok et pavelig banner som han fikk rett til å bære i felt. Han samlet en invasjonsstyrke med omkring 600 skip og 7000 menn. De steg i land ved Pevensey i Sussex 28. september 1066, og satte opp en tømmerfestning med prefabrikkerte elementer de hadde hatt med seg. Ettersom Sussex var Haralds personlige eiendom, var dette en sterk provokasjon. Vilhelms menn begynte raskt å plyndre området, noe som økte presset mot Harald. Dette kan vært årsaken til at Harald straks begynte å gå mot Vilhelm, i stedet for å vente på forsterkninger fra London.

Harald var i det nordlige England da Vilhelm steg i land, og hadde akkurat seiret i slaget ved Stamford Bridge. Han hadde en hær på samme størrelse som Villiams, men måtte gå omkring 400 km på ni dager for å komme frem. Hærens hans var da allerede sliten etter marsjen nordover og slaget mot Harald Hardråde. Styrkene møtte hverandre et stykke fra Hastings, ved landsbyen Senla som senere fikk navnet Battle. I slaget falt Harald, og det som var igjen av de angelsaksiske styrkene flyktet etter hans død.

De gjenværende saksiske adelsmennene overgav seg til Vilhelm ved Berkhamsted i Hertfordshire, og han ble utropt til konge. Han ble så kronet 25. desember 1066 i Westminster Abbey.

Det sørlige England ble raskt lagt under Vilhelms styre, men i nord var det væpnet motstand inntil 1072. Den største trusselen mot Vilhelm var danske og skotske invasjonsforsøk. Det var også et invasjonsforsøk fra Haralds sønner, samt opprør i Wales og i Stafford. Vilhelm nedkjempet alle sine fiender, og tok kontroll i nord. Northumbria ble lagt øde for å hindre fienden ressurser. Det siste alvorlige opprøret var jarlenes opprør i 1075.

Vilhelms styre[rediger | rediger kilde]

Vilhelm innførte en del forandringer i styresettet. Noe av det viktigste var en revidering av den angelsaksiske loven, som han kombinerte med normannisk lov. I 1085 beordret han at det skulle gjøres en fortegnelse over all eiendom i riket, noe som resulterte i Domesday Book i 1086. Boken minner sterkt om moderne folketellinger, og man må flere hundre år framover i tid før en lignende mengde opplysninger ble samlet igjen.

Han beordret også byggingen av flere slott, blant annet Tower of London. Som slottsherrer satte han sine normanniske støttespillere, og han erstattet dermed den gamle angelsaksiske adelen med en ny normannisk. Flere fra den gamle adelen skal ha blitt deportert, og havnet i slaveri i det muslimske Spania og andre mauriske områder; en del av dem brukte sine erfaringer til å sikre sin frihet og fikk gode posisjoner der.

Graven til Vilhelm erobreren i St. Stefans kirke i Caen

Vilhelm døde omkring 60 år gammel i klosteret St. Gervais ved Rouen i Frankrike den 9. september 1087. Dødsårsaken var skader i mageregionen etter at han slo seg mot salknappen under fall fra en hest ved beleiringen av Mantes. Han ble gravlagt i St. Stefans kirke i Caen i Normandie. Hans begravelse ble ikke en konge verdig; i sine siste år var han blitt svært korpulent, og hans legeme fikk ikke plass i sarkofagen som var forberedt til ham. Biskopene som var tilstede, måtte dytte legemet på plass, noe som resulterte i at gasser i kroppen tvang seg ut slik at de sørgende flyktet fra kirken.

Han ble etterfulgt som konge av England av sin sønn Vilhelm Rufus, mens hans eldre sønn Robert Curthose ble hertug av Normandie. Dette førte til uvennskap mellom brødrene, som året etter utløste opprøret i 1088. Hans yngste sønn, Henrik, ble konge av England da Vilhelm Rufus døde barnløs.

Barn av Vilhelm og Matilda[rediger | rediger kilde]

Det er uklart hvor mange døtre paret fikk, og listen kan derfor inneholde noen som ikke var datter av de to, og/eller mangle en eller flere døtre.

  1. Robert Curthose (ca. 1054–1134), hertug av Normandie, gift med Sybil av Conversano, datter av Geoffrey av Conversano
  2. Adeliza (Alice) (ca. 1055–?), angivelig forlovet med Harald II av England (det er usikkert om hun har eksistert)
  3. Cecilia (ca. 1056–1126), abbedisse i Caen
  4. Vilhelm Rufus (1056–1100), konge av England
  5. Richard (1057-ca. 1081), drept i jaktulykke, under mistenkelige omstendigheter, i New Forest
  6. Adela (ca. 1062–1138), gift med Stephen, greve av Blois
  7. Agatha (ca. 1064–ca. 1080), forlovet først med Harold av Wessex og deretter med Alfonso VI av Castilla
  8. Constance (ca. 1066–1090), gift med Alan IV Fergent, hertug av Bretagne; myrdet med gift, muligens av sine egne tjenere
  9. Matilda (obskur, har muligens ikke eksistert)
  10. Henrik Beauclerc (1068–1135), konge av England, gift først med Matilda (eller Edith) av Skottland, datter av Malcolm III av Skottland, og deretter med Adeliza av Louvain



Forgjenger:
 Robert I 
Hertug av Normandie
Etterfølger:
 Robert II 
Forgjenger:
 Harald Godwinson 
Konge av England
Etterfølger:
 Vilhelm Rufus